/

Kartet er en løgn

Kartet avslører seg som et formidabelt propagandaverktøy som tidens politiske og økonomiske makter–stater, store lobbyvirksomheter, multinasjonale selskaper eller multilaterale organisasjoner–skruppelløst benytter for å spre sine egne særskilte verdensanskuelser. Alle har sin sannhet, sine historiske og geografiske argumenter for å identifisere hvordan alt henger sammen.

Vi skriver november 1989, og i et opphisset og begeistret Europa er historien i ferd med å omkalfatre geografien. Berlinmuren er falt, og den nyåpnede grensen holder allerede på å forsvinne under menneskemengden som haster vestover i bølger som ser ut som om de aldri vil ta slutt. Aviser og TV udødeliggjorde disse jubelscenene med symbolske bilder som i dag er risset inn i vår kollektive hukommelse om dette fin de siècle. Takket være en mediedekning som var situasjonen voksen, var planetens oppmerksomhet i flere uker rettet mot disse lykkelige flokkene som var i ferd med å oppdage en «ny verden» som hadde vært forbudt for dem i 28 lange år. På denne tiden var det noen bisarre individualister, langt færre i antall og fullstendig ubemerkede, som bestemte seg for å gå mot denne strømmen for å utforske en annen ny verden – en verden som til da hadde vært nærmest hermetisk lukket og som endelig åpnet portene på vidt gap.

Øst-Tyskland, et land som bare hadde latt noen få av sine dufter slippe ut til oss, og som var objektet for så mange fantasibilder, utleverte seg til det nysgjerrige og uforskammede blikket til en gjeng parisiske geografer og kartografer som hadde lagt ut på en ferd i motsatt retning. Vi steg inn i dette «nye europeiske territoriet» nesten på samme måte som oppdagerne som på 1600- og 1700-tallet penetrerte de jomfruelig ukartlagte «grå områdene», i fjerne og ukjente himmelstrøk. De eneste dokumentene vi hadde å orientere oss etter var gamle østtyske topografiske kart, som var så fullstendig forfalskede at det var nærmest umulig å gjenkjenne noe på kartet som lignet på det vi så i terrenget. I et belte på ti til tjue kilometer langs grensen hadde kartet blitt tømt for viktige geografiske elementer, veier og landsbyer, all infrastruktur som kunne ha gjort oss i stand til å peile retningen til en viss grad. Hensikten med denne hvite «flengen», dette hvite ingenmannslandet som strakk seg fra en side til den andre, var å gjøre det vanskelig, for ikke å si umulig, for mennesker å bevege seg rundt innenfor denne sensitive regionen. Men den avmerket også ganske brutalt «imperiets grenser», som om en unnvikende hånd i verste fall hadde forsøkt å indikere enden på all sivilisasjon (og begynnelsen på terra incognita), eller i beste fall yttergrensen mot ufarbare territorier.
Den utviskede sonen var et symptom som systematisk hjemsøkte kartproduksjonen både i Sovjetunionen og i de tidligere kommuniststatene i Øst-Europa. De eneste tilgjengelige kartene var fullstendig forvrengte, og ga vitnemål om ren og skjær forfalskning: vestlige regioner var forvandlet til jomfruelige territorier, militærbaser var forsvunnet, viktige byer var flyttet flere dusin kilometer fra deres virkelige posisjoner, osv… Området Karaosta, nord for Liepaja i Latvia, hvor en av de største hemmelige militærbasene i Sovjetunionen lå og hvor flere titusener av mennesker levde og arbeidet, finnes ikke på et eneste kartografisk dokument frem til slutten av åttiårene.
Aldri før hadde vi sett så tydelig de tette båndene som etablerte forholdet mellom kartet og terrenget. Generelt hadde vi oppfattet kartet som et bilde som er relativt trofast til territoriet det symboliserer, selv om vi visste at det i virkeligheten er et keitete og ufullstendig sammendrag av dette territoriet. Og likevel… Disse eksepsjonelle historiske omstendighetene ga oss muligheten til å utforske de høyst politiske sidene ved kartet, og til å oppfatte det som et par direkte løgner:
Kartet er en unnlatelsesløgn, som miniatyruttrykk for noe som forekommer i gigantiske størrelser, fordi det er en trunkert representasjon av virkeligheten, der det ikke kan være spørsmål om å nedtegne alt (man danner seg lett et bilde av begrensningene av kart i en-til-en-størrelse i fortellingene til Lewis Carrol eller Jorge Luis Borges1). Konfrontert med denne umulige oppgaven må kartmakeren syntetisere, forenkle, forsake. Han gjør et valg som i teorien er dedusert fra elementene han ønsker å gjengi kartografisk, men som i realiteten er diktert av hans – eller hans overordnedes – kunnskapsnivå, følsomhet og intensjoner. På denne måten legger han frem et dokument som er filtrert og sensurert, og som vitner om hans egen verdensanskuelse i større grad enn det er et slags «gjengitt bilde» utledet av territoriets realiteter.
Det er en løgn gjennom forfalskning, i kraft av sin status som «ikon», fordi kartet sett som en form for politisk handling i aller høyeste grad er åstedet for alle mulige slags manipulasjoner, fra de mest klumsete til de mest diskrete. Selv om det tilsynelatende er harmløst, avslører det seg som et formidabelt propagandaverktøy som tidens politiske og økonomiske makter – stater, store lobbyvirksomheter, multinasjonale selskaper eller multilaterale organisasjoner – skruppelløst benytter for å spre sine egne særskilte verdensanskuelser. I dette tilfellet er det i statens interesse å gjøre noen små kompromisser når det gjelder sannheten. I den hensikt å underlegge seg sine folk var monarkene tross alt vant til egenhendig å okkupere områdene de gjorde krav på eneveldig makt over, gjennom å tvinge frem sitt nærvær gjennom mangfoldiggjørelsen av bilder, portretter eller statuer av seg selv, og gjennom å gripe den essensielle makten over territoriet ved å reise monumentale byggverk. Så hvorfor ikke bruke kart som et nyttig instrument for å utøve makt, slik at ens nærvær emfatisk ble innskrevet i landskapet?
Kartet tilbyr en global utsikt ovenfra, det gjør det mulig å fange inn hele land eller til og med kontinenter i et enkelt blikk. Det gir et stille uttrykk for makt og gir oss inntrykket av å kontrollere rommet. Derfor er det ingen grunn til å bli overrasket av at kartet er en ting det blir lagt mye arbeid i, og at ingen elementer verken i konseptet eller konstruksjonen blir overlatt til tilfeldighetene. Også kartet kan være ett nyttig instrument for å «undertrykke folket», og derfor blir det selve uttrykket for uinnskrenket makt. For å bli overbevist om dette, er det nok å spasere langs den brede avenyen i Roma som går fra Vittoriano-monumentet til Colosseum, hvor det er strukket ut en samling av enorme og groteske kart tilegnet det romerske imperiets ære, eller å vandre gjennom det endeløse «kartgalleriet» i Vatikanet,2 hvor Italias topografi er spredd ut i nesten kvalmende grad over alle vegger fra gulv til tak.
