Noen analyser er som selvportretter: De sier mer om dem som formulerer dem, enn det de hevder å analysere. Det er tilfellet med mange vestlige tolkninger av hva Kina håper å få ut av USAs krig mot Iran. Kina «ivrer etter å utnytte krigen for å svekke USAs makt, få etterretningsinformasjon om militærsystemer og undergrave den USA-ledede internasjonale orden», hevder to eksperter i Foreign Affairs. «Gjør Kina seg klar til å gi nådestøtet?» spør forskeren Phillips O’Brien, mens journalisten François Lenglet i Le Parisien forklarer hvorfor «Kina vil vinne krigen i Iran».

Men ingenting tyder på at makthaverne i Beijing er besatt av ideen om å styrte den amerikanske hegemonen, slik det så ofte hevdes. Til tross for skremsler om «den store geopolitiske utskiftningen» tyder alt på at en oppløsning av den USA-ledede internasjonale orden vil skape mer problemer enn goder for Kina, som har tjent godt på dagens verdensorden. Slik sett finnes det kanskje en kinesisk imperialisme, men den er mindre intuitiv enn den som skremmer vestlige medier og ledere. Den handler ikke om kinesisk dominans, men om de kinesiske ledernes overbevisning om at amerikansk dominans er å foretrekke framfor kaos. Denne nokså uvanlige – og midlertidige – geopolitiske tilbøyeligheten gjør at de kinesiske lederne ser det som i Kinas interesse at USA beholder sin dominerende posisjon, så lenge det ikke forstyrrer de globale balansene USA lenge har vært garantist for, eller hindrer Kinas videre utvikling. (…)