I 1966, ti år etter Dartmouth-konferansen som markerte starten for kunstig intelligens (KI) som et teknologisk og vitenskapelig felt, så den første samtaleroboten dagens lys i USA, da Joseph Weizenbaum, informatikk-professor ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), publiserte et program som simulerte språklige interaksjoner. Prinsippet var enkelt: En bruker skrev inn en setning på en skrivemaskin koblet til en datamaskin, programmet analyserte så setningen og genererte et passende svar ut fra programmeringen sin og leverte det i tekstform.

Weizenbaum kalte programmet ELIZA, etter en av rollefigurene i George Bernard Shaws skuespill Pygmalion (1912): Blomster-handleren Eliza Doolittle som lærer seg å snakke aristokratisk for å utgi seg for å være hertuginne. Programmet simulerte ikke en aristokrat, men en psyko-terapeut i en parodisk samtale med en pasient. Det nøyde seg med å omformulere brukerens utsagn, som oftest i form av spørsmål, for å få brukeren til å snakke mer og unngå å selv gi noen detaljerte svar. (…)