Israel

En krigsforbryter blir helgen

I media og politikk fremstilles Sharons bortgang som «en trussel mot freden», mens med Arafats bortgang hørte man at «et hinder for fred» ble borte. Den spektakulære iscenesettelsen av evakueringen av 8000 bosettere fra Gaza-stripen hypnotiserte en hel verden. Ifølge statsministerens rådgiver var meningen med tilbaketrekningen fra Gaza å fryse fredsprosessen - den dosen formalin som skulle til for å unngå en politisk prosess med palestinerne. Og den franske regjering klapper med

Posted on



Skremselskampanjer fremstiller enhver kritikk av israelsk politikk som antisemittisme«Doble standarder»: Dette uttrykket beskriver til fulle forskjellen mellom mediedekningen av statsminister Ariel Sharons hjerneslag og ekspresident Yasir Arafats sykdomsleie og død i november 2004. Sharons bortgang fremstilles som «en trussel mot freden», mens «et hinder for fred» ble borte med Arafat.
Et paradoksalt rollebytte. Yasir Arafat ledet Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) fra væpnet kamp mot staten Israels eksistens – noen ganger med terror som virkemiddel – til en politisk og diplomatisk kamp for opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat ved siden av Israel.
Den gamle israelske generalen har på sin side deltatt i alle Israels kriger, inkludert den krigen bosettingspolitikken representerer, som han har vært hovedarkitekt for. I tillegg er Sharons navn knyttet til en rekke massakrer.1 Mediene omtaler ofte massakrene i Sabra og Shatila (1982), som ble utført av De libanesiske styrker med Sharons menn som medskyldige. Sjeldnere nevnes de massakrene Sharons menn har begått på egen hånd: Kibya (1953), Mitla-passet (1956), Gaza-stripen (1971), og ikke minst den blodige gjenokkupasjonen av Vestbredden (2002).
Det får så være, for «bulldoseren» Sharon skal plutselig ha konvertert til pasifismen, symbolisert ved den ensidige tilbaketrekningen fra Gaza på sensommeren 2005. «Et synsbedrag,» kommenterer imidlertid den israelske historikeren Tom Segev: «Det var ingen 'ny' og fredselskende Sharon som åpenbarte seg på sine eldre dager. Ariel Sharon har hele tiden vært den samme. En general som betrakter palestinerne gjennom geværsiktet sitt og oppfatter dem som fiender, ikke partnere.»2
Den tidligere israelske ambassadøren i Paris, Elie Barnavi, påpeker at «den temmelig spektakulære snuoperasjonen (…) i kommentarspaltene sier mer om seriøsiteten til visse typer journalistikk enn om den tidligere statsministerens objektive utvikling.»3
«Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler,» sa Clausewitz. Som verdig etterfølger til David Ben Gurion og Zeev Jabotinsky, har Sharon snudd om på denne læresetningen. Da han ble valgt i begynnelsen av 2001 mente han fremdeles at «uavhengighetskrigen fra 1948 er ikke fullført».4 Etter å ha satt dette programmet ut i livet på krigersk vis i to år, ved å ta tilbake total kontroll over Vestbredden, måtte han ta i bruk mer politiske virkemidler – dette på grunn av to forhold, det ene strukturelt og det andre konjunkturelt.
Demografenes forutså det: «Stor-Israel» vil om kort tid ha arabisk befolkningsflertall. Et fryktelig dilemma for Israel, ettersom landet er fundert på prinsippet om at det skal være en «jødisk og demokratisk» stat: Enten må Israel prioritere demokratiet, på bekostning av sin jødiske karakter, eller opprettholde denne og gi avkall på demokratiet. For å unngå å havne i denne fellen, må Israel enten akseptere en reell palestinsk stat ved siden av seg, eller sette i gang en massiv fordriving av palestinerne.
Sharon har unnveket den første løsningen og vet at den andre har vært umulig å gjennomføre foreløpig. Han har imidlertid helt siden 1988 sett for seg en tredje løsning: etablering av fire palestinske enklaver på Gaza-stripen og den halvdelen av Vestbredden som befinner seg innenfor muren, mens Israel annekterer resten – deriblant de store bosettingsområdene som omfatter 80 prosent av bosetterne.
Derfor lanserte Sharon ideen om en unilateral tilbaketrekning fra Gaza. Dette var en historisk begivenhet, men ikke desto mindre et skritt i retning av en ny form for israelsk hegemoni over Palestina. Denne strategiske manøveren hadde også en taktisk dimensjon. Sharon innledet prosessen i 2004 fordi han var klar over hvor isolert han var, ikke minst innad i Israel, der befolkningen har fått mer en nok av konflikten.
Han opplevde også press fra utlandet. 9. juli 2004 erklærte Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag muren for ulovlig og krevde riving. 20. juli sluttet FNs generalforsamling seg til domstolens konklusjoner, med 150 stemmer for, 6 mot og 10 avholdende. Alle medlemsstatene i EU stemte for resolusjonen, noe som avspeiler at 59 prosent av befolkningen i disse landene plasserer Israel på topp blant de statene som «truer verdensfreden».5
Tel-Aviv fryktet til og med press fra Det hvite hus. Og Kvartetten (FN, USA, EU og Russland) ba Tel-Aviv følge opp sine forpliktelser i henhold til Veikartet for fred – en stans i bygging av nye bosettinger som gjenytelse for våpenhvilen Mahmoud Abbas fikk i stand.
