Nord-Amerika

Revolusjonens musikanter

? USA hater oss fordi de ikke kan få oss til å danse etter deres pipe. Vi har rett til å ha de systemet vi vil ha. Og det systemet vi har, forandrer vi den dagen det ikke passer oss lenger. Og det er Fidel klar over!, sier José Luis Cortés, en av Cubas musikere.

Posted on

«De Alto Cedro voy para Marcané / Luego a Cueto voy para Mayari…»1

Midt i natten fanger scenen dem inn, der de fremfører sanger med røtter i folkelig skaperkraft, inspirert av levd liv, av de enkle tingene i livet. Klangene er sterke, harmoniske, de gjør ære på sin afrikanske, europeiske, og også arabiske, arv: Kubanske artister gleder publikum verden over, og får folk til å danse. De er ustanselig på turné, og blir møtt med begeistring i alle verdenshjørner. De fleste har akademisk og kunstnerisk utdanning på meget høyt nivå.
Likevel er de kubanske artistene fortsatt tilgjengelige for sine landsmenn på øya. De er som regel vennlige, spontane og snakkesalige, men man kan ofte se denne åpenheten forsvinne når en utenlandsk journalist ber dem om et intervju. Og de har sine grunner: «Når journalister fra internasjonal presse snakker med oss, leter de alltid etter de politiske aspektene ved ting, og vrir på det vi sier for å skade Cuba og revolusjonen.» Det sier Chucho Valdés, antakelig den mest fullendte pianisten i verden, med fem Grammy-priser og en rekke andre æresbevisninger, som vitner om sterk internasjonal anerkjennelse.
I 1960 forlot en del kubanske artister øya da de forsto at revolusjonen ville bety slutten på det utsvevende livet som La Cosa Nostra (mafiaen) sto i spissen for. Den hadde gjort Cuba til Karibias største skjenkested og prostitusjonssentrum. Mange fikk det travelt med å flykte da regjeringen reformerte musikkbransjen. Radio og tv, samt produksjonsselskaper, ble nasjonalisert og slått sammen; reklame ble forbudt; og det ble innført én fast lønnssats for alle artister.
På begynnelsen av 1962 mistet USA sin viktigste kilde til folkelig dansemusikk da president John F. Kennedy brøt alle forbindelser med Havanna. Det samme gjorde så godt som alle regjeringene på kontinentet. Denne isolasjonen, kombinert med tiltakene som ble iverksatt på selve øya, fikk alvorlige følger for populærmusikken. Jazz, rock og pop ble betraktet som eksempler på «imperialistisk inntrenging», og ble i en periode praktisk talt sensurert. Disse musikkformene ble sett på som «rester» av en tilbakelagt epoke, og derfor opplevde Cuba en sterk nedgang i produksjon og spredning av dansemusikk – store publikumskonserter ble en sjeldenhet.
«Disse musikkformene ble på en måte tabu, og man begynte å skape et feilaktig bilde av dem. De ble faktisk aldri offisielt forbudt – det ble aldri gitt noen eksplisitt ordre om det – det var bare noen høye herrer som bestemte at slik skulle det være,» kommenterer Juan Formell. Hans gruppe Los Van Van, som startet opp midt i denne perioden, på slutten av 60-tallet, er blitt et verdenskjent kubansk symbol.
Noen embetsmenn, som kanskje syntes at de på denne måten ivaretok revolusjonens kulturelle og sosiale renhet, klarte faktisk å få utvist eller irettesatt musikkstudenter som ble tatt i å spille jazz eller populærmusikk: «Det var noen individer som bestemte seg for å lage problemer for oss. De mente det ikke kunne være noen andre musikkformer etter den klassiske musikken – den musikken man skulle 'dyrke',» sier Giraldo Piloto, en av de yngste blant dagens kubanske komponister, også perkusjonist og leder for gruppa Klimax.
Chucho Valdés tenker tilbake på denne perioden: «Vi gjennomlevde en tid med uforstand og feilgrep de første årene. Men det er ikke så rart at det er mye forvirring i begynnelsen av en revolusjon. Det er derfor en revolusjon er en revolusjon. Det var noen som sluttet å spille, men vi for vår del fortsatte kampen, helt til vi vant fram med vår sak.»
Da Jimmy Carter innledet sin presidentperiode i 1977, dempet USA sin aggressivitet overfor Cuba. Flere grupper med unge kubanske artister reiste til Nord-Amerika og viste at selv om den kunstneriske produksjonen på øya ikke gikk for full maskin, hadde den ikke stoppet opp. Samme år ankom en båt med mer enn femti jazzmen, med Dizzie Gillespie og Dave Aram i spissen, til Cuba. Omtrent på samme tid ble salsaorkesteret La Típica 73 den første USA-baserte latinogruppen som gjestet øya. Da musikerne kom tilbake til New York og Miami ble de imidlertid møtt med dødstrusler, og flere radiostasjoner boikottet musikken deres.
Den venezuelanske salsamusikeren Oscar d'Léon ble utsatt for lignende reaksjoner da han i 1983 deltok på den internasjonale musikkfestivalen i Varadero på Cuba. Kort tid etter d'Léons besøk på øya krevde kontrarevolusjonære organisasjoner i Miami at han skulle komme med en offentlig unnskyldning og at han forpliktet seg til aldri å vende tilbake til Cuba – ellers ville musikken hans bli sensurert i USA. Av frykt for å miste dette enorme markedet, valgte han å adlyde ordre. Etter disse episodene var det kun en håndfull latino-orkestre som dristet seg til å stå på en scene i Cuba, og det skjedde nesten alltid i hemmelighet.
På begynnelsen av 90-tallet fikk oppløsningen av den sosialistiske blokken alvorlige konsekvenser for den kubanske økonomien, også på kulturfeltet. «Instrumentene ble veldig, veldig dyre,» forklarer Pancho Amat, en av de største virtuosene i verden på tres (gitar med tre sett doble strenger). Han sier videre at «kubanske studenter hadde ikke lenger adgang til Tsjajkovskij-konservatoriet i Moskva. Å reise dit begynte nå å koste mange dollar, og sukker ble ikke lenger akseptert som betalingsmiddel.»
Cubas politiske isolasjon gjorde at Washington så sitt snitt til å forsterke blokaden mot landet. USA innførte ekstraterritorielle lover – i strid med internasjonale avtaler – som vanskeliggjorde øyas handel med et hvilket som helst land i verden. I denne situasjonen erklærte Havanna at Cuba nå gikk inn i en «spesialperiode».
Den enestående fløytisten og lederen for orkesteret NG La Banda, José Luis Cortés, tenker tilbake på denne tiden: «I denne forferdelige situasjonen, med tomme mager og mangel på strøm og gass, forsøkte vi å gi folket litt glede ved å spille gratis på landsbygda, på fabrikkene, i nabolagene. En andel av det vi tjente på spillejobber i utlandet, ga vi bort for at skolene skulle ha råd til melk.»
Noen artister forlot Cuba på denne tiden. Samtidig var det paradoksalt nok nettopp i «spesialperioden» at den kubanske populærmusikken fikk sitt internasjonale gjennombrudd. Buena Vista Social Club ble den aller største suksessen: Denne all stars-gruppa, ledet av amerikaneren Ry Cooder og kubaneren Juan de Marcos González, forente stemmene til legendariske sangere som Compay Segundo, Omara Portuondo og Ibrahim Ferrer og instrumentene til unge musikere. Sammen tolket de kubanske sanger fra tiden før revolusjonen.
Men kubanske artister møter stadig skjær i sjøen, selv om de er aldri så berømte. For å få spille i USA må man være invitert av et universitet eller en kulturinstitusjon. Loven forbyr alle former for kommersielle kontrakter med Cuba: man kan utbetale penger, men bare for å refundere utgifter. I tillegg er det å søke om visum fra det amerikanske utenriksdepartementet omtrent som å spille lotto. Det finnes ingen politisk logikk bak utdelingene av visum: noen ganger er svaret ja, andre ganger nei. Hvis man har fått visum en gang, er det ikke nødvendigvis lettere neste gang. Det hender at alle medlemmene i en gruppe får visum, bortsett fra orkesterlederen eller en av de viktigste musikerne…
Slik har medlemmene i Buena Vista Social Club blitt behandlet. Det samme har Chucho Valdés, selv om han har sluppet inn i amerikanske byer som San Francisco, Los Angeles, Madison og Neuilly. Blir musikerne nektet visum, henvises det til innvandringslovens seksjon 212-f – den samme som brukes mot terrorister, drapsmenn og narkotikasmuglere…
Men Washingtons iherdige kamp mot Cuba stopper ikke med det. «Vi blir 'straffet' for at vi driver med kreativt arbeid i hjertet av revolusjonen og blir boende på en øy som er 'kommunistisk', 'castristisk', eller hva man enn vil kalle den,» sier Juan Formell, uten å legge skjul på sin forargelse. «Denne 'straffen' får konsekvenser for oss også i Latin-Amerika og noen ganger i Europa: Vi har ikke tilgang til markedsføringskanaler ettersom det er amerikanske selskaper som bestemmer på dette markedet, og de risikerer å bli bøtelagt av det amerikanske finansdepartementet hvis de jobber med oss,» sier Formell.
Den uventede suksessen til Buena Vista, som har solgt millioner av plater, har likevel gjort at gruppas medlemmer har fått inngå kontrakter med avdelinger av amerikanske multinasjonale plateselskaper. Andre artister som har klart å skaffe seg slike kontrakter har vært mindre heldige, og har plutselig opplevd å bli avskrevet over natta – deres plate er «sporløst forsvunnet», de får ingen distribusjon, og heller ingen forklaring fra plateselskapet.
Når man spør de store kubanske artistene om hvorfor de blir boende på Cuba, kommer svarene rett fra hjertet. Juan Formell: «Jeg er blitt tilbudt penger, villaer og gigantiske salgsmuligheter i utlandet. Det er svært fristende. Men betingelsen er fullstendig uakseptabel: nemlig at jeg skal forlate Cuba for godt.» Adalberto Álvarez, en stor fornyer av tradisjonelle kubanske rytmer, sier på sin side: «Jeg reiser, jeg observerer, og jeg sier til meg selv: hvorfor dra sin vei? Ingen kan fortelle meg at den elendigheten som millioner av mennesker lever i i Latin-Amerika, og selv i USA, finnes på Cuba. Våre problemer er virkelig minimale i forhold til det jeg har sett i utlandet.»
Den store Ibrahim Ferrer, som døde 6. august 2005 i en alder av 78 år – etter å ha oppnådd berømmelse over hele verden på sine gamle dager – sa at han følte seg svært lykkelig hjemme hos seg selv: «Jeg forteller barnebarna mine hvordan livet var før revolusjonen, for at de skal lære å sette pris på den, for da jeg var på deres alder, hadde jeg ikke en gang muligheten til å lære meg å skrive mitt eget navn.»
Slik beskriver Giraldo Piloto sitt liv på Cuba: «Selv om vi har mange problemer her – for jeg tror ikke vi har et perfekt samfunn – er jeg overbevist om at jeg ville fått store vanskeligheter med å gjennomføre mitt prosjekt i utlandet. Der vil det være en produsent som dikterer hvilken musikk jeg skal spille, og hvis jeg ikke går med på det, må jeg finne meg et annet levebrød. Her kan jeg spille den musikken jeg vil. Hva mer kan en musiker forlange?»
Når man ser dem på scenen, er det vanskelig å forestille seg at disse artistene forsvarer sitt politiske system med så stor glød. Samtidig nøler de ikke med å snakke om feilgrepene som er gjort under «deres» revolusjon – vel å merke hvis det ikke er noen utenlandske journalister i nærheten…
José Luis Cortés, en av de som virkelig ikke legger skjul på hva han mener, sier: «Fidel bestemmer om han er kommunist eller sosialist, men jeg er fidelist. Jeg har gått i klinsj med en del byråkrater, men det betyr ikke at jeg er motstander av revolusjonen. På Cuba er alt politikk, og der er sånn vi kjemper. Hvis demokratiet i USA sier at det tillater alle friheter, hvorfor lar de oss ikke være i fred? Hvis det finnes et kommunistisk parti her, så la det få eksistere. De hater oss fordi de ikke kan få oss til å danse etter deres pipe. Vi har rett til å ha de systemet vi vil ha. Og det systemet vi har, forandrer vi den dagen det ikke passer oss lenger. Og det er Fidel klar over!»
Dagen etter en konsert med et ungt og entusiastisk publikum, kommer David Calzado med følgende bekjennelse: «Jeg har min historie, som ikke er kommunismens historie, ei heller revolusjonens, men historien om en objektiv virkelighet. Jeg er et produkt av dette systemet som har gitt meg mulighet til å være den jeg er: en svart, virkelig svart, artist, og et lykkelig menneske, her på Cuba.»
oversatt av G.E.
1 «Fra Alto Cedro drar jeg til Marcané / Så fra Cueto drar jeg til Mayari?», Compay Segundo og Buena Vista Social Club, Disky Music Products, 2000. Alto Cedro, Marcané, Cueto og Mayari er byer i den østlige delen av Cuba.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver