Den skjulte pavemakten

Vatikanet ble rike på krigen. De bisto nazistene med å få 90 000 nazister ut av Tyskland. Opus Deis plan om en ny verdensorden er i dag nærmere målet.

For å forstå hvorfor den katolske kirke i dag velger en pave med opphav i nazifascismen, må vi kjenne historien bak Opus Dei.

Opus Dei ble skapt som en reaksjon på den sosiale utviklingen i Europa og trakk etter grunnleggelsen i 1928 til seg de mest reaksjonære kreftene i den katolske verden. I antikommunismens navn ryddet Opus Dei veien for Mussolini, Pilsudski, Franco, Hitler og den etniske rensingen som fulgte i deres spor.
I bytte med bannlysningen av kommunismen fikk den katolske kirke kirkeskatt fra de respektive diktaturene, eksempelvis 100 millioner dollar fra Hitler-Tyskland i 1943 og skattefritak for alle inntekter. De ble rike på krigen.
Spillet fortsatte etter frigjøringen, da Opus Dei med USA i ryggen stilte kirkens underjordiske nettverk til disposisjon for nazistene – den såkalte rotteveien ut av Tyskland. CIA ga krigsforbryterne forkledning, penger, skjulesteder, trygge steder å bo og falske papirer, inkludert kurser hvor de lærte hvordan de skulle oppføre seg for å klare seg uten å bli tatt.1 Klaus Barbie, «Slakteren fra Lyons», ble Klaus Altmann, fransk bilmekaniker, og mottok 1700 dollar i måneden for å angi kommunister. Som takk hjalp vatikanet og CIA ham å flykte til Bolivia. Walter Rauff som på Østfronten gasset jødene i hjel på lastebiler med ren eksos, Franz Stangl, kommandanten i Treblinka, Eduard Roscmann, kommandanten i Riga-ghettoen, og Adolf Eichmann, mannen som orkestrerte massemordene, ble alle brakt i sikkerhet fra Rotteveiens smutthull i Genova.2

Ifølge Holocaust-forsker Aron Breitbart ved Simon Wiesenthal-Instituttet, ble 90 000 stornazister brakt i sikkerhet på denne måten. Vatikanets statssekretær kardinal Walter Carroll klaget våren 1945 til det amerikanske utenriksdepartementet over at altfor mange flyktningpass skrives ut til holocaustofre og kommunister: «Den generelle frykten for økende kommunist-virksomhet i Nord-Afrika og Syd-Amerika bygger på opplysninger om at jøder så vel som russiske agenter benytter seg av Røde Kors-pass for å oppnå sine hensikter. Av den grunn finner vi det tilrådelig at organisasjonen for fremtiden kun prioriterer personer med katolsk bakgrunn i flyktningarbeidet.»3
Klaus Barbies kontakt i Italia var SS Oberleutnant Licio Gelli som med støtte fra Opus Dei hjalp massemorderne Ante Poglovnik Pavelic med 600 000 mennesker på samvittigheten i sikkerhet med den jugoslaviske gullbeholdningen.
Licio Gelli ledet frimurerlosjen P2, en paraplyorganisasjon under Opus Dei som etter avsløringen i 1981 fremsto som det katolske nomenklaturets korrupsjonssentral med så klare bindinger til Vatikanet og det kristeligdemokratiske regimet, at statsminister Arnoldo Forlanis regjering måtte gå av.
Gelli hadde med seg Michele Sindona, mannen som koblet CIA og den amerikanske mafiaen i kampen mot kommunistene under invasjonen på Sicilia i 1943. Sindona brukte kirkens unike status som nasjonalstat uten territorium til å bygge de bankforbindelsene Opus Dei trengte for å kunne operere usynlig i det internasjonale pengemarkedet, og ble kalt «pavens bankier». Sindona allierte seg med den amerikanske biskopen Paul Marcinkus, lederen for IOR (Instituttet for religiøs eiendom), Vatikanets investeringsselskap. Sammen med mafiaen og CIA løftet de på sekstitallet Vatikanets penger over i kapitalistiske kredittinstitusjoner som Morgan Guaranty, Credit Suisse, Chase Manhattan and the Chicago-based Continental Illinois.4 Herfra går veien til General Motors, Gulf Oil, Bethlehem Steel, TWA, IBM, de store amerikanske våpenkartellene, p-pille produksjon og selvfølgelig – støtte til det republikanske partiet.

