Glemte minner

Fremstillinger som legger vekt på den alvorstunge siden av livet til aktivistene i Frankrike i mai 1968, overser fullstendig et annet aspekt som ofte trekkes frem når de som deltok i opprøret ser tilbake på sine erfaringer: Gleden de følte når sosiale barrierer forsvant. Spesielt tydelig var dette i et så oppdelt samfunn som Frankrike, der det ikke var så lett å etablere kommunikasjon – og da spesielt subversiv kommunikasjon – mellom samfunnsgrupper.

I løpet av de ukene opprøret varte, skjedde det forandringer, og blant dem var de mange tilfellene av det Jean-Franklin Narot¹ har kalt «møtet». Det dreide seg ikke om hemmelige sammenkomster med noen få innvidde, men møter som var et resultat av kontakt mellom personer som på grunn av ulik sosial, kulturell og yrkesmessig status, vanligvis ikke ville hatt noe med hverandre å gjøre. Fortellinger om disse «møtene» kan ved første øyekast virke som ubetydelige detaljer, men de gir likevel inntrykk av at mellomleddene og den sosiale oppsplittingen rett og slett brøt sammen.

Journalisten Martine Stortis beretning om sin tid som aktivist i 1968 inneholder en rekke beskrivelser av de mer kjedsommelige sidene ved arbeidet – fremfor alt bruken av de nå så avleggse stensilmaskinene.² Lenge etter (i likhet med mange andre skriver Storti mot slutten av 80-tallet) kommer minnene om nettopp stensilmaskinen tilbake med all sin sanselige og følelsesmessige kraft når hun finner sin «madeleinekake à la Proust»³ i form av en ubrukt stensil: «Og der, sammenbrettet mellom løpesedlene – en relikvie, en urørt stensil som må være rundt 30 år gammel. Den har beholdt den samme lukten, denne lukten av blekk, av blåpapir; en særegen lukt, syrlig og søtlig på samme tid, pepret og sukret. Lukten av timer, dager og netter foran stensilmaskinen i ferd med å trykke løpesedler, stadig med frykten for katastrofe hengende over seg, frykten for at stensilen skulle rives i stykker, enten fordi man hadde brukt for mye blekk eller at man hadde kjørt stensilmaskinen for fort. Etter å ha forsøkt, ofte uten hell, å lime bitene sammen igjen og sveive maskinen sakte for hånd i håp om at stensilen ville holde helt til slutt, måtte man bare gi opp og begynne å skrive teksten på en ny stensil, med to pekefingrer på en gammel skrivemaskin.»
Storti og mange andre 68-aktivister uttrykker samtidig en stor glede forbundet med fysiske og sosiale overskridelser og muligheten for nye vennskapsforhold og samhørighet. Storti understreker at denne gleden var noe helt annet enn mai-opprørets revolusjonære krav eller slagord («nytelse uten hemninger»), som hun for øvrig er kritisk til. Gleden ved å overskride de fysiske og sosiale skillelinjene må forstås i sammenheng med den sterke graden av sosial segregering i storbyene på denne tiden. Dialogen som ble innledet på tross av denne segregeringen, brakte med seg en følelse av presserende, umiddelbar forandring – erfart der og da, og ikke som en fremtidig belønning. (…)