Ribbet etter markedets inntog

«En avvæpnet og gjenforent verden uten militære blokker, med demokrati, selvstyre, miljøvern og en ny sosialisme.» Det var løftene som preget Mikhail Gorbatsjovs glasnost og perestrojka for 20 år siden. Men Sovjetunionens avvikling ble fremfor alt tvunget frem av materielle realiteter.

«Alt er råttent. Alt må forandres.» Eduard Sjevardnadze til Mikhail Gorbatsjov, en vinterkveld i 1984 i Pitsunda ved den abkhasiske rivieraen i Georgia.

Det nye samfunnet hadde i lang tid gravd ut sine ganger under betongen til den tilsynelatende monolitten. Så godt som alle «sannhetens øyeblikk» i glasnostperioden hadde gradvis modnet og kommet opp til overflaten før det store vendepunktet var et faktum.

I motsetning til hva skrekkbildet som ble manet frem av våre medier kunne få oss til å tro, hadde Sovjetunionen endret seg kraftig siden Stalins død i 1953. Det hadde skjedd gjennomgripende forandringer på alle områder: maktapparatet, systemet, samfunnet, kulturen, mentaliteten. Tegn som varslet det kommende vendepunktet hadde hopet seg opp, men klisjépregete analyser og antikommunistisk blindhet gjorde det vanskelig å få øye på dem: offisielle og skjulte omstruktureringer, demografiske og sosiale utviklingstrekk, oppblomstring av nasjonale og religiøse følelser, et reelt mangfold av interesser og meninger, litteratur, film, musikk, samt uformelle bevegelser blant ungdom.

Våren 1985 skjedde det «utenkelige»: Kreml endret kurs. Fra toppen av borgtårnet i den røde festningen dukket han opp, Mikhail Gorbatsjov, mannen som skulle bli symbolet på en forvandlet verden. For Bresjnev-regimet hadde siden 1968 sunket dypere og dypere ned i konservatisme, korrupsjon, militære eskapader i Afghanistan – og gammelmannsvelde.

Allerede i 1982 kom krisesignaler fra høyere hold.1 Nikolaj Rysjkov, fremtidig statsminister under Gorbatsjov, skriver om denne tiden at «stemningen i landet var kvelende; ble det verre, ville det betydd døden. (…) I 1982 stagnerte befolkningens reallønn for første gang siden krigen. Alt sto på stedet hvil: levestandarden, bygging av boliger, butikker, barnehager, skoler. (…) Men det verste var det moralske klimaet.»2

Jurij Andropov, som tok over som generalsekretær i kommunistpartiet etter Leonid Bresjnev i 1982, var svært klar over den forverrede situasjonen, og satte i gang de første reformene. Andropov døde imidlertid allerede i 1984, og dette innebar at reformene ble lagt på is enda ett år, mens Bresjnev-etterfølgeren Konstantin Tsjernenko satt med makten. Allerede samme kveld som Tsjernenko døde, 11. mars 1985, ble Mikhail Gorbatsjov valgt til generalsekretær i Det sovjetiske kommunistpartiet, uten reell motstand.3 Hans viktigste «medsammensvorne» i Politbyrået var den nye utenriksministeren Eduard Sjevardnadze og ideologen Aleksandr Jakovlev.

Hele det foregående året hadde Gorbatsjov finpusset sitt image som «fornyer», med appeller om en «omforming av hele det økonomiske, sosiale og kulturelle livet». I London uttrykte han overfor Margaret Thatcher et uvanlig «credo» for en sovjetisk leder: «Europa er vårt felles hjem. Et hjem, ikke en arena for militæroperasjoner.» I Roma så han med forbløffelse det italienske folkets hyllest til den avdøde eurokommunistiske lederen Enrico Berlinguer: En «annen kommunisme» var altså mulig?4

Klarsignalet for «radikal reform» ble gitt på plenumsmøtet i sentralkomiteen i april 1985, og bekreftet på den 27. partikongressen i februar-mars 1986. I virkeligheten var det slik at det øverste sjiktet av «nomenklaturaen» gikk inn for en forsiktig fornyelse.5 De såkalte mejdunarodniki (de internasjonale) i sentralkomiteen og i diplomatiet, samt økonomer fra forskningsparkene i Sibir og Moskva, blandet diskret inn mer radikale ideer. De forberedte langt mer enn «småreformer».