Hvor står så pavene i dette bildet? Pius 12, paven som undertegnet konkordatet med Hitler, var selvfølgelig Opus Deis mann.
Men hans etterfølger i 1958, erkebiskopen av Venezia var det ikke. Han tok symbolsk navnet Johannes, mannen som ryddet veien for Jesus og satte øyeblikkelig i gang med å fornye kirken. Det som hadde vært en kirke for de rike, skulle nå bli en kirke for de fattige. Alle troende katolikker, protestanter jøder og muhamedanere skulle nå forenes i Kristus. «Guds rike er nær», sa Johannes 23. I sin åpningstale på det historiske konsilet i 1962 sa han: «Vi er av en fullstendig annen oppfattelse enn disse ulykkesprofetene som alltid forutsier katastrofer, som om verdens undergang var nær…»
Midt under den kalde krigen opphevet han kirkens bannlysning av kommunistene og innbød Kennedy og Krutsjov til samtaler om forsoning mellom øst og vest. En revolusjon, som stilte Opus Dei på gangen og snudde kirken på hodet.
Men like fort som det gode hadde seiret kom reaksjonen. Hans etterfølger i 1963, erkebiskop Montini, hadde anbefalt Michele Sindona som «kirkens mann» for lederskapet i Opus Dei så tidlig som i 1945. Ved Johannes 23. sin død presset reaksjonen på og fikk ham valgt til pave. Noe av det første pave Paul 6. gjorde, var å åpne IOR og Opus Dei for mafiaen og Maltaordenen – som takk for at den bisto kirken i omplasseringen av de tyske krigsforbryterne etter krigen.
Nå tok den kriminelle virksomheten overhånd. Skyggeselskaper for hvitvasking av narkopenger, skatteparadiser og råkapitalistiske investeringer ble en del av dagliglivet i Vatikanet.5
I løpet av noen få år var IOR involvert i så mange tvilsomme forretninger at den kristeligdemokratiske statsministeren Aldo Moro, og pavens gamle venn, på midten av 60-tallet brøt inn og truet med å frata kirken dens immunitet.
Moro kom aldri så langt, han ble som vi husker drept av de røde brigader. Men det er verdt å huske at paven ikke rikket så mye som en finger for å redde hans liv, enda Moro bad på sine knær for det i brev etter brev. Ingen ønsket en gransking av IOR og alt ble satt inn på at Moro skulle ofres.
Hvordan konklaven klarte å velge Alberto Luciani til pave i 1978, er kanskje ikke så vanskelig å forstå: Kirken fremsto etter alle avsløringene som et mafiareir. Presset var så stort, at forandring var nødvendig. Og oppvask ble det. Johannes Paul 1. satte øyeblikkelig i gang med å rydde Vatikanet for kriminelle. Erkebiskop Marcinkus, Michele Sindona, Licio Gelli og hans P2 skulle ut, og IOR legges ned.
Dette gikk Opus Dei ikke med på, for store verdier sto på spill, og etter bare 33 dager ble paven funnet død med de karakteristiske ytre symptomene på langt fremkommen blåsyreforgiftning – svart hud og et kadaver i rask indre oppløsning, så stinkende at liket måtte sprayes med parfyme hver kvarter. Store vifter ble plassert nede i krypten for å blåse stanken vekk og alle vinduene i Peterskirken stilt på vidt gap, tegnet på en forbrytelse.

