Glemte minner

Fremstillinger som legger vekt på den alvorstunge siden av livet til aktivistene i Frankrike i mai 1968, overser fullstendig et annet aspekt som ofte trekkes frem når de som deltok i opprøret ser tilbake på sine erfaringer: Gleden de følte når sosiale barrierer forsvant. Spesielt tydelig var dette i et så oppdelt samfunn som Frankrike, der det ikke var så lett å etablere kommunikasjon – og da spesielt subversiv kommunikasjon – mellom samfunnsgrupper.

I løpet av de ukene opprøret varte, skjedde det forandringer, og blant dem var de mange tilfellene av det Jean-Franklin Narot1 har kalt «møtet». Det dreide seg ikke om hemmelige sammenkomster med noen få innvidde, men møter som var et resultat av kontakt mellom personer som på grunn av ulik sosial, kulturell og yrkesmessig status, vanligvis ikke ville hatt noe med hverandre å gjøre. Fortellinger om disse «møtene» kan ved første øyekast virke som ubetydelige detaljer, men de gir likevel inntrykk av at mellomleddene og den sosiale oppsplittingen rett og slett brøt sammen.

Journalisten Martine Stortis beretning om sin tid som aktivist i 1968 inneholder en rekke beskrivelser av de mer kjedsommelige sidene ved arbeidet – fremfor alt bruken av de nå så avleggse stensilmaskinene.2 Lenge etter (i likhet med mange andre skriver Storti mot slutten av 80-tallet) kommer minnene om nettopp stensilmaskinen tilbake med all sin sanselige og følelsesmessige kraft når hun finner sin «madeleinekake à la Proust»3 i form av en ubrukt stensil: «Og der, sammenbrettet mellom løpesedlene – en relikvie, en urørt stensil som må være rundt 30 år gammel. Den har beholdt den samme lukten, denne lukten av blekk, av blåpapir; en særegen lukt, syrlig og søtlig på samme tid, pepret og sukret. Lukten av timer, dager og netter foran stensilmaskinen i ferd med å trykke løpesedler, stadig med frykten for katastrofe hengende over seg, frykten for at stensilen skulle rives i stykker, enten fordi man hadde brukt for mye blekk eller at man hadde kjørt stensilmaskinen for fort. Etter å ha forsøkt, ofte uten hell, å lime bitene sammen igjen og sveive maskinen sakte for hånd i håp om at stensilen ville holde helt til slutt, måtte man bare gi opp og begynne å skrive teksten på en ny stensil, med to pekefingrer på en gammel skrivemaskin.»
Storti og mange andre 68-aktivister uttrykker samtidig en stor glede forbundet med fysiske og sosiale overskridelser og muligheten for nye vennskapsforhold og samhørighet. Storti understreker at denne gleden var noe helt annet enn mai-opprørets revolusjonære krav eller slagord («nytelse uten hemninger»), som hun for øvrig er kritisk til. Gleden ved å overskride de fysiske og sosiale skillelinjene må forstås i sammenheng med den sterke graden av sosial segregering i storbyene på denne tiden. Dialogen som ble innledet på tross av denne segregeringen, brakte med seg en følelse av presserende, umiddelbar forandring – erfart der og da, og ikke som en fremtidig belønning.

Robert Linhart skrev i 1978: «For rundt 15 år siden var fabrikkene en lukket verden, og man måtte virkelig gjøre en innsats for å få vite noe om hva som skjedde der inne.»4 En annen studentaktivist som tok arbeid ved samlebåndet på en fabrikk, skriver at før hun og andre intellektuelle kom dit, føltes avstanden enorm: «Arbeiderne jobbet i utkanten av Paris, og fabrikkene virket like langt unna og like utilnærmelige som Algerie eller Vietnam.»5
Selv Jean-Pierre Thorn, regissør av dokumentarfilmen Oser lutter, oser vaincre (Tørre å slåss, tørre å vinne) om den voldsomme streiken ved Renaultfabrikken i Flins i mai 1968, minnes en oppvekst sterkt preget av sosial segregering: «Frem til 1968 hadde jeg ingen bevissthet om fabrikker eller arbeiderklassen. Det var først da jeg begynte å legge merke til en imponerende verden som eksisterte rundt omkring oss, og som hadde makt til å få landet til å stoppe opp ved å legge ned arbeidet. Det hang røde flagg foran inngangen til fabrikkene. Jeg var 20 år gammel, det var et sjokk.»6
Claire, som underviste på en videregående skole i Paris i 1968, beskrev ti år senere hvor stort inntrykk det gjorde på henne å se sosiale barrierer man hadde trodd var uoverkommelige, bli bygget ned: «Jeg møtte arbeidere for første gang. Jeg hadde aldri sett arbeidere før. Det er sant, ikke engang på metroen. (…) Jeg hadde aldri sett en fabrikk (…). Og plutselig levde og arbeidet jeg bare sammen med arbeidere: både gamle partitravere og yngre innvandrere. De eneste virkelige minnene jeg har fra mai 68 er ikke fra demonstrasjonene, men – blant annet – fra møtene to ganger i uka hos arbeiderne. Fabrikkene var i streik, de var okkupert av arbeiderne, og vi møttes for 'å drive med teori'. Og vi drev med teori, på den måten man kunne gjøre det i 1968 (…). Jeg hadde det bra. Og jeg trodde det skulle vare.»7
En annen aktivist minnes lignende møter: «Som aktivist kom jeg i kontakt med massevis av andre folk, fra andre samfunnsgrupper (…) Det var så mye menneskelig varme mellom oss. Når du er aktivist, er det én ting som er verdt alt strevet, og det er å oppleve øyeblikk som denne morgenen klokka fire – været er vakkert, og man har et felles mål som andre ikke forstår, man kjenner lykken ved å være på et sted man ikke burde være, denne følelsen av samhørighet.» 8

En annen glede – kanskje mer underordnet, men like oppriktig – henger sammen med disse overskridelsene av sosiale grenser, denne forflytningen over på den andre siden av «muren»: Gleden ved å legge alt bak seg, kaste av seg fåfengte forhåpninger og dødvekten av rutiner som låser en fast til et sted eller en rolle.
Jacques og Danielle Rancère9 bemerker at også denne gleden ofte forbigås i stillhet i elendighetsbeskrivelser fra tidligere 68-aktivister som «menget seg med arbeiderne»: «Den intellektuelle skulle luke vekk fra sin personlighet alt som kunne minne om hans bakgrunn; alt ved hans vaner og talemåter som skilte ham fra folket – dette motsetningsfylte idealet som i litt for forenklede tilbakeblikk er blitt sammenlignet med speider- eller askeseidealer. Men beregningen av gleder og sorger gikk ikke i minus mens det sto på. Å overlate til gamle partifolk og unge karrierister å være med på å styre universitetene og male marxismen i de nyeste epistemologiske og semiologiske fargene, for selv å trenge inn i en annen virkelighet – fabrikkene, kafévennskapene og innvandrerbydelene – var absolutt ikke så trist (det fikk man føle når man skulle vende tilbake). Å tjene folket var i en viss forstand bare et annet ord for den faktiske avsmaken for å fortsette universitetslivet – en avsmak som gjorde seg gjeldende på begge sider av kateteret. Den intellektuelles forvandling kunne dermed oppleves som en virkelig frigjøring.»
Gleden ved å forlate sitt «egentlige» liv kom hovedsakelig frem i etterkant, indirekte, spesielt når man skulle ta det smertefulle skrittet tilbake til sine opprinnelige vaner og miljøer. Men den var ikke mindre sterk av den grunn.

I beretningene til selvproletariserte intellektuelle og aktivister som i mange tilfeller arbeidet på fabrikk i flere år, finner man svært få elementer som støtter opp om en annen elendighetsklisjé – den som beskriver aktivister som hermer etter arbeidernes levesett, sågar lider av et slags patologisk behov for virkelig å bli «en av dem».
Tvert imot, som en understreker: «Det eneste jeg var opptatt av, var å finne arbeidere som kunne føre politikken videre. Jeg ville definitivt ikke sette meg selv i deres sted.»10 «For oss var selvproletariseringen aldri noen renselsesprosess, det var et politisk tiltak.»11 «Jeg hadde det bra på fabrikken; jeg var ikke der fordi jeg ville glemme min situasjon som intellektuell, men fordi jeg ville få mennesker med ulik bakgrunn til å møtes. Jeg ville jobbe fra innsiden og for alt i verden ikke brenne alle broer med en gang jeg var kommet.»12
Det hendte til og med, som i begynnelsen av mai 1968, at man oppdaget at avstanden mellom arbeidere og studenter egentlig ikke var så stor: «Studentopprøret i mai 68 kom. Universitetsverdenen var allerede langt borte etter disse månedene jeg hadde arbeidet på fabrikken. Etter demonstrasjonen 13. mai gikk Renault-arbeiderne ut i streik. Den 15. eller 16. bestemte vi oss for å okkupere vår fabrikk. (…) Det var virkelig en liten intern krig, som varte i seks uker… Jeg var desto mer tilfreds på denne tiden fordi arbeiderne ble 'intellektualiserte', vi møttes på halvveien på våre respektive løpebaner. De unge på fabrikken gikk til barrikadene og til Sorbonne-universitetet.»13