Forfattere, filmskapere, poeter, sangere og journalister flokket imidlertid ut i rampelyset. De åpnet slusene for «bitre sannheter». Tabuer og forbud ble oppløst, og opprivende revisjoner blandet seg med forhåpninger om en mer rettferdig verden. Det var i denne elektriske, smertefulle og romantiske atmosfæren glasnostbølgen slo inn. Hundrevis av dissidenter som fortsatt var innesperret, ble sluppet fri. «Et folk gjenfinner verdigheten,» sa Gorbatsjov.

Slik var den innledende fasen, som varte frem til 1988. Uavhengige sosiale initiativer blomstret opp – men skulle visne hen etter 1991. «Glasnostperioden» drev frem «alternative» verdier – både sosialistiske, humanistiske og økologiske. Men av disse «hundre blomstene» var bare de kommersielle vekstene som skulle overleve. En «politisk korrekt» analyse av perestrojka-perioden gjør den til et venterom – fylt av poeter og offentlige moromenn – før det frelsende Markedet gjør sitt inntog.

I perioden 1985-87 skred fremtidsarkitektene frem i det skjulte. Det dreide seg om de «kommersielle» i partiets ungdomsorganisasjon Komsomol, statsselskaper som hadde fått en viss autonomi, private «kooperativer», joint-ventures og mafianettverk. I disse miljøene ble de fremtidige finansoligarkene klekket ut.

I tillegg kom de utenlandske aktørene. USAs president Ronald Reagan lanserte sitt romvåpenprogram, Strategisk forsvarsinitiativ (SDI), som skulle ta opp kampen mot «Det onde imperiet». Han bedyret at Sovjetunionen skulle «tvinges i kne». Det amerikanske utenriksdepartementet, CIA, Kongressen, radiokanalene Free Europe og Svoboda, samt en rekke private stiftelser, engasjerte seg aktivt i kampen mot kommunismen.

I 1983 ble Endowment for Democracy grunnlagt, en organisasjon som nylig har spilt en nøkkelrolle i «revolusjonene» i Georgia, Ukraina og Kirgisistan. Det ble gitt moralsk og økonomisk støtte til dissidenter, den polske bevegelsen Solidarnosc, den afghanske motstandsbevegelsen og dens «islamistiske» nettverk – i tråd med strategien som ble anbefalt av Zbigniew Brzezinski. Pave Johannes Paul II spilte også en historisk rolle. Og World Anti-Communist League (WACL), Ligaen av «antibolsjevistiske nasjoner» (der utvandrede baltiske og ukrainske nasjonalister var aktive), Moon-sekten og flere grupperinger på ytterste høyre fløy sto også «på barrikadene» mot kommunismen.

Vestlige medier ble også mobilisert, og demoniserte Sovjetunionen: et «orwellsk» system, «tidenes mektigste imperium» som kunne erobre hele verden når som helst, et «totalitært» samfunn der forandring var utenkelig. Myten om «reformisten» Gorbatsjov kunne ikke være annet enn oppspinn fra innflytelsesrike agenter i KGB-agenter. Men «illusjonen» som journalistene gikk til angrep på, vekket fort interesse hos rådgivere med liberale reformer som spesialfelt: Den svenske økonomen Anders Åslund (som sammen med Jeffrey Sachs og Det internasjonale pengefondet skulle bli en av inspiratorene for reformene i Jeltsin-perioden) befant seg i Sovjetunionen allerede i 1984, og finansmannen George Soros grunnla sin første stiftelse i Moskva i 1987. Da var det fortsatt to år igjen til muren skulle falle.

