/

Kjendisaktivisme

Rop om hjelp fra lokale og vestlige bistandsorganisasjoner i Etiopia møtte døve ører helt til Michael Buerks berømte reportasje. Man kan diskutere om skaden fra Live Aid var større enn hjelpen. Bistandsinnsatsen kan ha kuttet antallet dødsofre med mellom en fjerdedel og halvparten–problemet er at den kan ha ført til like mange dødsfall. For sulten hadde tre årsaker, to av dem var fullstendig menneskeskapte–tvungen jordbrukskollektivisering og folkeforflytning utført med grenseløs hensynsløshet av Derg-regimet. For Leger Uten Grenser var avgjørelsen til hjelpeorganisasjoner, FN-institusjoner og giverstater om å støtte et totalitært prosjekt som det etiopiske omplasseringsprogrammet en oppvisning i dødelig barmhjertighet og farlig medlidenhet.

Et militært felttog, kamuflert som humanitær innsatsEr det ikke bedre å gjøre noe heller enn å gi etter for fortvilelse eller kynisme og gjøre ingenting? Dette bebreidende spørsmålet er velkjent for den som har kritisert organisasjoner som har et selvbilde der de tilegner seg til en ideell sak.
For FN-organisasjonene, hjelpeorganisasjonene og utviklingsgruppene som jobber i krisesoner fra Afghanistan til Aceh er enhver «ikke-konstruktiv» kritikk bare nihilistisk sludder, spesielt hvis den er av den typen som impliserer at det kanskje hadde vært bedre hvis disse selvutnevnte samaritanene hadde latt være å handle i det hele tatt. Edmund Burkes maksime om at det eneste som skal til for at ondskapen skal triumfere i verden er at «gode menn gjør ingenting» (et av Kofi Annans favorittsitater) er denne holdningen i et nøtteskall. Men det finnes en alternativ måte å se dette på: I den globale altruismebransjen er det, faktisk, noen ganger bedre å gjøre ingenting. De som mener at det alltid er bedre å gjøre noe pleier selvsagt å mene at de negative konsekvensene av handlingene deres kommer av at de gjør for lite. Den vanligste kritikken fra aktivister er at vestlige land, både på statlig og folkelig nivå, er for likegyldige overfor sult- og gjeldskrisene som gjør livet til et helvete for minst en milliard mennesker.
I over tretti år – så lenge som humanitær hjelp har vært en hovedreaksjon i vesten på krisene i den fattige verden – har en av favorittmetaforene vært «å få folk til å våkne opp» til hva som virkelig skjer. Aktivister som jamrer seg over det de oppfatter som egoisme og selvopptatthet i den rike verden peker ofte på Band Aid – som gjennom en plateutgivelse og Live Aid-konsertene i juli 1985 samlet inn langt over 600 millioner kroner – som et tegn på hvordan medlidenhetstretthet kan overvinnes. Som en bistandsarbeider sa det: «Humanitære spørsmål er nå en sentral del av utenrikspolitikken… Bob Geldof fortjener mye anerkjennelse for dette.»
Dette er absolutt Geldofs egen oppfatning. Han mener at Live Aid-«opplevelsen» var en dyptgående samfunnsmessig nyvinning som hjalp til med å forme meningene til de vestlige politikerne – som har vist en virkelig interesse i å ta opp utviklingskrisen, spesielt i Afrika sør for Sahara. Som han sa det på slutten av året i fjor: «Vi har en Band Aid-statsminister som satt inne og så det på TV hele dagen.» For mange profesjonelle bistandsarbeidere som jobber i felten har mediedekning og kjendiser som involverer seg alltid vært av avgjørende betydning. «Etiopia ville aldri fått den oppmerksomheten landet fikk uten Live Aid,» fastslår Joanna Macrae, tidligere koordinator av den bistandspolitiske gruppen i den britiske bistands- og utviklingstenketanken Overseas Development Institute. Imidlertid har Macrae store innsigelser mot hva hun kaller «store, høylydte svar». Slik skepsis er det for lite av. På denne tiden kunne Bob Geldof si «bare gi oss de jævla pengene deres», og rettferdiggjøre kravet med sitt hyppig brukte utsagn om at «Live Aid handler om at mennesker mister livet.» Men enhver erfaren bistandsarbeider visste da, slik de vet nå, med Live 8, Geldofs oppfølger til Live Aid, at det ikke nødvendigvis finnes noen forbindelse mellom å samle inn mange penger til en god sak og å bruke disse pengene på en god måte. Like lite som det nødvendigvis finnes en forbindelse mellom å bry seg om andres lidelse og å forstå hvordan og hvorfor denne lidelsen finnes. Og likevel, slik begeistringen rundt den nye Live 8-konserten har vist, har Live Aid blitt prototypen på den nye formen for kjendisaktivisme – fra Richard Geres kampanje for Tibet til oppblomstringen av veldedighetskonserter for den asiatiske tsunamien.
