Kan bilder av hjerneaktivitet avsløre terrorister?

Metode for avsløring av løgnAttentatene i Europa og Asia de to siste årene har minnet oss om at ingen kontinenter, ingen land og ingen institusjoner er trygge for slike barbariske handlinger. Da den franske innenriksministeren Nicolas Sarkozy nylig la fram sitt forslag til antiterrorlovgivning, sa han at «den mest grunnleggende av alle friheter er å kunne ta metroen eller bussen uten å frykte for sitt liv».¹ Henvisningen til attentatene i London 7. juli 2005 var ikke til å misforstå. For å sikre en effektiv kamp mot terrorisme, ønsker nå den franske regjeringen å ta i bruk teknologiske og vitenskapelige nyvinninger på en mer systematisk måte.
Det erklærte målet er å bistå myndighetene i kontrollen av reisevirksomhet, de store kommunikasjonsnettverkene, samt private og offentlige rom. Tiltakene som foreslås i Frankrike går i samme retning som den nylige avtalen mellom britiske myndigheter og en stor mobiltelefonoperatør, der sistnevnte får 1,2 millioner euro for å lagre kommunikasjonsopplysninger i ett år.² På den måten skal myndighetene kunne få raskere tilgang til informasjon av bedre kvalitet. Dette er allerede tilfellet i USA med Patriot Act som ble vedtatt rett etter 11. september 2001.³
I Storbritannia har man satt opp flere millioner overvåkingskameraer som filmer befolkningens bevegelser på offentlige plasser. Dette for å forhindre nye angrep. Men kan hensynet til den nasjonale sikkerheten rettferdiggjøre denne typen registrering av publikum? Den britiske opinionen ser ut til å være delt i dette spørsmålet. Det er ingen tvil om at kameraene spilte en viktig rolle i etterforskningen av attentatene 7. juli, og bidro til at man raskt kunne identifisere de antatte bombemennene. Men bruken av overvåkingskameraer kunne likevel ikke avverge tragedien. I utgangspunktet kan ingenting erstatte det menneskelige blikket når det gjelder å oppdage mistenkelig oppførsel. Men bare i utgangspunktet, for den teknologiske utviklingen innen automatisert informasjonsbehandling går stadig raskere – med sikte på å optimere kampen mot terrorisme. Et perfekt eksempel er de nye «intelligente» overvåkingskameraene med avansert programvare for identifisering, som svært raskt kan oppdage uvanlig individuell atferd eller mistenkelige ansamlinger av mennesker. Disse kameraene er utviklet i samarbeid med spesialister innen bevegelsesvitenskap og atferdsrettet nevrovitenskap.[ ]
På tross av de angrepene på individuelle friheter som har funnet sted, satser både Storbritannia og Frankrike på lagring av biometriske data (eksempelvis fingeravtrykk, irismønster og hodeform) og direkte atferdsregistrering. Denne typen teknologi inngår også i det amerikanske antiterrorarsenalet, men USA ser ut til å samtidig orientere seg mer og mer mot et helt annet objekt for observasjon og overvåking, nemlig hjernen.
Ifølge en artikkel som nylig ble publisert i det prestisjetunge amerikanske tidsskriftet Nature, er det allerede mulig å bruke funksjonell MRI (fMRI – functional Magnetic Resonance Imaging) – en avbildingsteknikk som viser hvilket område i hjernen som har økt aktivitet ved ulike prosesser – i kampen mot kriminalitet.⁴ Forskere ved universitetet i Pennsylvania (Philadelphia) hevder de kan avsløre løgn ved å studere hvilke deler av hjernen som er mer aktive. De fullstendige resultatene av dette forskningsarbeidet skal publiseres neste måned, og prosjektet er finansiert av den amerikanske hærens Defense Advanced Projects Agency. ⁵
Metoden forskerne brukte, var som følger: testpersonene fikk utdelt et spillkort, og ble så bedt om å lyve (eller ikke) om hvorvidt de hadde kortet. Man sammenlignet så hjerneaktiviteten når testpersonene løy med når de snakket sant. En umiddelbar overføring av disse laboratorieeksperimentene til det virkelige liv – og ikke minst kampen mot terrorisme – er imidlertid svært diskutabel av mange grunner.