Men forandringene ble fremfor alt tvunget frem av materielle realiteter, og ikke bare ideene og personene som deltok i prosessen: Det viste seg at råvareressursene ikke varte i det uendelige. Oljeutvinningen sto i stampe, og kursen falt. Oljeprisen internt i Sovjetunionen tilsvarte bare 20 prosent av det internasjonale nivået. Til og med oljeeksporten til andre sosialistiske land lå langt under den internasjonale kursen. Det var fristende for forvalterne av disse ressursene (for det meste russere) å øke eksporten til land med sterk valuta og selge til internasjonal markedspris.

Videre ble det stadig mer påkrevd å investere i moderniseringer. Men investeringene ble hindret av amerikansk embargo – spesielt det såkalte «Jackson-Vannik Amendment» som knyttet Sovjetunionens handelsmuligheter til emigrasjonsrett for sovjetiske jøder – samt det at Sovjetunionen nektet å åpne seg for utenlandsk kapital.

I tillegg var mangel på arbeidskraft et økende problem. Utvandringen fra landsbygda (93 millioner personer mellom 1926 og 1979) tok slutt. Reproduksjonsmønsteret var ute av kontroll, og det samme var arbeidskraftens forflytninger. Drømmen om det Sibirs fjerne østen hadde bleknet, og store byggeprosjekter, som den transsibirske Bajkal-Amur-banen (BAM) manglet arbeidskraft. Høye lønninger fungerte heller ikke som motivasjon.

«Skyggeøkonomien», ukontrollert handelsvirksomhet, tyveri av offentlig eiendom og svart arbeid, bidro til å destabilisere det planøkonomiske systemet. Denne «uformelle» verdenen ble styrt av klaner og kriminelle nettverk som infiserte sovjetstaten før den senere «koloniserte» Boris Jeltsins Russland.6 Og i tillegg til dette ble våpenkappløpet som USA drev frem, en økonomisk umulighet for Sovjetunionen – USAs teknologiske forsprang ble stadig mer åpenbart, noe SDI-programmet vitnet om.

Kort sagt hadde den ekstensive utviklingspolitikken utspilt sin rolle. Systemet klarte ikke å håndtere de sosiale atferdsmønstrene. Stormakten hadde ikke krefter igjen til å holde tritt med konkurransen. Moskva kunne ikke lenger hardnakket støtte opp om Cuba og kommunistiske og antiimperialistiske bevegelser i verden.

Sovjetunionen anno 1985 var imidlertid ikke, som dens fiender hevdet, «et Zaïre med atomvåpen». Det var et fremskredent land innen primærsektorer som kull og stål, og på mer raffinerte områder som elektrisitet, grunnforskning, industriteknologiske patenter – samt masseadgang til kultur og utdanning. Fly, raketter, våpen, verktøy- og landbruksmaskiner, kornproduksjon, bøker, film, verdensberømte forskningsparker og prestisjetunge skoler innen felt som matematikk, fysikk, agronomi og film: Alt dette var så visst «reelt eksisterende».

Et avansert elektrisitetsnettverk dekket strømbehovet til 220 millioner innbyggere (av 280 millioner). Rundt 800 byer disponerte sentralvarmeanlegg. På 80-tallet var 48 prosent av den yrkesaktive befolkningen sysselsatt i industrien, mot 30-35 prosent på 50-tallet, og et flertall av sovjeterne var på dette tidspunktet mer eller mindre «urbanisert». På 80-tallet var Sovjetunionen blitt et overveidende urbant samfunn, selv om landbygdas tradisjonelle levesett fortsatt dominerte i de små byene. Videregående utdanning var utbredt. Forbruksnivå, husholdningsutstyr, familieliv og fritidsaktiviteter flyttet seg stadig lenger vekk fra den spartanske modellen som rådet etter krigen.7

Innbyggerne i byene var sikret grunnleggende trygdeordninger, gratis utdanning, et minimumstilbud av helsetjenester, samt rimelig transport, vann, oppvarming og elektrisitet. Og den rurale befolkningen ble på 70- og 80-tallet løftet ut av tiår med materiell og sosial underutvikling og en status som annenrangs borgere.8 Moderniseringen førte også med seg større sosial mobilitet, verdsliggjøring og økt interesse for litteratur, kunst og forskning.9