Men spilte mobiliseringen av folkeopinionen gjennom kjendisstøtte virkelig den positive rollen den nå blir anerkjent for? Å stille dette spørsmålet betyr på ingen måte å snu helgendyrkelsen på hodet og demonisere Geldof eller Live Aid. Det finnes ingen uomtvistelige bevis for at Live Aid oppnådde ingenting, eller bare gjorde vondt verre. Men det finnes god grunn til å konkludere med at Live Aid forårsaket skade i tillegg til å hjelpe. Og man kan diskutere om skaden fra Live Aid var større enn hjelpen.
Faktumet er at Etiopia har forblitt et av Afrikas fattigste land, og hele Afrika sør for Sahara er, om noe, i en verre situasjon nå enn det var i kjølvannet av Live Aid-mobiliseringen. Dette burde gi helgendyrkingen en pause. Geldof selv har hatt vanskelig for å bestemme seg. Han sier at Live Aid «skapte noe permanent og selvoppholdende», men han har også spurt hvorfor Afrika blir fattigere: «Live Aid-generasjonen som reagerte på sulten i Etiopia har retten til å spørre det spørsmålet.» Ingen vet egentlig hvor mange mennesker som døde av sult i Etiopia midt på åttitallet. Tallet er beregnet til å være så høyt som en million og så lavt som 300 000.
Røttene til denne enorme sultkatastrofen går tilbake til syttitallet. Men selv om forholdene ble verre og verre over en periode på et tiår og bistandsgrupper advarte oss jevnlig om størrelsen på katastrofen i Etiopia, forble den en «glemt» krise.
Rop om hjelp fra lokale og vestlige bistandsorganisasjoner møtte døve ører helt til Michael Buerks berømte reportasje og Band Aid/Live Aid-mobiliseringen som fulgte. Demningen som hindret bistand fra å komme gjennom ble brutt på dette tidspunktet, i alle fall slik NGOer som Oxfam forstår historien. Den offisielle historien om rollen til Live Aid finnes på Oxfams nettsider under «Short history of Oxfam.» Den relevante delen av artikkelen er som følger: «I oktober 1984 fører TV-bilder fra Etiopia (spesielt en BBC-nyhetsrapport av Michael Buerk) til hittil uhørt giverglede. Initiativer som Band Aid og Comic Relief følger, og de bidrar til Oxfams inntekter, som blir på 51 millioner pund, mer enn en dobling på ett år.»
For Oxfam, og for Bob Geldof, hadde sulten ingen politisk dimensjon. Buerks opprinnelige reportasje hadde beskrevet sulten som «bibelsk». Sulten ble på denne måten en lidelse som kom som et resultat av årevis med fattigdom og en tørke som var skapt av naturen, ikke av mennesker, og på ingen måte av etiopisk politikk eller krigen som da raste over den nordlige delen av landet. På denne måten var retorikken rundt Live Aid skremmende lik retorikken rundt den asiatiske tsunamien i 2004.
