Flukten fra New Orleans

New Orleans ble dødens og de døendes by, en postapokalyptisk sone, hvor de som filosofen Giorgio Agamben kaller «homini sacer» vandrer rundt. Men fremfor forventet solidaritet, brøt det frem en hensynsløs egoisme. Et New Orleans i kaos synliggjør rase- og klasseskillet som fortsatt finnes i USA.

En av de populære «heltene» fra krigen mellom USA og Irak, Mohammed Said Al-Sahhaf, nøt en kort tids berømmelse, men er i dag glemt. Som informasjonsminister i Irak benektet han heroisk opplagte fakta på sine daglige pressekonferanser. Da de amerikanske tanksene bare var noen hundre meter fra hans kontor, hevdet han at de amerikanske tv-bildene var konstruert av Hollywood. Noen ganger berørte han likevel en underlig sannhet. Konfrontert med påstanden om at amerikanerne kontrollerer deler av Bagdad, glefset han tilbake: «De har ikke kontroll over noe, de har ikke engang kontroll over seg selv!»

Da New Orleans gled inn i kaos, ble Marx’s gamle utsagn om at tragedien repeterer seg selv som komedie, snudd på hodet: Saids komiske replikk vendt til tragedie. Amerikanske myndigheter – denne universelle politimannens som bestreber seg på å kontrollere verden og bringe frihet og demokrati til kloden – mistet selv kontroll over en del av storbyen: I løpet av noen dager forfalt New Orleans til et lovløst område med plyndring, drap og voldtekter. Den ble dødens og de døendes by, en postapokalyptisk sone, hvor de som filosofen Giorgio Agamben kaller «homini sacer» vandrer rundt – den sosiale ordens ekskluderte.

Mye kan sies om denne frykten som gjennomsyrer våre liv, frykten for at hele samfunnet skal gå i oppløsning på grunn av en naturkatastrofe eller et teknologisk sammenbrudd. Man kan bare minnes milleniumsfrykten for noen år siden. Fornemmelsen av de skjøre sosiale båndene er i seg selv et symptom: Nettopp når en skulle forvente stor solidaritet mellom de menneskene som står ansikt til ansikt med katastrofen, bryter den mest hensynsløse egoismen ut.

Dette er ikke tid for skadefryd, at «USA fikk som fortjent». Tragedien er enorm. Dette er ingen vanlig flom – siden New Orleans befinner seg under havflatens nivå vil ikke vannet bare trekke seg vekk av seg selv.

Men heller tid for analyse. Noe har skjedd som vi alt har sett – men hvor? Scenene fra tv-skjermene de siste dagene kan ikke annet enn å gjenkalle en hel serie av medieskapte, reelle og kulturelle fenomen. Det første vi assosierer til er selvfølgelig tv-rapportene fra byer i den tredje verden som synker inn i kaos i løpet av en krig (Kabul, Bagdad, Somalia, Liberia…) Det vi er vant til at skjer der, skjer nå her. Dette forklarer årsaken til den sanne overraskelsen over New Orleans’ fall. (Ironisk nok er Louisiana ofte beskrevet som «banan-republikken», en del av den tredje verden innenfor USA) Selv om man visste hva som kunne skje, trodde man ikke at det skulle skje. Parallellen til vår tenkemåte er tydelig når det gjelder trusselen om økologisk katastrofe: Vi kjenner til det, men tror ikke at det virkelig skal skje. Dette er sannsynligvis en av årsakene til at reaksjonen fra ledelsen i USA kom for sent.

Like fullt hadde det alt skjedd i USA: I Hollywood, selvfølgelig, i Escape from..-seriene. (Escape from New York, Escape from Los Angeles). I disse seriene er storbyen isolert fra resten av samfunnet og i hendene på kriminelle grupper. Interessant i denne sammenhengen er David Koepps The trigger Effect fra 1996: Storbysamfunnet bryter sammen når de som sitter med makten forsvinner. Filmen spiller på raserelasjoner og fordommer mot fremmede. I forhåndsreklamen heter det: «When nothing works, anything goes».
Fra langt tilbake har New Orleans hatt en aura av voodoo. Dette er byen med spøkelser og vampyrer, hvor mørke krefter alltid har truet med å ødelegge samfunnsstrukturen. Så igjen, i likhet med 11. september 2001, var overraskelsen mer enn en overraskelse: Det som skjedde var ikke bare at den amerikanske livsførsels elfenbenstårn ble smadret av inntrengere fra den tredje verdens sosiale kaos, vold og sult – men heller at fiksjonen som ikke er en del av vår virkelighet, brutalt invaderte oss.

Så hva var katastrofalt med New Orleans? Ved nærmere blikk er det første man merker seg den nølende reaksjonen. Umiddelbart etter orkanen slo til kom en kortvarig lettelse: Orkanens øye bommet på New Orleans med drøye 40 mil og bare 10 personer ble rapportert døde. Det verste, en fryktet katastrofe, var igjen unngått. Men i kjølvannet av katastrofen begynte ting virkelig å gå galt: Deler av muren som skulle beskytte byen brøt sammen, byen ble oversvømt av vann, og samfunnet gikk i oppløsning.
Naturkatastrofen (orkanen) viste seg «samfunnsmessig» på mange måter. For det første er det gode grunner til å mistenke at USA får flere orkaner enn vanlig på grunn av menneskeskapt klimaforandring. For det andre er den umiddelbare effekten av orkanen (byen under vann), i stor grad et resultat av menneskelige feil: Demningene var ikke gode nok, og myndighetene var ikke rede til å dekke det (lett forutsigbare) humanitære behovet.

Men det virkelige sjokket kom først etterpå, i form av naturkatastrofen som gjentok seg som en samfunnskatastrofe. Så hvordan kan vi forstå denne samfunnsmessige oppløsningen?

En reaksjon viste seg typisk konservativ: At hendelsene i New Orleans enda en gang bekrefter hvor skjør den sosiale orden er, og hvor stort behov vi har for en streng håndhevelse av regler og moralsk tvang for å forhindre utbrudd av vold. At den menneskelige natur er i utgangspunktet ond og alltid står i fare for å synke inn i kaos… Dette argumentet kan også gis en rasistisk vri: At siden de som grep til vold hovedsakelig var svarte, har vi her igjen bevis for at svarte ikke er virkelig siviliserte. Naturkatastrofer bringer til overflaten råskapen som normalt så vidt holdes i tømme.

Det opplagte er her at et New Orleans i kaos synliggjør raseskillet som fortsatt finnes i USA. 68 prosent av innbyggerne i New Orleans er svarte, fattige, og uten privilegier – de hadde ingen midler til å forlate byen i tide, og ble overlatt der, sultende og uten hjelp. Det er derfor ikke rart at de reagerte – de voldelige reaksjonene er et ekko fra Rodney King-opprøret i Los Angeles, eller opprøret i Detroit og Newark på slutten av 60-tallet.

Men til noe mer grunnleggende: Hva om reaksjonen i New Orleans ikke kan forklares som spenningen mellom «den menneskelige natur» og de siviliserende kreftene som holder den i sjakk, men heller som spenningen mellom to ulike aspekter i sivilisasjonen selv? Hva om representantene for lov og orden her ble konfrontert med den kapitalistiske «natur» i sin reneste form – i forsøket på å kontrollere voldsomheter som de i New Orleans? Her tenker jeg på den individualistiske konkurransens logikk, hensynsløs selvhevdelse, generert av kapitalistisk dynamikk, en «natur» mer truende og voldelig enn orkaner og jordskjelv?

Immanuel Kant fortolker i sin teori om det sublime (das Erhabene) vår fascinasjon for utbrudd av naturkatastrofer som et negativt bevis på åndens overlegenhet ovenfor naturen: Uansett hvor brutal og voldsom naturen viser seg, klarer den ikke ryste menneskenes morallov.

Ja, gir ikke katastrofen i New Orleans oss et analogt eksempel på det sublime – at orkanens brutale virvelstrøm ikke kan oppløse den kapitalistiske dynamikkens malstrøm?