Men de gigantiske sosiale og sanitære fremskrittene ble stående i stampe. Gjennomsnittlig forventet levealder økte fra 34 år i 1923 til 65 år for menn og 73 år for kvinner i 1965 – Sovjetunionen nærmet seg dermed vesteuropeisk nivå. Men levealdersindeksen stagnerte de neste tiårene, bortsett fra en liten økning i 1987. På 90-tallet falt den dramatisk, i likhet med en rekke andre indikatorer på den generelle helsetilstanden. Kombinasjonen av lavere fødselsrate og voldsom økning i dødelighet skulle bidra til en absolutt og vedvarende befolkningsnedgang.10

I Bresjnev-perioden ble for øvrig levesettet i Sovjetunionen «vestliggjort», med private boformer, materialisme, og oppløsning av felleskapsorienterte tradisjoner fra bondesamfunnet og kollektivismen. Et (frustrert) forbrukersamfunn vokste frem, preget av fascinasjon for fremgangen i Vest.

Men utvinnings- og tungindustriens dominerende rolle og den manglende utviklingen innen landbruksindustri, kjemisk industri, elektronikk og informatikk, ble utpekt som et handikap ved denne (dårlig) sentralstyrte økonomien. En økonomi som for øvrig var totalt uansvarlig når det gjaldt miljøhensyn, og skapte like store miljøødeleggelser som vestlige industrikomplekser gjorde i perioden 1930-50.11 Et annet tegn på at Sovjetunionen ble hengende etter i stadig større grad, fant man i eksportsektoren: Andelen maskineri og utstyr minket fra 20 prosent i 1960 til 15,5 prosent i 1987 – mens andelen brensel og energi økte fra 20 prosent til 60 prosent.12

Med glasnost ble økonomenes diagnoser gjort allment kjent: vekstraten for nasjonalinntekt og arbeidsproduktivitet falt, fortjenesten på kapitalinvesteringer gikk ned, antallet ufullførte byggeprosjekter økte, og kompleks mekanisering og automatisering lå langt etter. Det samme gjaldt informasjonsteknologi: Det fantes noen titalls tusen personlige datamaskiner i Sovjetunionen i 1985, mot 17 millioner i USA. Maskinparken ble stadig mer foreldet, og dette var bare begynnelsen.13

I tillegg kom miljøkatastrofene: noen hadde man visst om lenge, som forurensningen av Volga og Bajkal-sjøen og uttørkingen av Aral-sjøen. Andre kom som et sjokk, som Tsjernobyl-ulykken i april 1986.

Krisen rammet på dette tidspunktet selve hjertet av systemet. Den inntraff «i en økonomi som i dag har så godt som alle kjennetegn på en utviklet industriøkonomi. Krisen fullbyrder en bevegelse som avkrediterer det stalinistiske systemet – en bevegelse som startet i 1953, men som aldri er avsluttet,» skriver økonomen Jacques Sapir.14

I analysene av utviklingen i Sovjetunionen i denne perioden, har man lagt vekt på «krisen i arbeidslivet»: lav fortjeneste, skulking, høyt sykefravær, fagforeningsmøter og sports- og kulturaktiviteter i arbeidstiden, generelt ustabil arbeidsstokk. Årsakene som er antydet, er blant annet mangelen på materiell stimulans, utjevning av lønnsnivå, unødvendig mange ansatte og arbeidsgarantien.

Av 131,5 millioner yrkesaktive, ble 10 millioner betraktet som «overtallige», samtidig som det var mangel på arbeidskraft flere steder – 25 prosent av stillingene var ubesatt. Taylorismens «vitenskapelige arbeidsledelse» ble ingen suksess i Sovjet, og heller ikke fordismen: Høyere lønn fungerte ikke motiverende, fordi det fantes ikke nok varer til å dekke forbruk i stor skala. Antallet forbruksvarer ble fordoblet mellom 1971 og 1985, mens pengebeholdningen ble tredoblet i samme periode. I jakten på bedre jobber, var arbeiderne ikke bare interessert i hvilke bedrifter som ga høyest lønn, men hvem som hadde det beste bolig- og barnehagetilbudet.

