Vladimir og Nikolaj hadde et nært forhold, til tross for at karrierene deres hadde ført dem i ulik retning. Vladimir hadde «dratt opp» til Moskva for å bli konsulent for store utenlandske selskaper, mens Nikolaj var blitt igjen i hjembyen Volgograd. Her drev han en enmannsbedrift som leverte reservedeler til den lokale industrien.

For tjue år siden fulgte jeg med dem på letingen etter landsbyen bestemoren deres opprinnelig kom fra. Den tidligere kolkhosen (kollektivbruket) på en ås i nærheten av Saratov var i ferd med å gro igjen. Bare noen titalls innbyggere gjensto av de tre tusen som bodde der på 1980-tallet. Hver morgen feiet ordføreren fortsatt Det røde hjørnet, en gammel festsal med parkettgulv og scene der bøndene før i tiden spilte teater. Hver fjortende dag kom en postbil kjørende opp grusveien for å levere post og noen dagligvarer. De to fetterne snakket den gang om barndommen i Sovjetunionen, som om det var et sted som ikke lenger fantes. På kvelden drakk de og lo mye, eller kanskje var det omvendt. Båndet mellom dem syntes ubrytelig. (…)