Kanskje har filosofen og trotskisten Daniel Bensaïd rett når han påpeker at den symbolske staffasjen i starten av studentopprøret (pseudo-revolusjonære demonstrasjoner, skoger av svarte flagg, barrikader, universitetsokkupasjoner), som helt klart var inspirert av arbeiderkamptradisjoner, må forstås som en semantisk helhet, et språk studentbevegelsen brukte for å henvende seg til arbeiderne uten å gå veien om byråkratiske ledere. Studentene forsøkte på denne måten å etablere kommunikasjon mellom to verdener som inntil da hadde vært atskilt fra hverandre, og å nå frem til arbeiderklassen gjennom lag på lag av fellesskapsmarkører.
Til og med et slagord som «CRS=SS» (CRS er det franske opprørspolitiet, red. anm.), som studentene ropte helt fra begynnelsen av mai – selv om ingen foreløpig hadde sett snurten av CRS ved Sorbonne, bare vanlige politistyrker – kan også tolkes som en besvergelse myntet på arbeiderne. På sett og vis svartmalte studentene situasjonen, siden CRS ennå ikke var tilstede, ved å fremskynde hendelsene eller tvinge dem ut i det ekstreme.
Men de påkalte også arbeiderne, som fortsatt var fraværende – og for å gjøre det, lånte de arbeidernes spesifikke språk. Slagordet «CRS=SS» ble faktisk ikke oppfunnet av studentene selv. Det ble brukt for første gang av streikende gruvearbeidere i 1947-48, kort tid etter at CRS ble grunnlagt av Frankrikes sosialistiske innenriksminister, som brukte de nye politistyrkene til å få slutt på streiken.
I midten av mai, da generalstreiken startet, arbeidet aksjonskomiteen Arbeidere-Studenter i Censier-området i Paris spesielt med å etablere forbindelser mellom universitetet og fabrikkene. Censier befant seg litt utenfor journalistenes opptråkkede stier – de interesserte seg mest for hva som foregikk på Sorbonne og Odeon-teateret, med store auditorier fylt av verbalt vannvidd.
Dokumentene som ble utarbeidet av Censier-komiteen i mai og juni 68 bekrefter at det fantes et nært samarbeid mellom unge studenter og arbeidere under streiken. Men i Censiers tilfelle var det ikke studentene som gikk til arbeiderne, men omvendt. Arbeiderne ble lokket av de enorme materielle mulighetene som fantes på universitetsområdet: lokaler som var åpne til enhver tid, stensilmaskiner, konstant tilgjengelig arbeidskraft for organisering, trykkeri, debatter, og så videre. Det var et helt annet rom for aktivitet der enn på fabrikkene, der arbeiderne ble møtt med uforklarlige forbud, forbehold, kontrolltiltak, overvåking og manøvrer av alle slag. Censier ble dermed et senter for samordning og samband – rapportskriving, valg av talspersoner, materiell hjelp til de streikende – som ofte kunne være virkelig effektivt.
Dette undergraver påstanden om at streiken utviklet seg uavhengig av og uten forbindelse til studentbevegelsen, og at det var en ren tilfeldighet at streiken og studentopprøret skjedde samtidig.1 Psykoanalytiker. Har skrevet artikkelen «Mai 68 raconté aux enfants. Contribution à la critique de l'inintelligence organisée» (Mai 68 fortalt til barna. Bidrag til kritikken av den organiserte mangel på intelligens), Le Débat, nr. 51, september-november 1988.
2 Aktiv i 1968, senere journalist i avisen Libération. Har skrevet boken Un chagrin politique: De Mai 68 aux années 80 (En politisk sorg: Fra mai 68 til 80-tallet), L'Harmattan, Paris, 1996, s. 52.
3 Uttrykket viser til scenen i Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid», der dikteren dypper et stykke madeleinekake i en kopp lindete og dermed overveldes av minner fra barndommen. Overs.anm.
4 «Evolution du procès de travail et lutte de classe» (Arbeidsprosessens utvikling og klassekamp), Critique communiste, 1978. Robert Linhart var ledende maoist, og har også skrevet boken Etabli (Editions de Minuit, Paris, 1978) om sin erfaring som selvproletarisert arbeider på en fabrikk.
5 Jenny Chomienne, sitert av Virginie Linhart i Volontaires pour l'usine. Vies d'établis, 1967-1977 (Frivillige på fabrikken. Erfaringer som selvproletarisert), Seuil, Paris, 1994, s. 102.
6 Jean-Pierre Thorn, sitert av Virginie Linhart i Volontaires […].., se note 5.
7 Claire, lærer, sitert i Libération, 19. mai 1978.
8 Anonym aktivist, sitert av Bruno Giorgini i Que sont mes amis devenus? Mai 68-été 78, dix ans après (Hva har skjedd med vennene mine? Mai 68-sommeren 78, ti år etter), Savelli, Paris, 1978, s. 50.
9 Danièle og Jacques Rancière, maoister og senere filosofer, «La légende des philosophes (les intellectuels de la traversée du gauchisme)», Révoltes logiques, 1978.
10 Nicole Linhart, sitert av Virginie Linhart i Volontaires […], s. 119, se note 5.
11 Georges, ingeniør, sitert av Michèle Manceaux i Les Maos de France (Frankrikes Mao-er), Gallimard, Paris, 1972, s. 63.
12 Yves Cohen, sitert av av Linhart i Volontaires […], s. 181, se note 5.
13 Danièle Léon, sitert av Linhart i Volontaires […], s. 123, se note 5.