Styrkeforholdet gikk altså ikke i arbeidsgivernes favør. Siden reformene i 1965 hadde imidlertid den teknokratiske eliten i Sovjetunionen i det stille ønsket seg (og allerede skissert) en «kapitalisme» som ikke kunne kalles ved dens rette navn: – profitt og lønnsomhet, lønnsarbeidere som var løsrevet fra den sentraldirigerte lønnsutjevningspolitikken, et virkelig arbeidsmarked og offentlige arbeidsledighetstall, «management» på amerikansk vis, fremvekst av eiendomsbesittende «sjefer», rett til personlig berikelse, fri konkurranse og reklame, barn og ungdom i arbeid, slutt på sosialhjelp, åpne grenser, og så videre.

Det sovjetiske samfunnet besto på denne tiden av et stort flertall lønnsmottakere. Da den økonomiske veksten tok slutt, oppsto det flaskehalser som gjorde at den sosiale mobiliteten stoppet opp. Tilgang til eiendomspapirer og store formuer skulle løse opp situasjonen. Massen av arbeidere ble imidlertid ført bak lyset av løfter om «selvstyre» og gruppeeierskap, og ble i realiteten ekskludert fra den store omfordelingen av sosiale goder.

Den sovjetiske «middelklassen» (lærere, ingeniører, leger, forskere) var blant dem som sto mest ribbet igjen etter markedets inntog: De hadde tradisjonelt vært lavtlønte, men hadde høy symbolsk status i kraft av den sosialistiske ideologien som la vekt på ikke-kommersielle verdier. Liberalismen fant sin sosiale basis blant de nye forretningsmennene, de medieeksponerte intellektuelle og den «modernistiske» delen av nomenklaturaen.

Reformene i perioden 1986-88 frigjorde det private initiativ i bedriftene og kooperativene. «Skyggeøkonomien» fikk muligheten til å hvitvaske seg ved å «flykte» til skatteparadiser etter at statens monopol på utenlandshandel ble avviklet. Det sovjetiske området ble offer for plyndring av råvarer og territoriell oppløsning. Separatistiske tendenser ble oppmuntret av Boris Jeltsins administrasjon, som ønsket en oppløsning av Sovjetunionen: Det var i realiteten en forutsetning for at den russiske eliten skulle profitere på det uunngåelige bruddet – frislipp av priser, massive privatiseringer og oljefortjeneste.

«Arbeidskrisen» ble på den måten håndtert ut fra et nytt styrkeforhold, der de arbeidende massene ble sosialt deklassert og tvunget til «fleksibilitet». I 2005 oppsummerte en reklame for Business Journal i Moskva den nye arbeidsdoktrinen ved hjelp av en formulering fra Henry Ford: «Det finnes to måter å få folk til å arbeide: ønsket om lønn og redselen for å miste den».15

Nøkkelelementet i denne forskyvningen var nomenklaturaens forvandling: Den utgjorde den nye eiendomsbesittende klassen, sammen med nye næringslivsmiljøer støttet opp av makthaverne.

Fantes det noe alternativ til systemets sammenbrudd og oppløsningen av Sovjetunionen? Viktor Danilov (historiker og spesialist på det sovjetiske bondesamfunnet, med større forskningsarbeider bak seg om den stalinistiske kollektiviseringen av landbruket på 1930-tallet) avviser at det ikke var noen annen mulig utvei: «Økonomien var ikke konkurs, og heller ikke samfunnet. Sovjetunionen opplevde ikke noe ‘krakk’, i alle fall ikke før høsten 1988. Det var grupper styrt av egeninteresser som drev frem den kaotiske situasjonen.»