«Meningen med tilbaketrekningen [fra Gaza] var å fryse fredsprosessen,» uttalte Dov Weissglas, den israelske statsministerens nærmeste rådgiver, i oktober 2004. «Når forhandlingsprosessen fryses, hindrer det etableringen av en egen palestinsk stat. Det hindrer også en diskusjon om flyktningproblemet, grensene og Jerusalem. (…) Tilbaketrekningen (…) er den dosen formalin som skal til for å unngå en politisk prosess med palestinerne.»6 16 måneder etter skulle disse spådommene vise seg å slå til: Kvartetten tier, og EU går så langt som til å holde tilbake sin egen rapport om den israelske annekteringen av Øst-Jerusalem. Kort sagt, ingen plager Israel med Veikartet lenger…
Tryllekunstneren Sharon lyktes altså med sitt glansnummer. Den spektakulære iscenesettelsen av evakueringen av 8000 bosettere fra Gaza-stripen hypnotiserte en hel verden. Fra da av var den blind, døv og stum overfor palestinernes skjebne. Dette til tross for at antallet bosettere hadde økt med 6100 i forhold til året før, med totalt 250 000 på Vestbredden, ifølge den israelske bevegelsen Fred nå.7 Vestbredden blir praktisk talt delt i to med utvidelsen av Maale Adumim-bosettingen.
Samtidig skyter byggingen av muren fart. Nesten halvparten er fullført eller i ferd med å bli det, noe som kompletterer innsirklingen av Øst-Jerusalem.8 Og hæren intensiverer sine bombeangrep og drap, samt innesperringen og trakasseringen ved de 750 sjekkpunktene. Likevel råder stillheten: for hva betyr vel folkeretten, FN-resolusjoner eller etableringen av en palestinsk stat på hele Vestbredden og Gaza-stripen med Øst-Jerusalem som hovedstad… når freden er i anmarsj.
Frankrikes Midtøsten-politikk var i lang tid nært knyttet opp mot Israel: Vichy-regimets rolle i nazistenes folkemord var en kilde til skyldfølelse. Så fulgte Frankrikes kamp mot arabisk nasjonalisme i Alger, og dermed også i Kairo. De Gaulle sto imidlertid for et radikalt utenrikspolitisk skifte da han under seksdagerskrigen i juni 1967 sa at Israel ville «gjennomføre en okkupasjon på de områdene det har erobret, en okkupasjon som ikke kan foregå uten undertrykking, tvang og fordriving. Dette avler en motstand som Israel i sin tur betegner som terrorisme.»
President Jacques Chirac har også vært trofast mot denne linjen, men følger nå plutselig en helt annen. Det hadde tydelig skjedd et skifte da den røde løperen i juli 2005 ble rullet ut under føttene på statsminister Ariel Sharon – inntil da en persona non grata i Frankrike. Elysée-palasset ventet ikke en gang til Sharon ble innlagt på sykehus, før det lovpriste denne «fredens mann». George W. Bush var riktignok enda tidligere ute.
Det mest slående i alt dette hykleriet, er kontrasten mellom den øredøvende stillheten fra Paris om undertrykkingen i Palestina, og det stadig tettere samarbeidet med Tel-Aviv – med ustanselige møter på ministernivå. Det minner om schizofreni når to store franske selskaper, Alstom og Connex, deltar i byggingen av en trikkeforbindelse mellom Jerusalem og bosettingene Pisgat Zeev og French Hill, som Frankrike alltid har betraktet som ulovlige.
Og hva skal man si om at den israelske ministeren for offentlig sikkerhet, Gideon Ezra, og den israelske politisjefen Moshe Karadi ble invitert til Paris i desember 2005 av Frankrikes innenriksminister Nicolas Sarkozy for, ifølge Haaretz, å fortelle «sine franske kolleger om lærdommene de har trukket etter å ha slått ned opptøyer i sitt eget land»?9 Avisen tilføyde spydig at franskmennene er «svært interessert i Israels kompetanse på dette feltet»…
Det står mer på spill her enn Midtøsten-politikk. Etter å ha stilt seg i spissen for motstanden mot president Bushs hasardiøse politikk i 2003, spiller Chirac nå på lag med ham. Enten det dreier seg om Afghanistan eller Iran, følger Chirac USAs linje – han kommer til og med USA i forkjøpet, som i Libanon/Syria-spørsmålet. Hva med Israel og Palestina? Det er grunn til å tro at den geopolitiske snuoperasjonen er ispedd noen politiske hensyn: Franske ledere, som er besatt av valgene som nærmer seg, har mer eller mindre gitt etter for skremselskampanjene de siste fem årene som fremstiller enhver kritikk av israelsk politikk som antisemittisme.10 Disse kampanjene har hatt liten innvirkning på opinionen, men politikerstanden og mediene har vist seg å være mer mottakelige. I den grad at de forvandler en krigsforbryter til helgen.
oversatt av G.E.
1 Lire Le Général Sharon. Eléments pour une biographie, Editions de la Revue d?études palestiniennes, Paris, 2001.
2 Le Monde, 12 janvier 2006.
3 Le Figaro, 13 janvier 2006.
4 Haaretz, Tel-Aviv, 12 avril 2001.
5 Cf. Le Monde, 5 novembre 2003.
6 Intervju i Haaretz, 6. oktober 2004.
7 www.peacenow.org.il
8 Ifølge Betselem er 31 prosent av de planlagte 681 kilometerne bygd. 16,5 prosent er under oppføring, 43 prosent er «på vent» da 9,5 prosent av traseen ikke er bestemt ennå.
9 Haaretz, 12. desember 2005.
10 Se Dominique Vidal, «Et skadelig tilbakeskritt», Le Monde diplomatique, norsk utgave, mai 2004.
11

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver