Ideologisk språkpolitikk

Det engelske språket står i sentrum for et globalt system der det spiller samme rolle som dollaren i det internasjonale valutasystemet. Derfor er obligatorisk engelskundervisning, på bekostning av andre språk, et høyst politisk spørsmål.

I Frankrike har forfatteren Alain Minc drømt om det lenge, og kommisjonsleder Claude Thélot klarte nesten å gjennomføre det. Allerede i 1989 uttrykte Minc sin entusiasme overfor ideen om «å innføre obligatorisk engelskundervisning fra og med barneskolen; å ikke la elevene velge et annet fremmedspråk før de kan vise til fullkomne ferdigheter i engelsk; styrke de pedagogiske ressursene; gjøre kjennskap til dette språket like sentralt i opplæringen som matematikk og rettskrivning.»1

Claude Thélot har som leder for den franske «Kommisjonen for nasjonal debatt om skolens fremtid» levert en rapport til undervisningsminister François Fillon, der han anbefaler obligatorisk opplæring i «engelsk for internasjonal kommunikasjon» fra elevene er åtte år gamle.2 En forsiktig minister nøyde seg med forslaget om undervisning i et levende fremmedspråk fra elevene er syv år. I praksis vil resultatet bli omtrent det samme, tatt i betraktning det sterke presset, spesielt fra mediene, om å gjøre engelsk til det eneste språket for «internasjonal kommunikasjon», uten at man vet hva det egentlig innebærer.3
Rapporter av den typen Thélot-kommisjonen har produsert, mangler enhver refleksjon rundt forholdet mellom tre sentrale faktorer: Befolkningens reelle språklige behov i dag og i fremtiden, språkenes geopolitikk, og geopolitikk som sådan. Derfor ender disse rapportene opp med konklusjoner som ikke er særlig mer avanserte enn barsnakk på Café du Commerce. Å foreslå obligatorisk engelskundervisning, enten det er i Frankrike eller i andre deler av EU, er en høyst politisk affære som ikke har spesielt mye med «kommunikasjonsbehov» å gjøre. Den må forstås i lys av en bestemt visjon om Europas og verdens fremtid, i særdeleshet forholdet til USA.
Det amerikanske imperiet, som driver frem og strukturerer den nyliberale globaliseringen i tråd med egne interesser, støtter seg ikke bare på materielle faktorer (militær og vitenskapelig kapasitet, produksjon av varer og tjenester, kontroll av energi- og valutastrømmer). Den omfatter også i særlig grad kontrollen over folks bevissthet – altså kulturelle referanser og tegn, fremfor alt lingvistiske tegn.
Det engelske språket befinner seg dermed i sentrum for et globalt system der det spiller samme rolle som dollaren gjør i det internasjonale valutasystemet. Om vi låner terminologi fra astrofysikken, består dette systemet av en stor stjerne (det engelske, såkalt «hypersentrale» språket). Rundt denne kretser et dusin språkplaneter, som selv er omgitt av rundt 200 språkmåner, og i deres baner kretser ytterligere 6000 språk (se «Guide til språkgalaksen»).

På samme måte som dollarens status som reguleringsmiddel og dominerende internasjonal reservevaluta gir USA mulighet til å leve på resten av verdens bekostning, sikrer kontrollen av «det hypersentrale språket» USA en formidabel livrente. Denne livrenten er først og fremst ideologisk, fordi den innebærer at de fleste av verdens «eliter» – dette grenseoverskridende amerikanske partiet – sverger sin troskap til herskernes språk, begrepene det uttrykker, og den verdensanskuelsen det er et redskap for.
De engelskspråklige landenes lingvistiske livrente er også økonomisk: Andre land må selv finansiere opplæringen i og oversettelsen fra (eller til) engelsk. Samtidig er engelskundervisning, og dertil hørende metoder, vurderingsverktøy og lærerkrefter, blitt en veritabel industri og en betydelig eksportvare i USA og Storbritannia. Når EU-kommisjonen publiserer enkelte programmer og anbud bare på engelsk – stikk i strid med EUs regelverk når det gjelder språk – og krever at svarene også skal være på engelsk, innebærer det en urettmessig favorisering av selskaper og institusjoner i engelskspråklige land. De andre tvinges til å bekoste oversettelser for å henge med i konkurransen. Er dette den berømmelige «frie og uhindrede konkurransen» som det europeiske «grunnlovsprosjektet» ustanselig refererer til?
Disse ideologiske og økonomiske faktorene forsterker hverandre gjensidig og bidrar til å befeste en språklig unipolaritet i verden. Hvis arbeidet for en multipolar verdensorden skal være konsekvent, må det også innebære en verdensorden som har flere språklige poler. Dette betyr å ikke gi det engelske språket monopol på verken symbolsk eller materiell «hypersentralitet». Løsningen ligger i alle fall delvis i å rette oppmerksomheten mot «språkfamilier» – og opplæring i gjensidig forståelse innad i disse familiene (se artikkel av Françoise Ploquin). Dette gjelder spesielt den språkfamilien de romanske språkene er en del av – fransk, italiensk, spansk, katalansk, portugisisk og rumensk.
Ut fra dette perspektivet kan man behandle de romanske språkene som ett eneste språk under språkopplæringen. En slik tilnærming er ikke bare tankespinn – det finnes metoder, de bare venter på å bli videreutviklet. En slik gruppering av språkene bygger også på den tallmessige språkfordelingen internasjonalt: De romanske språkene alene er offisielle språk i 60 land – fransk i 30 land, spansk i 20 land, portugisisk i syv land, italiensk i to land (Italia og Sveits) og rumensk i ett land, samt katalansk i ett land hvis man regner med Andorra. Engelsk er offisielt språk bare i 45 land, mens arabisk er det i 25 land. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0