Plikten til ulydighet

Begrepet «sivil ulydighet» oppsto ikke på 70-tallet. Det har røtter tilbake til Henry David Thoreau, som nektet å betale skatt til den amerikanske staten en gang på midten av 1800-tallet.

januar 2005

Mange former for politisk aktivitet forbindes med sivil ulydighet. Det kan for eksempel være arbeidere som okkuperer en fabrikk for å hindre nedlegging av arbeidsplassen sin, økologer som river opp genmodifiserte planter med roten for å beskytte forbrukernes helse, embetsfolk som vier homofile i land der dette er forbudt, demonstranter som inntar en politisk forsamling i stille protest, eller fredelige aksjonister som lenker seg fast for å hindre kraftutbygging. Slik praksis er imidlertid ikke noe nytt historisk sett.

En dag i juli 1846 (den 23. eller 24.) møter den 29 år gamle Henry David Thoreau konstabel Samuel Staples i sin fødeby Concord i Massachusetts. Staples ber Thoreau betale det han skylder i skatt, og tilbyr ham til og med et personlig lån så han kan gjøre opp for seg. Thoreau, som i litt over et år har bodd alene i ei hytte i Walden-skogen, er bare en tur innom byen for å hente skoene sine hos skomakeren. Han blir først litt overrasket, men så svarer han konstabelen bryskt at han av prinsipp nekter å gi penger til staten fordi han ikke støtter dens politikk, og at han absolutt ikke vil bidra til å finansiere krigen mot Mexico.1 Han arresteres og må tilbringe natten i kasjotten, selv om skatten faktisk blir innbetalt av en «mystisk» kvinne (antakelig hans tante, Maria Thoreau).
Thoreau bestemte seg for å fortelle om opplevelsen og begrunne hvorfor han handlet som han gjorde. Resultatet ble «The Relation of the Individual to the State», en tekst han framførte under en konferanse i Concord i januar 1848. I mai 1849 ble teksten publisert i tidsskriftet Aesthetic Papers, denne gang med tittelen «Resistance to Civil Government». I Thoreaus samlede verker, publisert posthumt i 1862, ble essayet hetende «Civil Disobedience» (sivil ulydighet).2 Denne ytterst polemiske teksten gikk imidlertid raskt i glemmeboken, og Thoreau selv snakket heller ikke mer om den.

Det var Lev Tolstoj som på begynnelsen av 1900-tallet trakk «Civil Disobedience» fram i lyset igjen. På et eller annet besynderlig vis hadde han fått tak i og lest denne teksten, og i et åpent brev publisert i The North American Review, oppfordret han amerikanerne til på ny å verdsette denne heltemodige og eksemplariske holdningen til et individ som våget å sette seg opp mot staten når denne gikk i feil retning.
Noe tidligere hadde en indisk student ved universitetet i Oxford, en vegetarianer ved navn Mohandas K. Gandhi, blitt kjent med en annen vegetarianer, Henry S. Salt. Salt skrev en biografi om Thoreau, og lånte «Civil Disobedience» til sin indiske venn.
Thoreaus tekst gjorde et kraftig inntrykk på Gandhi. Den 26. oktober 1907, mens han arbeidet som advokat i Sør-Afrika, publiserte han teksten i sitt tidsskrift Indian Opinion. I fortsettelsen, og helt fram til han ble myrdet i 1948, var sivil ulydighet et nøkkelbegrep for Gandhi, en holdning han knyttet til ikkevoldspraksis.
Henry David Thoreau på sin side var inspirert av filosofen og forfatteren Bronson Alcott. Også han var fra Concord, og var modell for datteren Louisa May Alcotts romanfigur doktor March i romanen Little Women. Her nekter doktoren å betale skatt så lenge regjeringen ikke får slutt på slaveriet. Det sies at godseieren Samuel Hoar betalte for ham, men det betyr lite i denne sammenhengen. Det viktigste er at ideen om sivil ulydighet endelig var anerkjent: At en enslig samfunnsborger reiser seg mot sin regjering og følger sin overbevisning og samvittighet, for nettopp ikke å bryte med statens grunnleggende prinsipper.
Det er altså denne tanken Thoreau tar til seg og fører videre. I «Civil Disobedience» viser han i hvilken grad enhver regjerings tilstedeværelse svarer til et bevissthetsunderskudd hos statens borgere. «Den eneste forpliktelse jeg har rett til å påta meg, er til enhver tid å gjøre hva jeg mener er rett», skriver han i begynnelsen av sitt essay. Litt lenger ut i teksten illustrerer han dette moralske prinsippet ved å forklare at en nasjon som hevder den er «fri», ikke kan holde en sjettedel av sin befolkning som slaver, og at det er «på høy tid at rettskafne menn gjør opprør og organiserer revolusjon».
Videre skriver han at ettersom det finnes urettferdige lover, hører den rettskafne hjemme i fengsel, nær ofrene for et urettferdig styre. De statsansatte som vil tjene det godes sak må si opp sin stilling… Thoreau forteller at han mer enn gjerne betaler skatt for vedlikehold av veier eller skoler, men at han nekter å være med på å finansiere en krig som vil styrke sørstatene og dermed også støtte slaveriet. Hans ønske om fred er altså nært knyttet til hans motstand mot slaveriet. En statsmakt som ønsker rettferdighet for alle og respekt for hver enkelt, må ifølge Thoreau oppløse seg selv. Det å søke en lov man kan følge er alltid, slik han ser det, et tegn på underdanighet, noe som står i skarp kontrast til tanken om hvert individs egenart. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal