Fremskrittets mystikk

Alle maktinstitusjoner søker enten å fornekte eller å utnytte vitenskapen

Religionene har i stor grad preget vitenskapshistorien ved å avvise tankemessige fremskritt som motsa religiøse dogmer. Dette gjelder først og fremst katolisismen, men er ikke det rett og slett fordi katolisismen var den rådende religionen på det tidspunktet da den moderne vitenskapen vokste frem? Hvilken annen makt enn Den hellige inkvisisjonen kunne ha vært i stand til å kneble Galileo Galilei og brenne Giordano Bruno på bålet?1 Heldigvis ble den vitenskapelige utviklingen ledsaget av demokratiets fremvekst i de industrialiserte landene, slik at Charles Darwin ble spart.
Men selv om religionene ikke lenger har makt til å fjerne gudløse lærde og blasfemiske teorier, søker de ofte tilflukt i forbud som pålegges deres trossamfunn eller hele befolkninger. I en rekke stater i USA krever den reformerte kirke fortsatt at evolusjonsteorien ikke skal ha forrang over bibelens skapelsesberetning i undervisningen. I mange land der islam er statsreligion, blir teorien om Big Bang utelatt fra fysikkundervisningen. Over hele verden fortsetter den katolske kirke å motsette seg prevensjon og kunstig befruktning. Man kan heller ikke overse det faktum at islam og jødedommen fremdeles proklamerer obligatoriske normer, spesielt når det gjelder mat, som er blottet for rasjonelt grunnlag.
Men lysenkismen (etter den sovjetiske biologen Trofim Lysenko2) viser at det ikke bare er religiøse makthavere som ønsker kontroll over vitenskapen og dens resultater. Faktisk søker alle maktinstitusjoner enten å fornekte eller å utnytte vitenskapen, fordi den i så stor grad påvirker samfunnsborgernes åndelige og materielle liv.
Politiske makthavere i Europa har valgt å anerkjenne vitenskapen som den fremste kilden til sannhet og rikdom. Men det betyr ikke at vitenskapen automatisk er blitt nøytral og universell. Et tydelig tegn på det, er den rigide holdningen vitenskapsfeltets høye herrer har utvist når det en sjelden gang har kommet revolusjonerende fremlegg fra forskerhold de siste årene. Ett eksempel er Jacques Benvenistes fortsatt ikke påviste teori om «vannets hukommelse»3 eller Stanley B. Prusiners teori om prioner, som etter hvert ble kronet med nobelprisen i fysiologi og medisin.
Er det ikke et utslag av en ideologi, sågar en religiøs ideologi, å institusjonalisere nåtidens sannheter som urokkelige? Og la dem forsvares av ukrenkelige yppersteprester, voktere av vitenskapens Store Bok, og brutalt fordrive alle nye ideer dersom de innebærer at man må korrigere dogmene de gamle paradigmene bygger på? Den franske økonomen Serge Latouche viser at ideen om fremskrittet er en «selvinnlysende» representasjon, noe som betyr at «dens utvikling kun kan fremstilles som den evige sannhets triumf, en sannhet som allerede er der, men er skjult og hindret av mørket.»4
Ikke desto mindre er vitenskapens tilstand til enhver tid utilstrekkelig for å forklare komplekse situasjoner og forutse utfallet av dem. Usikkerheten knyttet til prognoser er åpenbar i og med at ekspertenes konklusjoner betegnes som «optimistiske» eller «pessimistiske» snarere enn «riktige» eller «gale». Subjektiviteten gjør sitt inntog og rokker ved den vitenskapelige metodens proklamerte objektivitet.
«Optimistene» har sitt unngåelige argument: Det verst tenkelige utfall er ikke påvist så lenge de ikke har inntruffet. Men «det optimistiske alternativet» bør ikke tillate noen eksempelvis å benekte at klimaendringer har sammenheng med menneskelige aktiviteter. I beste fall kan man håpe at gjennomsnittstemperaturen øker med to grader og ikke med fem-seks i løpet av dette århundret, selv om det påkaller de samme forebyggende tiltak som det «pessimistiske» alternativet.
Det samme gjelder spredning av transgener i naturen eller radioaktiv forurensing fra atomindustrien: Det er ikke selve fenomenene, som antakelig er uunngåelige, som bør være gjenstand for debatt, men bare hvor lang tid det vil ta før de blir uutholdelige. Det som skjuler seg bak skillet mellom optimisme og pessimisme, er til syvende og sist en trosmessig overbevisning. En overbevisning som lar optimistene tro at det verst tenkelige ikke kommer til å skje, fordi man i tide vil finne et botemiddel som foreløpig overgår vår fantasi.
I denne situasjonen velger forskeren – som er underlagt teknovitenskapens katekisme – ofte profetier fremfor vitenskapelige prinsipper. Den høyeste instansen i Frankrike på dette området, Vitenskapsakademiet (Académie des sciences), har med sin optimisme feilvurdert alle store helsefarer de siste 20 årene: asbest, dioksin, kugalskap, og ikke minst genmodifiserte planter (GMP). Hver eneste gang har Akademiet lovprist innovasjon og fordømt «bakstreverske» holdninger ved å erklære at man ikke kan stanse «vitenskapens fremskritt».
Men vitenskapens fremskritt er ikke nødvendigvis et fremskritt for menneskeheten, hvis man ikke aksepterer at vår skjebne skal reguleres av industri- og børsinteresser. Etter Vitenskapsakademiets skandaløse rapport om GMP (desember 2002),5 krevde organisasjonen Attac en debatt i nasjonalforsamlingen om eventuelle interessekonflikter i akademiet. Dette førte ikke frem, og akademimedlemmenes besvergelser mot «bakstreverske holdninger» (uten at de selv kunne vise til virkelige vitenskapelige argumenter), viser at dette også er en ideologisk konflikt. Er det kommersialiseringen av vitenskapen som er kilden til Akademiets misjonerende dogmatisme, eller er det omvendt?
Når teknovitenskapen uten å stilles til ansvar kan fungere som kilde til kunstige produkter med potensielt farlige konsekvenser, avdekker denne gjennomslagskraften det vitenskapelige arbeidets ideologiske dimensjon: Tro blir opphøyd til eksakt og dyptgående kunnskap. Det er derfor ingen overdrivelse å hevde at visse aspekter ved vitenskapen bygger på en religiøs holdning, noe som stemmer dårlig overens med den rasjonaliteten vitenskapen påberoper seg.
Ifølge den offisielle vitenskapens credo – som kan betegnes som magisk og til og med mystisk – vil alt før eller siden få sin forklaring, og denne forklaringen vil dekke hele virkeligheten. Alle mørke flekker og motsetninger er overkommelige. I den forbindelse er det verdt å merke seg hvilken dominerende rolle vitenskapsfolk som tror på Gud, har blant dem som tror på vitenskapen som allmektig. Disse er scientismens6 fremste tilhengere – som om de vil veie opp for sin intime omgang med det irrasjonelle. Eller er det deres fastgrodde mentalitet som troende som får dem til å forgude vitenskapen som allmektig?
Scientismen kan også komme religionen til unnsetning, som da den fremtidige pave Benedict XVI kom med følgende uttalelse i 2000, for å «vitenskapeliggjøre» sitt menneskesyn: «Ifølge mine biologikunnskaper, bærer alle skapninger helt fra starten i seg menneskets fullstendige program, som deretter utfolder seg…»7 Ved å betrakte det menneskelige genom som et program og ikke som informasjon, gikk dagens pave god for den mest ortodokse genvitenskap, uten å bekymre seg over hvilken rolle friheten, eller for den saks skyld sjelen, spiller.
Mens «huset brenner»8 kan man fortsette å gjøre situasjonen verre ved å henge ut «de bakstreverske», de som gjennom et «pysete» føre-var-prinsipp ønsker å legge bånd på utviklingen innen teknovitenskap. Men en slik politisk kontroll kan forsvares ut fra det faktum at teknovitenskap representerer en omfattende avledning av kunnskap, som filosofen Paul Virilio påpeker. I den stadig mer usikre verden vi er i ferd med å skape, bør ikke optimisme betraktes som en positiv verdi, men som en enfoldig rest av religiøs tro som bidrar til å rettferdiggjøre strutsepolitikk og dekke over en suicidal holdning.
Hver gang man peker på risikofylte aspekter ved teknovitenskapen, bli man møtt med påstanden «vi har ikke noe valg», som stenger for enhver antydning til intelligent liv. Denne påstanden forutsetter at menneskeheten ikke råder over sin egen skjebne. Når representanter for vitenskapsfeltets øvre sjikt avviser føre-var-prinsippet, ut fra «vitenskapens egne interesser», antyder de en tro på menneskelige aktiviteter med interesser som overgår menneskenes egne. Til dem som innbiller seg at atomreaktoren ITER (International Thermonuclear Experimental Reactor) eller GMP viser at tiden er inne for «å mestre teknologien». Man innvender at disse oppfinnelsene ikke har innfridd løftene sine ennå, og tvert imot inngår i den gamle utopien.9
Det er utvilsomt fremskrittets mystikk og troen på et «verdslig forsyn» som gjør at de som har interesse av det, holder på sitt med god samvittighet, og at andre ikke egentlig gjør noen motstand mot dem. En slik tilbøyelighet til religiøs tro gjelder i våre dager nærmest kun for vitenskapen – en tragisk negasjon av det rigorøses triumf takket være vitenskapelig kunnskap!
En ting er den forbryterske jakten på å opprettholde konkurranseevnen (til selskaper, laboratorier, regioner, staten…), gjennom å løpe fortere enn de andre mot stupet. Men det finnes en mindre triviell, men like miserabel, årsak til befolkningenes passivitet: At menneskeheten ikke kan tape på de områder der den oppnår vitenskapelige fremskritt. Dette er rett og slett en magisk evolusjonstankegang, som antyder at i dyreriket er mennesket den eneste arten som er i stand til å forandre verden (noe som er reelt), og som kan kontrollere de forandringene den setter i gang (noe som gjenstår å påvise).
Er mennesket i stand til å løse alle problemer det stilles overfor? Er det i stand til å oppfylle sine ambisjoner om å beholde kontrollen? Svarer man bekreftende på dette, anerkjenner man at det finnes en overmenneskelig skaperkraft, en hypotese som vanligvis avvises av vitenskapsfolk. Svarer man benektende, eller i det minste uttrykker tvil, gir man seg selv muligheten til å handle med forsiktighet og ydmykhet.
Det er antakelig innen genetikk denne trosoppfatningen er mest åpenbar. I boken The DNA Mystique skriver de to amerikanske sosiologene Dorothy Nelkin og M. Susan Lindee at «på samme måte som begrepet sjel innenfor kristendommen har utgjort det arketypiske konseptet som har gjort det mulig å forstå individer og jeg-ets vedvarenhet, fremstår DNAet, i massekulturen, som en enhet som ligner sjelen, et objekt for dyrkelse, hellig og udødelig, et forbudt område».10
Dermed kan Téléthon (den franske tv-aksjonen, overs. anm.) samle inn 100 millioner euro på én dag (tilsvarer det årlige driftsbudsjettet for medisinsk forskning i Frankrike), ved å gi inntrykk av at helbredelse av muskellidelser kun er et spørsmål om økonomiske ressurser. Og dyrking av GMP – som det er forsket lite på konsekvensene av når det gjelder miljø, helse og økonomi – blir tvunget igjennom under påskudd av at de store gevinstene uunngåelig vil komme.
Man satser på at «det kommer til å gå bra». I 2000 erklærte Frankrikes daværende statsminister Lionel Jospin følgende apropos embryonale stamceller: «Takket være disse håpets celler (…) kan barn med lammelser endelig bevege seg, og knekte menn og kvinner kan endelig reise seg igjen…11
Og hvorfor stoppe med dette? Troen på denne typen mirakler rettferdiggjør til og med at man hopper over forutgående dyreforsøk som skal påvise at teknologien er anvendbar og ikke skadelig. Man kan også peke på at utviklingen innen eksempelvis atomindustri og nanoteknologi også unnslipper vitenskapelige krav så vel som en demokratisering av samfunnsmessige valg.
Hvordan kan man forsvare at det ikke finnes «prinsipper» innenfor bioetikken, slik det gjør med hensyn til for eksempel menneskerettigheter? Og hvorfor et definitivt forbud mot slaveri, men bare provisoriske tiltak (eller ingen ting) mot kunstiggjøringen av mennesket, eller mot samtykkende eugenikk? Hvis man aksepterer at alle bioetiske regler skal revideres av den teknologiske kunnskapen, er etikken ikke lenger noe annet enn en skjebnens moral. Ettersom den utilitaristiske etikken fremmer det mirakuløse og ubegrensede fremskrittets credo, vil den alltid overvinne alle forbehold til slutt.
Filosofen Michel Onfray, selvutnevnt talsmann for ateismen, sier han støtter «alt som på kort eller lang sikt bidrar til å utvikle teknikker som er nødvendige for å fremskynde den postmoderne medisin: ektogenese (kunstig livmor), kloning, kjønnsseleksjon, transgenetikk».12 Han avviser «det teknofobiske alternativet» og argumenterer for at «vitenskapen er i seg selv nøytral». For å komme til denne vissheten, må han imidlertid ty til åpenlyse usannheter (atomenergi har aldri tatt livet av noen…», bortsett fra Hiroshima og andre bommerter som man bare kan tilskrive «militær galskap») og begå fundamentale feil som i følgende fremlegg, der hypotesen blir visshet: «Den transgenetiske revolusjonen gjør det mulig å se for seg nye former for behandling: takket være forutseende medisiner kan disse behandlingsformene forhindre sykdommer i å bryte ut…»
Den teknofile fascinasjonen kan skaffe til veie lettvinte erstatninger for mytene man tror man bekjemper. På den måten, og i stadig større grad, lar den scientistisk inspirerte bioetikken være å utarbeide prinsipper, fordi de kan komme til å fastlåse en situasjon som går på tvers av konkurransedynamikken. Dermed blir bioetikken oppløselig i tid slik den allerede er det i rom (derav «medisinsk turisme») og i kasuistikken (gradvis gir man etter, fra en begrunnet konsesjon til alminneliggjøring av en praksis).
Troen på en kommende verden som nødvendigvis er bedre, takket være vitenskapen. Men å si at «vitenskapen utvikler seg raskere enn etikken» betyr i realiteten at teknovitenskapen er forut for og bestemmer over samfunnsmessige valg.
Vitenskap er ikke en utelukkende rasjonelle konstruksjon. Som et menneskeskapt redskap vitner teknovitenskapen både om menneskets dyktighet og tilkortkommenhet, og den kan bare virke for artens frigjøring dersom man ikke lar den løpe løpsk.
Under den nasjonale forskningskongressen i Frankrike i januar 1982 gikk forskningsminister Jean-Pierre Chevènement inn for å «gjendrive visse fordommer mot vitenskap og teknologi, og holde de antivitenskapelige organisasjonene i tømme». Sistnevnte kategori omfattet like mye spåkoner som miljøvernere. 20 år senere er de økologiske bekymringene anerkjente og er gjenstand for alarmerende rapporter fra offisielt vitenskapshold.
Likevel står scientismen imot: Under Rio-toppmøtet (1992) om «bærekraftig utvikling», lanserte en gruppe eminente forskere, flere av dem nobelprisvinnere, Heidelberg-appellen «imot fremveksten av en irrasjonell ideologi som motsetter seg vitenskapelige og industrielle fremskritt, og som til skade for den økonomiske og sosiale utviklingen».
Industriherrer og en rekke forskere har interesse av å utarbeide og spre oppfinnelser som kan vinne markedsandeler. Denne konkurransemotivasjonen forklarer i stor grad vitenskapens forvandling til teknovitenskap. Men man kunne ha forventet større motstand fra samfunnsborgernes side når vitenskapen – en frigjørende kraft – avsporer i retning kunstige produkter hvorav mange skaper større problemer enn de løser.
Som historikeren og sosiologen Jacques Ellul har vist: «vitenskapens og teknologiens lover plasseres over lovene til staten, folket og folkets representanter, som dermed fratas store deler av sin makt».13 Og faktisk er ikke scientismen kun forbeholdt vitenskapsfolk, det er en ideologi som har stor utbredelse i samfunnet, spesielt etter at trosbehovet mistet troverdige alternativer innen religion og politikk. Det mystiske løftet om paradis og det aktivistiske løftet om en bedre morgendag mistet sin kraft da Fremskrittet nærmet seg, iført rasjonalitetens nye prestekjole.
I mangel av andre helgener å hengi seg til, har moderne samfunnsborgere satt seg til å vente på teknovitenskapens resultater, uten å engang forestille seg at de kunne kreve å få velge hva forskerne skal utvikle i deres navn. Dette er det første skritt som må tas: ettersom teknovitenskapen er en realitet, må man våge å tenke at den kan fungere demokratisk, som alle menneskelige aktiviteter (åpenhet, offentlig debatt, motekspertise, rasjonelle valg, osv.).14 Som fysikeren Jean-Marc Levy-Leblond sier: «om Kirken i sin tid fordømte Galilei, kan den i dag ikke frykte noen konkurranse fra hans arvtakere. La oss enes om at en ny verdsliggjøring av vårt forhold til kunnskap bør åpne for en viss avstandstaken til dagens former for dogmatisme».15
Verdslighet er «prinsippet om atskillelse mellom det sivile samfunn og det religiøse samfunn, der staten ikke utøver noen form for religiøs makt og kirkene ingen politisk makt» (det er kostelig å se at ordboken Le Petit Robert illustrerer denne definisjonen med et sitat fra Ernest Renan, en prestekandidat som ble ekstrem scientist…).
Hvis man er enige om at det innen vitenskapen finnes et «system av trosoppfatninger og praksiser som impliserer et forhold til et overhengende prinsipp, og som kjennetenger en samfunnsgruppe» (definisjon av ordet «religion» i Le Petit Robert), forstår man bedre forslaget til Lévy-Leblond om en «verdsliggjøring av vårt forhold til viten».
Nylig erklærte Bertrand Hervieu, tidligere president for Det nasjonale institutt for agronomiforskning (INRA): «Avsakraliseringsprosessen, slutten på transcendentale absolutter og gjenoppbyggingen av vitenskapen i et demokratisk og verdslig samfunn, er ikke fullført».16 I samme ånd kan man kreve av forskerne en mer ydmyk holdning til og større opptatthet av fellesgodene.
Men det er ikke bare forskernes holdning som er avgjørende for avsakraliseringen av vitenskapen. Her som på andre områder er nøkkelordet demokrati. Jacques Ellul påpekte teknikkens totalitarisme, som tvinger oss inn i «teknofage» tankebaner som det er umulig å komme seg ut av. Han fryktet at et globalt diktatur til syvende og sist ville bli «den eneste måten å la teknikken utfolde seg fullt ut på, og løse de enorme vanskelighetene den akkumulerer».
Den siste tiden har det kommet flere forslag til hvordan man kan hindre at vitenskapelige valg foregår utenfor samfunnsborgernes rekkevidde og sikre at den teknologiske utviklingen skjer i tråd med behovene samfunnet gir uttrykk for.17 Det gjenstår å hjelpe samfunnet med å bryte med fremskrittsmyten som er en arv fra opplysningstiden. Den hindrer oss i å tenke at menneskene kan være frie og like – også overfor vitenskapen og dens frembringelser.

Teksten er et utdrag fra et foredrag Testart holdt under seminaret «Laïcité» (Verdslighet), arrangert av La ligue de l'enseignement i Valence, april 2005. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Terror som underholdning

Default thumbnail
Neste sak

Til venstre, der hjertet sitter

Andre saker om Nord-Amerika

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.