Bush II

Det er bekymringsverdig at president Bush, som er kjent for sin religiøse fundamentalisme, sin intellektuelle middelmådighet og sin mangel på kultur, nå er den presidentkandidaten som har oppnådd flest stemmer i det amerikanske demokratiets historie, skriver Ignacio Ramonet.

At George W. Bush ble gjenvalgt som USAs president 2. november i år, er en alvorlig krenkelse av det amerikanske demokratiets ånd. Dette er verdens eldste demokrati og følgelig også en grunnleggende referanse. Rent teknisk sett fungerte det – denne gangen – som det skal. Ingen kan hevde at valgresultatet ikke er legitimt. Velgerne brukte sin stemmerett, og valgte etter egen fri vilje.1 Dette gjenvalget er likevel foruroligende, for ikke å si sjokkerende. Og det bekrefter at også demokratiet – det minst ufullkomne av alle politiske styreformer – ikke er forskånt for valgmuligheter som kan føre farlige demagoger til makten.

Det er bekymringsverdig at president Bush, som er kjent for sin religiøse fundamentalisme, sin intellektuelle middelmådighet og sin mangel på kultur, nå er den presidentkandidat som har oppnådd flest stemmer i det amerikanske demokratiets historie. Særlig fordi det dreier seg om en mann som har bedratt sitt folk og løyet for Kongressen for å oppnå godkjenning for en «forkjøpskrig» mot Irak (som ikke var autorisert av FN). En mann som har oppfordret til uhemmet maktbruk og forårsaket flere tusen uskyldige sivile irakeres død.2 Som har oversett president Gerald Fords executive order fra 1976 som forbød de hemmelige tjenestene å ta livet av utenlandske statsoverhoder – et forbud som fremdeles er gjeldende. Som har gitt ordre om at antatte «terrorister» skal tas av dage.3 Som har brutt Genève-konvensjonens regler om behandling av krigsfanger. Som godtok bruk av tortur i Abu Ghraib-fengselet og andre hemmelige fengsler. Som har vekket MacCarthy-ånden til live igjen slik at enhver samfunnsborger som kan mistenkes for å ha forbindelser med en fiendtligsinnet organisasjon, anses som skyldig inntil det motsatte er bevist.
Enhver annen statsleder med en så dyster merittliste ville øyeblikkelig blitt bannlyst fra det gode internasjonales selskap. Men ikke George W. Bush. I kraft av sitt embete som president for verdens eneste supermakt spiller han til alt overmål den viktigste rollen på den internasjonale politiske arenaen.

Presidentens andre mandat ser ut til å ville fortsette der det forrige slapp. De to første ministerutnevnelsene bekrefter at Bush tolker valgseieren som en folkeavstemning i favør av hans politikk. Valget av Alberto Gonzales som justisminister er et realt slag i ansiktet på de som kritiserte tortur av terroranklagede fanger. Som presidentens juridiske rådgiver var det nettopp Gonzales som sto bak de juridiske foranstaltningene som gjorde det mulig å omgå Genève-konvensjonen ved å gi afghanske og irakiske krigsfanger betegnelsen «fiendtlige stridende», og å opprette Guantanamo-fengselet. I strid med amerikansk lov og internasjonale traktater opphevet Gonzales forbudet mot bruk av «fysisk press» mot disse fangene, fordi «presidentens autoritet er total i krigssituasjoner».4
Når det gjelder utnevnelsen av Condoleezza Rice som utenriksminister: Kan den forstås som noe annet enn en styrking av den knallharde unilateralismen som fremmes av de autoritære republikanerne rundt presidenten – og som bekreftes ytterligere av de nye truslene mot Iran?
Det faktum at de væpnede amerikanske styrkene ikke er i stand til å overmanne opprørerne i Irak, viser begrensningene som ligger i bruk av militærmakt. Det samme kan Bushs fremste allierte i Midtøsten, general Ariel Sharon, konstatere – ved Yassir Arafats bortgang. Israels statsminister kan bare konstatere at palestinerne kan lide mer enn hans hær kan skade. Er han i stand til å ta konsekvensene av dette?
Vil Bush til syvende og sist gå med på at globaliseringens negative aspekter (økt fattigdom blant de fattigste, verdensomspennende urett, regional rivalisering, klimaendringer og så videre) kan føre til direkte konfrontasjoner dersom vi ikke møter dem med multilateral dialog? Og at én makt alene ikke kan bestemme hva som er rett og galt?
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Tyrkia og EU

Default thumbnail
Neste sak

Sviktende medier

Andre saker om Leder

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.