Ifølge kritikere som kan betegnes som keynesianistiske, ga Gorbatsjov slipp på muligheten til en gradvis, statskontrollert overgang, som økonomer som Abel Aganbegian, Leonid Abalkin og Nikolaj Petrakov foreslo for ham helt frem til 1988. Det ville i så fall ha dreid seg om en langvarig prosess, som ville tatt 10-15 år. Man ville ha introdusert markedsmekanismer samtidig som staten og de sosiale garantiene i Sovjetunionen ble opprettholdt. «Perestrojka hadde fortsatt stor prestisje, folk var optimistiske, Sovjetunionen eksisterte. De demokratiske kreftene var på offensiven. I tillegg hadde Gorbatsjov muligheten til å utvide sin sosiale basis ved å skape et nytt, reformorientert kommunistparti.»16

«Sjokkterapien» til Egor Gaidar og hans rådgivere Anders Åslund og Jeffrey Sachs ville det annerledes. Historien om perestrojka-perioden bør klargjøre sammenhengen mellom reformer og politiske avgjørelser som fremskyndet denne «utgangen». Uten å glemme det internasjonale presset. Sovjetunionens utenlandsgjeld økte fra 28,9 milliarder dollar i 1985 til 54 milliarder dollar i 1989. I 1990-91 staket G7-landene og IMF ut veien, og den besto fremfor alt av store privatiseringer som i dag er svært omstridte. Daværende president Boris Jeltsin aksepterte lånebetingelsene, som innebar at den russiske regjeringen ble satt under formynderskap. Slik startet for alvor «overgangen til demokrati og markedsøkonomi» i Russland.

Den urettferdige og konfliktfylte omfordelingen av rikdom og makt, kombinert med oppløsningen av Unionen og åpningen av sovjetiske områder for glupske utenlandske aktører, førte med seg nye typer kriser, som blir stadig dypere i dag, 20 år etter 1985. «Revolusjonene» i Ukraina, Transkaukasus og Sentral-Asia fremstår som perestrojkaens «andre ekko»: Det dreier seg på en og samme tid om en forlengelse av oppløsningsprosessen og et uttrykk for en ny, spent, situasjon – som kyndig utnyttes av vestlige «demokratispredere».

Men hvem kunne forestilt seg at den sovjetiske ledelsen allerede i 1985 var «omvendt» til kapitalismen? I et notat adressert til Gorbatsjov, anbefaler sjefsideologen i kommunistpartiet, Aleksandr Jakovlev, innføring av markedsøkonomi: «eiendomsbesitteren som frihetssubjekt», økonomisk styring «knyttet til bankvirksomhet», et kapitalmarked og avvikling av partiets monopol. Dette ble ført i pennen 3. desember 1985,17 og Jakovlev fikk tilnavnet «perestrojkaens arkitekt».

Oversatt av G.E.

I Sovjetunionen var ingenting mer alvorlig enn å ty til «ordene». Tekst og tale var ennå ikke blitt et «marked», de var ennå ikke kjørt gjennom den postmoderne relativismens kvern – de utgjorde, som i tradisjonelle samfunn, en symbolsk orden der konvensjoner og ritualer ikke hadde noe tilfeldig over seg. Politbyrået, den øverste instansen i landet, gikk så langt som til å innlede alvorlige diskusjoner om utgivelser av diktsamlinger, filmer og romaner som kunne komme til å utdanne folket og snu det vekk fra den riktige sannheten. «Nomenklaturister» i høye posisjoner var da også stadig på vakt overfor protestsangene til folk som Vladimir Vysotskij eller vestlige radiokanaler.
Så man tok skammelig feil hvis man trodde at «de store ordene» som Mikhail Gorbatsjov lanserte i 1984-85 bare var ord. Inntil da hadde man fra offisielt hold innrømmet at systemet kanskje kunne «perfeksjoneres», men begrepet «reform» var tabu. Da «perestrojka» ble lansert, ble det gitt mange forskjellige tolkninger av dette flertydige ordet: dreide det seg bare om en «omstrukturering» eller en dyptgående «omforming»? Gorbatsjov la også til: «av hele det økonomiske, sosiale og kulturelle livet». Og hva med «glasnost»? Etymologisk består ordet av substantivet glas (stemme) og verbet glatit (å gjøre offentlig). Man oversatte det dermed med «offentlighet» eller «gjennomsiktighet».
Men historien lærer oss at i tsartidens Russland hadde ordet «glasnost» allerede betydningen å gi folket (begrenset) rett til å uttrykke seg. Det var nettopp det som skjedde i 1985. Kanskje kan man kalle det «tillatelse til å snakke»? Men etter hvert ventet man ikke på tillatelse for å uttrykke misnøye og ideer, og oversettelsen «å ta ordet» passet bedre. Og senere: «ytringsfrihet».
På Kommunistpartiets 27. partikongress i februar-mars 1986, våget Gorbatsjov endelig å annonsere en «radikal reform». Det avgjørende skrittet var dermed tatt. Det var det absolutte brudd på ortodoksien i Sovjetunionen. Reformatoren dristet seg også til å si «revolusjon». Var det virkelig landets øverste leder som annonserte «revolusjonen»? Det var nesten ikke til å tro.
Vestlige journalister fikk ikke alltid med seg hva som faktisk ble sagt. Men for sovjetiske funksjonærer var dette et jordskjelv. Og befolkningen, som hadde lært seg å lese kodene i de offisielle talene, begynte å forstå: Det skjer virkelig noe der oppe på toppen. Strømmen av ord fortsatte, og det samme gjorde kaskadene av semantiske avledninger, som rev med seg gamle holdepunkter. Slik kunne Jeltsins demokratiske «venstreside» gjenoppstå noen år senere i «Unionen av høyrekrefter».

1985: 12. mars blir Mikhail Gorbatsjov valgt til generalsekretær i Det sovjetiske kommunistpartiet. 12. april presenterer han sin rapport på plenumsmøte i sentralkomiteen.
1986: Februar-mars: Kommunistpartiets 27. partikongress, klarsignal for «radikal reform». April: Reaktor 4 i atomkraftverket i Tsjernobyl i Ukraina eksploderer.
1987: Statsbedriftene får uavhengighet. Oppblomstring av private «kooperativer».
1988: Partikongressen går inn for politisk demokratisering. Sovjetiske styrker begynner å trekke seg ut av Afghanistan.
1989: Liberalt vendepunkt i reformene. Berlinmuren faller 9. november.
1990: G7 ber Det internasjonale pengefondet (IMF) om å «anbefale» reformer i Sovjetunionen.
1991: Boris Jeltsin blir valgt til president i Russland. Sovjetunionen oppløses. Gorbatsjov går av 25. desember.
1992: «Sjokkterapi» og storstilte privatiseringer. I juni blir Russland medlem av IMF.

1 I Pravda, 14. februar 1982, signert den reformistiske økonomen Abel Aganbegian.
2 Nikolaï Rijkov, Perestroïka: istoriia predatel’stv, Novosti, Moscou, 1992.
3 Etter forslag fra sjefen for diplomatiet, Andrej Gromyko, den siste «historiske lederen» som var til stede, noe som fikk potensielle rivaler til å tie.
4 Se Truls Øra, « – Målet er demokratisk kommunisme», intervju med Giovanni Berlinguer (Enrico Berlinguers bror) i norske Le Monde diplomatique, oktober 2004.
5 «Nomenklaturaene» (navnelister) over politiske og administrative ledere ble kontrollert av partistaten på ulike nivåer i maktapparatet. De forveksles ofte med det mer omfattende «byråkratiet» og innbefatter ikke den sovjetiske intelligentsiaen.
6 Nadine Marie-Schwarzenberg, La Russie du crime, PUF, Paris, 1997.
7 Basile Kerblay, La société soviétique contemporaine, Armand Colin, Paris, 1980.
8 Det var på denne tiden arbeiderne på kollektivbrukene (kolkos) oppnådde «internt pass», et legitimasjonskort som sovjetiske statsborgere kunne bruke for å reise fritt innad i unionen.
9 Om moderniseringen av Sovjetunionen, se Moshe Lewin, Le siècle soviétique, Le Monde diplomatique-Fayard, Paris, 2003.
10 Jf. det bemerkelsesverdige arbeidet til Claude Cabanne og Elena Tchistiakova, La Russie. Perspectives économiques et sociales, Armand Colin, Paris, 2002.