Det første etterfølgeren og nå avdøde Johannes Paul 2. gjorde, var å be offentlig på graven til grunnleggeren av Opus Dei, Jose Escriva de Balaguer. Deretter utropte han organisasjonen til Vatikanets offisielle talerør. Macinkus, Gelli og Sindona fikk beholde IOR.
Ikke uten grunn. For nå begynte spillet om Polen og paven trengte IORs usynlige banker til finansieringen av Solidaritet. For at det skulle se ut som et spontant opprør, ble mer enn hundre millioner dollar pumpet inn i Polen for å finansiere frigjøringen der. Samtidig fordømte paven selv, på tur i Latin-Amerika, prestene som i frihetens navn støttet sandinistene i Nicaragua – hans fordømmelse ga dødsskvadronene i El Salvador påskuddet de trengte for å slakte biskop Oscar Romero ved alteret som et dyr. Dette fikk de øvrige prestene som støttet frigjøringsteologien, i første rekke Gustavo Guitierrez og Leonardo Boff til å legge våpnene ned.
Men det var i forbindelse med finansiering av Solidaritet at IOR sprakk. Frihet koster penger og nå fant amerikanerne tiden inne for å handle. Lederen for Banco Ambrosiano, IORs største filial i det internasjonale pengemarkedet Roberto Calvi, overførte til sammen hundre millioner dollar til Solidaritet i rene penger ført inn og distribuert av kirkens diplomater.
Men Opus Dei brukte på denne tiden mer enn de hadde. For mange hender hadde stukket av med for mange penger. Det oppsto en akutt likviditetskrise som truet banken med fallitt. Banksjef Calvi henvendte seg til Opus Dei direkte, men det katolske lederskapet svarte med å toe sine hender. Banken brøt sammen, 1,2 milliarder dollar gikk tapt, og Calvi truet med å gå til pressen med Solidaritets-affæren. Han ble funnet hengt under Blackfriars Bridge i London med murstein i lommene.
Det hører med til historien at Calvis medsammensvorne Michele Sindona ble tatt av dage med blåsyre i fengselet. Marcinkus ble reddet fra fengsel med diplomatisk immunitet og er i dag tilbake i sin gamle menighet i Chicago, den samme som fostret Al Capone. Licio Gelli visste så mye og var så smart at den italienske regjeringen under statsminister Bettino Craxi kjøpte ham ut fra alle anklager for selv å redde skinnet, før også han rømte landet for eksil i Tunis med mafiaens hjelp.

Lik sine forgjengere Pius 12. og Paulus 6., brukte Johannes Paul 2. det meste av sin tid på en massiv propagandakampanje med reiser, pilgrimsferder og politiske fremstøt – til forsvar av livet og menneskerettighetene med det mål å unngå at sannheten, og med den rettferdigheten, skulle seire. Han kom fra det som en fredens og forbrødringens mann. Opus Deis plan om en ny verdensorden har aldri stått nærmere målet – bygd på fusjonen mellom den gamle antisemittiske alpekatolisismen og det protestantiske fiendebildet under den evangelistiske kristendommen (bak det republikanske presidentskapet til Bush).
Derfor ble det nå fritt frem for hans høyre hånd Joseph Ratzinger, teologen som forener den protestantiske og katolske fundamentalismen. I 1981 ble han hentet fra det katolske universitetet i München for å lede Johannes Paul 2. sin Troskongregasjon. Jobben var å stanse den raskt voksende frigjøringsteologien i Latin-Amerika.
Noe av det siste Ratzinger gjorde som leder for Troskongregasjonen var å gi de katolske biskopene i USA ordre om å fordømme John Kerrys syn på abort som utilgivelig synd under valgkampen i 2004. Resultatet ble at katolikkene, som tradisjonelt stemmer på demokratene, stemte Bush.
Når denne kalde teologen har tatt pave Johannes Paul 2. sin plass, er det bare fordi reaksjonen nå har knust kirkens krav om fornyelse.
Også Joseph Razinger – nå kalt Benedictus 16. – vil kysse barn og tale livets sak. Men ofrene for hans menneskefiendtlige teologi får ikke samme behandling.

© LMD Norge

1 The Vatican and the Nazis, by charles R. Allen, Jr, Reform Judaism 1983.
2 Ibid
3 Vincent La Vista rapporten, Department of State. Office of American republic Affairs 14.juli 1947 og stemplet Top Secret til 1997.
4 Se Conrad Goeringer, Through the Looking Glass. Vatican Politics, the Calvi Murder and Beyond, The american Atheist 1996.
5 Se Larry Gurwin, The Calvi Affaire, London, Pan Books 1984, Rupert Cornwell, God?s Banker, Dodd, Mead & Co, New York 1983.