"Kartet har forsvunnet! Kartet? Ja, mester, det som kongen ga deg i oppdrag å lage … Uten å ta seg tid til å la Alberto Cantino ta ham igjen … forsto Mester Reimen … umiddelbart omfanget av katastrofen. To måneder tidligere hadde kongen … latt ham få overlevert ordren: han, heretter anerkjent av Paven som «herre over erobringen av, navigasjonen til og handelen med Etiopia, Arabia, Persia og India,» den eneveldige herskeren med herredømme over de maritime rutene som leder til krydderets land, ønsket til enhver tid å få presentert for sitt blikk utbredelsen av sitt imperium, og å tilegne seg det så grundig at det hjelper ham til å ta avgjørelser i overensstemmelse med hans kommersielle og religiøse plikter. »3
Denne scenen finner sted i Lisboa i 1502. I en gripende historisk roman forteller Gérard Vindt om tyveriet fra det kartografiske studioet i en kongelig planisfære: et kart, det eneste av sitt slag, som inneholder representasjoner av Vestindia og Brasil, utformet for første gang på grunnlag av observasjonene og skissene som ble brakt tilbake av navigatørene Pedro Alvares Cabral og Dom Vasco da Gama. Kartet er regnet som en statshemmelighet, og at det forsvinner opplever monarken som en reell økonomisk katastrofe, fordi han dermed er fratatt tilgang til ressursene sine. Å være i besittelse av kartet, den geografiske informasjonen, kunnskapen om hvor stedene ligger, sikrer ham ikke bare en bekreftelse av hans autoritet. Det er også et middel til å beskytte rikdommene hans, til å vokte dem grådig mot å bli overtatt av andre…
Den dag i dag fortsetter de mektigste statene på planeten paranoid å overvåke kartografisk produksjon og satelittbilder, og dokumenter som har viktig økonomisk eller militærstrategisk betydning blir uten skrupler klassifisert som topphemmelige. Da visse land rundt Persiabukta bestilte trykking av kartene sine hos det Franske Nasjonale Geografiske Institutt på 80-tallet, insisterte de på at rotasjonspressene skulle dekkes av presenninger. Dessuten skulle de beskyttes av menn som var væpnet til tennene og som i tillegg fikk i oppgave å samle inn og ødelegge overskuddsmaterialet, dvs. alle arkene og avskjæret som ble kjørt gjennom pressene før den faktiske trykkingen!
Saddam Hussein, en elendig strateg, men en dyktig kommunikator, kastet glans over seg selv da han opptrådte smilende på TV i august 1990, like etter invasjonen av Kuwait: Ved siden av ham var et kart av Irak som integrerte dets lille, men ekstremt rike nabo, som beleilig nok hadde blitt landets nittende provins. Diktatoren tok ikke feil av hvordan han skulle overbevise verden – som var lamslått over en slik frekkhet – om at hans «innovative geografi» var irreversibel. Han hadde forstått den ekstraordinære kraften den kartografiske fremstillingen har, en kraft denne anledningen kastet lys over. Denne kraften gjorde det mulig for ham å stille ut sin erobring på en svært konkret måte. Historien og geografien, sa han, viste at han hadde rett: For å legitimere invasjonen, med kartene som dokumentasjon, demonstrerte han på den ene siden hvordan Kuwait illegalt hadde lagt beslag på oljefeltene langs den irakske grensen ved Rumalla, og på den andre siden deres ganske ubekvemme tilgang til Persiabukta på grunn av fraværet av avtaler rundt øyene Warba og Bubiyan ved munningen av Shatt el-Arab. Mot Saddam Husseins historiske argumenter benyttet de allierte – med USA i spissen – seg av folkeretten. De fikk stemt gjennom en FN-resolusjon, og gjennomførte en militæroperasjon i stor skala for å kaste irakerne ut av Kuwait og gjenopprette grensen mellom de to landene. Det var en internasjonal delegasjon under ledelse av Miklos Pinther, direktøren av FNs kartografiske avdeling, som offisielt la ned den «nye» grensen og fikk til en avtale underskrevet i november 1994 av Kuwait og et motvillig Irak. En oppmerksom granskning av FN-kartet som ble publisert i denne sammenhengen viser enkelte små forskjeller fra den tidligere oppmerkingen, spesielt rundt havnebyen Umm Qasr og oljefeltene i Rumalla, hvor Irak fant seg selv i en situasjon der deler av dets territorium var amputert…
Kartet kan åpenbart fungere undertrykkende, men muliggjør også formalisering av visse krav når det gjelder identitet og nasjonal enhet. Dette gjelder spesielt i spørsmålet om fremstilling av moderne grenser, noe som alltid er en ekstremt farlig beskjeftigelse siden stater ofte har et irrasjonelt forhold til territoriene sine. Å tro at det finnes «offisielle» representasjoner av oppdelingen av verden som alle er enige i, er en illusjon som må knuses. Hva er da, i denne sammenhengen, det gode kartet, det som gir den «godkjente» visjonen av et land? Ved å finne det passende kartografiske uttrykket letter man på trykket fra utfordringen. Alle har sin sannhet, sine historiske og geografiske argumenter for å identifisere hvordan alt henger sammen. Det eksisterer ingen regler som er satt ned av en «autoritet», og som tilbyr enkle løsninger. Det finnes ingenting som gjør det mulig å fylle opp dette vakuumet, bare intellektuelle konstruksjoner som i større eller mindre grad kan forsvares, og som aktørene som produserer kart – først og fremst nasjonene selv – legger beslag på, eller i beste fall «anbefalinger» som blir utstedt av multilaterale organisasjoner.
I februar 2001, under det årlige møtet i FNs miljøprogram, avbryter representantene fra fastlands-Kina plenumsmøtet, foran en vantro forsamling av delegasjoner. De forlater auditoriet og boikotter resten av debattene med påskudd om at et kart og et arbeidsdokument nevner Taiwan som en uavhengig stat. Som betingelse for å komme tilbake til forhandlingsbordet krever de at de impliserte dokumentene rett og slett blir trukket tilbake fra omløp. Fordi Kina er et viktig medvirkende land, blir kravene møtt umiddelbart.
Marokko sensurerer alle publikasjoner der kartene viser en grense, eller til og med bare en stiplet linje, mellom det «tidligere spanske» Vest-Sahara og resten av landet. Inntil de første fredsavtalene og de første diplomatiske konvensjonene fant sted, var det nok for å få et atlas eller en bok forbudt i visse araberland at navnet Israel ble nevnt i publikasjonen. I et forsøk på å unngå sensur intervenerte et antall sjefsredaktører direkte mot de som hadde det relevante redaksjonelle ansvaret, og tvang dem til å bruke representasjoner som var tilpasset disse landenes politiske forlangender: Vest-Sahara «integrerte» inn i Marokko, uten at noen grense ble nevnt, og på kartene over Midt-Østen ble ordet «Israel» byttet ut med «Palestina». Det var til denne prisen den franske forlagsnæringen – spesielt den akademiske delen – lyktes i å bevare sine ganske innbringende markeder i de fransktalende landene i Nord-Afrika. Sensur, som man ser, er en utpressingsmåte som fungerer svært så bra, spesielt når den truer visse økonomiske interesser.
Kartet er et eminent politisk verktøy, men det er i tillegg og i særlig grad et bilde som i konsept og realisering låner fra kunsten på fundamentale måter. Eller, mer presist, det befinner seg der vitenskapen og kunsten flyter sammen, som Jean-Claude Groshens skriver.4 Det er mulig at kartet verken er ren kunst eller ren vitenskap, men at det uttrykker seg kunstnerisk så snart man konstruerer det med farger og former, og vitenskapelig så snart det visuelt legemliggjør de gitte kvantitative eller kvalitative vitenskapelige fakta. For tidligere tiders kartografer var kartet ubestridelig et kunstverk, nærmest et livsverk… Stilt overfor disse mesterverkene når det gjelder presisjon og eleganse reagerer man med forbløffelse, og man kunne nesten glemme deres faktiske politiske funksjon: å tilby monarken en gjengivelse av territoriet han har myndighet over, så han kan sikre dets forsvar og administrasjon. Hvor mange års arbeid gikk det med for å produsere disse kartene fylt av små, trompetspillende engler, med gallioner og karaveller som ble blåst av gårde av rundkinnede personifiseringer av vindene, og pløyde havene mellom Neptuner og sirener som stiger opp av bølgene? I dag ser man med ømhet på den klossete fasongen på kontinentene, men uten fly og observasjonssatellitter var ikke disse forsøkene så dårlige… Selv om proporsjonene er unøyaktige, er formene likevel foruroligende eksakte.
Kartografen i dag er mest av alt en geograf som pynter kartene sine med menneskelig og fysisk geografi, forvandler gitte fakta til visuelle symboler, slik at kartet blir en montasje av tallrike former og farger. Han utarbeider sitt eget representasjonssystem, låner villig fra grafisk semiologi,5 etablerer et hierarki av objektene i tre fundamentale nivåer – linjen, punktet og planet6 – og fullfører sin representasjon av verden med å søke harmoni og balanse mellom alle de konstituerende elementene i kartet. Gjennom denne artistiske utforskningen har han den formidable makten til å gi en personlighet til det kartografiske dokumentet han skaper – og til å påvirke hvordan brukerne måtte tolke det.