Tsunamien var i hvert fall en autentisk naturkatastrofe, selv om bistandsinnsatsen kan ha blitt brukt politisk på mange måter. Men Etiopia i 1985 var et svært forskjellig tilfelle. Sulten hadde tre årsaker, og bare en av dem kan beskrives som et naturfenomen – en to år lang tørke i Sahel-regionen. De to andre faktorene som bidro til sulten var fullstendig menneskeskapte. Den første var forflytningen av mennesker som kom som et resultat av krigene de sentrale styresmaktene i Addis Abeba førte mot både eritreisk gerilja og Tigray People’s Liberation Front. Den andre, og suverent viktigste, var en tvungen jordbrukskollektivisering som ble utført med tilsynelatende grenseløs hensynsløshet av Mengistu Haile Mariam og Derg-regimet – som hadde kastet keiser Haile Selassie i 1974 (og offisielt proklamerte kommunismen som verdensanskuelse i 1984). Kollektiviseringen var på alle måter like radikal som Stalins politikk i Ukraina på trettitallet, der resultatet, på samme måte som i Etiopia, var uunngåelig: sult.

Det var denne politikken vestlige hjelpeorganisasjoner ubevisst støttet, samtidig som de reddet liv. Etter å ha prøvd å drive bistandsprosjekter direkte uten særlig suksess kanaliserte organisatorene av Band Aid og Live Aid millioner til NGOene som arbeidet i Etiopia og, i mindre utstrekning, i Sudan. NGOene hilste pengene velkommen, ikke minst fordi de kom uten de betingelsene som vestlige donorstater pleide å pålegge. Oxfam brukte faktisk noen av disse midlene til å levere hemmelige bistandsforsyninger til områder kontrollert av opprørerne. Live Aid hadde resultater man kan si var gode. Ifølge Etiopia-eksperten Alex de Waal kunne bistandsinnsatsen ha kuttet antallet dødsofre med mellom en fjerdedel og halvparten. Problemet er at den kan ha ført til like mange dødsfall. De negative effektene av NGOenes tilstedeværelse på regjeringssiden ble tydeligere etter hvert som krisen fortsatte. Dessuten ble regjeringen i Addis Abeba stadig flinkere til å manipulere ved å bruke disse Live Aid-finansierte NGOene. Det er faktisk svært mulig at bildet den vestlige verden fikk av den etiopiske sultkatastrofen var, i hvert fall til en viss grad, manipulert av Derg-regimet fra begynnelsen.
Helt til like før Buerk og hans team fikk tillatelse til å rapportere fra den nordlige delen av landet, hvor sulten var på sitt verste, nektet Derg-regimet vestlige reportere adgang. Forklaringen var at Mengistu ikke ville at rapporter fra katastrofen skulle forstyrre tiårsjubileet for revolusjonen hans. Både tigrinerne og eritreerne hadde tilbudt våpenstillstand slik at matleveransene kunne komme frem, men Mengistu avslo enhver våpenhvile, uansett hvor kortvarig, og uansett hvor mange liv som kunne blitt reddet. Det var i kjølvannet av dette avslaget Buerk fikk lov til å komme inn. Og like etter Buerk-reportasjen bestemte Derg-regimet seg for at 600 000 mennesker måtte flyttes til områder i det sørvestlige Etiopia, hvor regjeringen hadde full kontroll. Hvorfor? På grunn av den fryktelige sulten som ble avbildet overalt i vestlig media, og som skulle komme til å inspirere Band Aid og Live Aid.
Dette betyr ikke at sulten i Etiopia ikke var virkelig. Den var altfor virkelig. Spørsmålet er heller hvordan man skal balansere de positive resultatene av å drive bistandsprogrammer opp mot hvordan effekten av dette arbeidet blir utnyttet av statlige autoriteter eller opprørsledere. Bistandsorganisasjoner opererer rutinemessig på steder hvor regjeringer eller opprørere dreper sitt eget folk. Hvilket valg har de? Likevel er det én ting å akseptere at NGOer aldri kan kontrollere miljøet de opererer i, og en helt annen ting å delta i en stor forbrytelse som Derg-regimets omplassering, selv om formålet med deltakelsen er å forsøke å mildne dens effekter og redde liv. Sannheten er at omplasseringspolitikken – å forflytte 600 000 mennesker fra nord samtidig som de gjennomførte «landsbyfiseringen» av tre millioner andre – var i hvert fall delvis et militært felttog, kamuflert som humanitær innsats. Og den ble støttet av vestlige bistandsmidler. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0