/

Det er mistanken som teller

Terrorister er blitt kalt «en usynlig fiende»–en fiende det er vanskelig å skaffe beviser mot. Det sikreste man har er mistanken, og den holder til langvarige fengselsopphold i flere vestlige land.

«Vi har gått inn i en ny epoke i terrorismens historie. Denne nye fasen er mindre regional og nasjonal, og kjennetegnes av selvmordsterrorister fra grupper uten noen som helst forhandlingsvilje som gjennomfører attentat med den bevisste målsetning å volde massiv skade på sivile.»1 Slik oppsummerte generaldirektøren for den britiske sikkerhetstjenesten MI5, Eliza Manningham-Buller, de politiske vanskelighetene grupper som Al-Qaida har skapt for vestlige myndigheter og etterretningstjenester i etterkant av attentatene 11. september 2001 i USA.

Kampen mot «terrorisme» er egentlig ikke så entydig som man skulle tro ut fra energiske uttalelser om besluttsomhet fra en rekke ministere (for eksempel tidligere innenriksminister i Frankrike Charles Pasquas erklæring om at «vi må terrorisere terroristene»). Den er tvert imot et resultat av mangfoldige transaksjoner mellom regjeringer, etterretningstjenester og illegale grupperinger, der alle parter spiller ut sine organisasjonsmessige og politiske interesser, og forsøker å tvinge frem sin «sannhet».
Begrepet «terrorisme» beskriver altså ikke en objektiv virkelighet som ingen kommer utenom. Den tyske hæren brukte denne betegnelsen når de snakket om den franske motstandsbevegelsen, og Russland bruker den om sine tsjetsjenske motstandere. Ingen illegale grupper kaller seg selv terrorister; de foretrekker «frihetsforkjempere», «nasjonalister», «proletariatets fortropp», «islams soldater» og lignende, avhengig av hvem det dreier seg om. Merkelappen «terrorisme» er således ikke noe annet enn en redskap for å avlegitimere visse bevegelser og deres krav.
Dette forklarer hvorfor det er umulig å komme frem til en definisjon av terrorisme som alle kan være enige om, og hvorfor regjeringer har satt i verk svært ulike strategier for å bekjempe den: ikke-inngripen, press, forhandlinger, politiundertrykking og militære aksjoner. Disse forskjellige reaksjonene avhenger av de politiske styrkeforholdene mellom partene, deres utviklingsnivå, samt målsetningene til de illegale gruppene og deres aksjonsmåter.

Etterretningstjenestene spiller en sentral rolle i reguleringen av den politiske volden. Deres arbeid med kartlegging, identifisering og overvåking forsyner myndighetene med informasjon slik at de kan forutse kriser, utpeke forhandlere og holde seg oppdatert på motstandernes strategier.
Men etterretningstjenestene er langt ifra bare et redskap for politiske beslutningstakere. Etterretningstjenestene iverksetter selv et vell av strategier: deriblant offentlig fordømmelse av bestemte grupper, sabotering av deres aktiviteter, moralsk og i noen tilfeller fysisk nedbryting av deres ledere, demoralisering av aktivister og forsterking av interne spenninger.2
I den franske etterretningstjenesten (RG) ble det opprettet egne seksjoner som utelukkende drev med denne typen arbeid – og brukte diskrete, og av og til ulovlige metoder. I Spania støttet etterretningstjenesten CESID De anti-terroristiske frigjøringsgruppene (GAL), som tok livet av baskiske flyktninger i Frankrike på slutten av 80-tallet. I Storbritannia deltok etterretningstjenesten i utviklingen av «shoot to kill»-virksomhet for å eliminere antatte IRA-aktivister. På den måten fungerer etterretningstjenestene som en delvis autonom drivkraft for statlig voldsutøvelse, og deres handlinger har innflytelse både på de illegale gruppenes og myndighetenes strategier.
Enda viktigere er det at etterretningstjenestenes rutinemessige arbeid med å velge ut informasjon, utarbeide analyser, tolkninger og fremtidsscenarier er med på å forme det politiske spillet. Når etterretningstjenestene kvalifiserer eller diskvalifiserer visse grupper på bakgrunn av sine egne vurderinger, fremstår de som voktere av den politiske orden, og deres oppfatninger veier tungt for måten den defineres og fungerer på. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0