I løpet av et presentasjonsmøte for den tyske versjonen av Atlas du Monde diplomatique7 gir en kvinnelig leser av Berlin-avisen Die Tageszeitung følgende kommentar: «Jeg blir bekymret av å lese i dette atlaset. I Tyskland er vi vant til atlas med skarpe og kontrasterende farger som vitner om de mest spektakulære og dramatiske aspektene ved planetens fremmarsj. I motsetning til dette har det nye atlaset deres myke, duse og balanserte farger… Imidlertid leser jeg gjennom hele boken at verden er skrantende, den hyler av lidelse og urettferdighet, og likevel presenterer dere for meg, gjennom fargevalget deres, en påstand om at verden er vakker og at ting går helt greit for seg.»
Leseren forutser. Han er programmert til å forstå farger i forhold til sitt kulturelle miljø. Betydningene deres er relative. Det er for eksempel forventet at et truende fenomen skal representeres med en truende farge. I hvert fall to generasjoner av elever har i minne de kartografiske fargene fra den kalde krigen: rød for den onde siden og blå for den gode. Dette er knapt noen overdrivelse; gjennom denne perioden var det aldri noen mangel på argumenter for å identifisere «fienden»… Sovjetunionen og dets satellittland var blodrøde, brutale og truende, alle sammen. USA og dets allierte hadde, ifølge Michel Pastoureau, «en rolig og fredfull blåtone som representerer fargen alle de vestlige landene foretrekker, fordi den ikke gir noen tegn til aggresjon, ikke begår noen overskridelser. »8
Grønn har helt forskjellige betydninger i Norge, hvor den symboliserer naturvern; i Saudi-Arabia, hvor den representerer islam; og i Irland, hvor den som nasjonalfarge samler det irske folket på tvers av forskjellige grenser.
En nøye undersøkelse av Afrika-kart, i hvert fall de som er produsert i Europa, viser en massiv bruk av myk gul oker og mørkegrønt: den tørre og støvete savannen, den tykke og ugjennomtrengelige ekvatorialskogen… Men det er nok å passere gjennom markedene i Ouagadougou eller Bamako for umiddelbart å forstå hvor fargesprakende Afrika virkelig er. Og som det ble sagt så poetisk av en lærer fra Tsjad, som måtte bruke skolebøker om geografi som var direkteimportert fra Frankrike, siden disse på denne tiden var de eneste som var tilgjengelige for afrikanske skoler: «Det er noe som ikke er riktig; fargene er veldig bleke, til nesten gustne… Man kunne si at de var syke.»
På denne måten bruker kartografien kunst for å utsmykke verden… Eller for å forvrenge den. Det er for å tydeliggjøre de gode eller dårlige sidene ved dem at kartografen intensiverer trekkene på samme måte som Paul Klee og Joan Miró, legger linjer eller nivåer lagvis slik som Jasper Johns og Wassily Kandinsky, overdriver bevegelser og former slik som Lyonel Feininger og Pablo Picasso, manipulerer farger slik som Johannes Itten, Josef Albers og Lyubov Popova, dramatiserer subjektet gjennom skyggenes og lysets spill akkurat slik Edward Hopper og Kasimir Malevich var så dyktige til…
Skaperen av et kart låner uttrykksmåten fra maleriets mestere. Han er filteret som de gitte fakta – med andre ord vitenskap, før de blir til et kunstverk – passerer gjennom. Kartet som kunstverk? Dette er ubestridelig tilfellet hvis man aksepterer ideen om at kartet ikke bare er et miniatyrlandskap av territoriet, et forenklet bilde av det, men også et uttrykk for følsomheten til dets skaper, hans poetiske og politiske visjon av menneskesamfunn og deres former for romlig organisering. For å utrette sitt arbeid, forvandler kartografen seg selv trinnvis til økonom, demograf, geolog, geomorfolog – og til slutt, til geograf og kunstner. For å konstruere «sine verdener», eller snarere for å finne dem opp, gir han seg til å brygge sammen en subtil mikstur: verden som han ser den sammen med verden slik han ønsker den skal være.

OBS: Norske Le Monde diplomatique vil fremover fast presentere et kart på avisens siste side av Philippe Rekacewicz


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0