La oss først ta en pragmatisk innvendig: Det er en helt nødvendig forutsetning for studier ved hjelp av funksjonell MRI at hodet til den som analyseres holdes helt i ro. Hvis kraniet beveger seg bare et par millimeter, kan det være tilstrekkelig for å gjøre dataene ubrukelige. Men hvordan skal man hindre en mistenkt som er klar over dette, i å bevege på hodet – gitt at personen må være ved bevissthet for å kunne svare på spørsmål om eventuelt medlemskap i en terrororganisasjon?
Vitenskapelig sett er forskningsresultatene som er gjengitt i Nature diskutable fordi de påpeker økt aktivitet i frontallappen når et individ lyver. Dette er problematisk i og med at hjernen fungerer som et nettverk, noe som umuliggjør en entydig forbindelse mellom aktiviteten i en del av hjernen og en viljestyrt, kompleks atferd. Frontallappen blir også aktivert i forbindelse med en rekke andre former for refleksjon, blant annet når vi bruker hukommelsen eller skal velge ut et svar. I teorien kan det derfor være tilstrekkelig at en person under et avhør setter i gang en av disse prosessene for at frontallappen, sammen med andre deler av hjernen, blir aktivert. Slik kan forskjellen mellom hjerneaktiviteten når en person lyver og når han eller hun snakker sant, potensielt sett utviskes. Dette rokker ved kjernen i Pennsylvania-forskernes metode for avsløring av løgn.
Den kanskje største svakheten ved dette forskningsarbeidet – til tross for at man skilter med 99 prosents nøyaktighet – er at det å spørre en person om hvorvidt han eller hun er medlem i en terrororganisasjon rett og slett er altfor enkelt. Mange sosiopolitiske studier har vist at terrorister ikke nødvendigvis oppfatter seg selv som det. Overføringen av metoden til det virkelige liv reiser derfor et grunnleggende problem: Hvis den mistenkte selv ikke betrakter seg som terrorist, hvordan skal man da kunne vite om personen lyver eller ikke? Med andre ord, hvilke referanserammer har han? Og hvilke referanserammer bør dermed utspørreren operere med?
Kvaliteten på bilder av hjerneaktivitet kan gi inntrykk av at det er en enkel sak å forstå hvordan hjernen fungerer. Slik er det ikke. Dette er en illusjon som i stor grad er spredt gjennom media. Selv om hjerneaktiviteten er avgjørende for forståelsen av menneskelig atferd, spiller interaksjonen med det politiske, historiske, fysiske og sosiale miljøet fortsatt en nøkkelrolle. Av den grunn kan ikke laboratorieanalysen som er videreformidlet i Nature ganske enkelt overføres til situasjoner i det virkelige liv, heller ikke kampen mot terrorisme. Likevel har internasjonalt anerkjente vitenskapstidsskrifter siden 2001 publisert en rekke artikler som er basert på lignende forsøk på avsløring av løgn ved hjelp av avbilding av økt lokal hjerneaktivitet.
Direkte dekoding og tolking av et individs tanker, hukommelse og intensjoner gjennom registrering av hjerneaktiviteten, har fortsatt mer med science fiction enn med virkeligheten å gjøre. Likevel vil et amerikansk selskap om kort tid tilby en kommersiell tjeneste for avsløring av løgn basert på de omtalte forskningsarbeidene, i samarbeid med forskere på det medisinske universitetet i Sør-Carolina.
I et ordtak fra Østen heter det at vitenskapen jager bort uvitenhet, men den kan ikke jage bort dårlige hensikter. Historien er full av eksempler på hvordan oppdagelser og teknologiske fremskritt, både med og uten vitenskapelig gyldighet, er blitt avledet til andre bruksområder enn de opprinnelig var ment for. Nevrovitenskapen er dessverre ikke noe unntak fra denne bedrøvelige regelen. En fersk studie publisert i det høyt respekterte tidsskriftet British Journal of Psychiatry⁶ hevder at det finnes fysiske forskjeller mellom hjernen til kroniske løgnere og såkalt «normale» personer. Slike resultater vil neppe bidra til å hindre avsporinger – snarere tvert imot.
Det er dessverre all grunn til å frykte at disse resultatene – sammen med kommersielle og ikke-kommersielle studier av hvordan hjernen fungerer når man lyver – vil borge for en kategorisering av individer, og sågar diskriminering og misbruk. Ofte i strid med den opprinnelige hensikten.
På kortere eller lengre sikt vil alle metoder som går ut på å identifisere «løgnere» ved hjelp av nevrovitenskap reise legitime etiske betenkeligheter – enten de brukes i kampen mot terrorisme, i rettsvesenet eller i forbindelse med ansettelser.
I USA, der grensen mellom offentlige forskningsinstitutter og private selskaper blir stadig mindre, har National Institute for Health forstått nødvendigheten av et regelverk. Derfor finansierer instituttet et arbeid som går ut på å lage spesifikke regler for hva som er tillatt når avansert bildefremstilling av hjernens aktivitet anvendes i medisinsk, industrielt eller rettslig øyemed.⁷
Likevel er det et ubestridelig faktum at nevrovitenskapen i seg selv ikke er ansvarlig for eventuelt misbruk. Snarere tvert imot. I løpet av det siste tiåret har teknikker som funksjonell MRI ført til store fremskritt når det gjelder å oppdage, forebygge og behandle en rekke sykdommer, fra kraniebrudd til Parkinsons sykdom. Atferdsrettet nevrovitenskap har også nyttiggjort seg disse fremskrittene, noe som har bedret forståelsen av hvordan individer og samfunnet fungerer. Men nettopp derfor vil enkelte være fristet til å bruke denne utviklingen i kampen mot terrorisme.
Til syvende og sist blir respekten for det man i dag gjerne kaller «nevroetikk», avgjørende – i tråd med den fire hundre år gamle advarselen fra François Rabelais om at «viten uten samvittighet ikke gjør annet enn å forderve sjelen».⁸

oversatt av G.E.

1 «Pièces à conviction», France 3 Télévision (26. september 2005).
2 Jenny Booth, «Clarke calls for EU terror accord on sharing data», The Times, London, 7. september 2005.
3 Fullt navn: Uniting and Strengthening America by Providing Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism Act of 2001. «USA Patriot Act» er en lov som ble vedtatt av den amerikanske kongressen etter attentatene 11. september 2001 i New York. Det fremste målet med loven er å utvide regjeringens fullmakter i kampen mot terrorisme.
4 Jennifer Wild., «MRI scans can pick up lies, but raise ethical issues», Nature, Basingstoke (Hampshire), 22. september 2005.
5 Daniel D. Langleben m. fl., Telling truth from lie in individual subjects with fast event-related fMRI, Human Brain Mapping, under utgivelse, (2005).
6 Yaling Yang m. fl., «Prefrontal white matter in pathological liars», British Journal of Psychiatry, nr. 187, 2005, s. 320-325.
7 National Institute for Health (NIH) finansierer et forskningsprogram med tittelen « Advanced neurochimie: Ethical, legal and social issues» ved Universitetet i Stanford. Dette forskningsarbeidet sikter mot å etablere kjøreregler og retningslinjer som skal følges når avbilding av hjerneaktivitet tas i bruk, uavhengig av hvilket felt dette skjer på.
8 «Science sans conscience n'est que ruine de l?âme»; François Rabelais, Pantagruel, kapittel VIII (utkom i 1532–norsk utgave: Bokvennen, 1999).
(…)