De luftige fantasiene florerer i debatten om et felleseuropeisk forsvar, og den kanskje største av dem er forestillingen om et EU som står samlet mot geopolitiske trusler. For EU har på ingen måte inntatt noen hovedrolle. For eksempel fant det første europeiske toppmøtet om Ukraina etter tilnærmingen mellom USA og Russland sted i London, i et Storbritannia som forlot EU i 2020. Bare 11 av EUs 27 medlemsland deltok på møtet i Lancaster House, i tillegg til tre ikke-EU-land – Norge, Canada og ikke minst Tyrkia, et Nato-land som i førti år har blitt forespeilt medlemskap i unionen. 11. mars ble det organisert drøftinger om en mulig fredsplan i Paris, hvor 37 forsvarssjefer fra Europa og Canada deltok, i tillegg til Australia, som har vist interesse for å bidra til en fredsbevarende styrke.

EU framstår bare samlet når diskusjonene går over til å handle om penger: de 800 milliarder euroene som EU-kommisjonen annonserte 10. mars for å finansiere forsvarsindustrien i medlemslandene. Nå kan våpenindustrien også glede seg over at forsvarsinvesteringer vil bli unntatt fra det berømte forbudet mot et underskudd på statsbudsjettet på mer enn tre prosent av BNP. Men EUs velbegrunnede mål om å bli mindre avhengig av amerikansk militærteknologi vil ikke bli lett å oppnå med tanke på at suksess er unntaket snarere enn regelen for europeiske forsvarsindustrielle samarbeid.

De store summene som nå er blitt annonsert, skal styrke en innsats som ble innledet i 2004 med opprettelsen av Det europeiske forsvarsbyrået og videreført med Det permanente strukturerte samarbeidet i 2017, og så Det europeiske forsvarsfondet og Den europeiske fredsfasiliteten i 2021. Året etter fikk sistnevnte – som dermed fikk et noe misvisende navn – også tillatelse til å eksportere dødelige våpen til land i krig, for å hjelpe Ukraina.

Mot et felles forsvar

Kommisjonen har ingen myndighet i spørsmål som gjelder EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP). Kommisjonens mandat er å lede det indre markedet. Den er ikke en politisk myndighet, til tross for at den forsøker å framstille seg som det. Og her får den god hjelp fra de europeiske statslederne, som i januar ga den en symbolsk tillatelse til å utnevne en forsvarskommissær gjennom en svært fri tolkning av EU-traktatene.

Eventuelle strategiske mål for et felles diplomati er fortsatt en beslutning som må komme fra medlemslandene, og en beslutning som krever konsensus. Og til tross for de stadig flere forsvarsbyråene i EU er det en nærmest umulig oppgave å få medlemslandene, med deres ulike historier og motstridende interesser, til å bli enige om en virkelig felles forsvarspolitikk. Det er grunnen til at det dukker opp ad hoc-grupperinger fra sak til sak, som for eksempel «koalisjonen av villige» i London i mars. Høsten 2022 ble også Det europeiske politiske fellesskapet, et uformelt forum med 47 suverene land, etablert med mål om å få landene til å finne sammen i synet på sikkerhet og stabilitet i Europa.

Siden 1990-tallet og traumene etter krigene i Jugoslavia har EU hatt en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) som på sikt kan tenkes å lede til et felles forsvar. For å ta et skritt i den retning har EU etablert flere koordineringsverktøy – som EUs utenriks- og sikkerhets-politiske komité (PSC) og EUs militærkomité (EUMC). EU leder også fem militære oppdrag i Bosnia-Hercegovina, Den sentralafrikanske republikk, Mosambik, Somalia og Ukraina.

Produkt av den kalde krigen

Men dette utenriks- og sikkerhetspolitiske stillaset er ikke et resultat av en «europeisk» visjon, og det bidrar heller ikke til å fremme en slik visjon. Det «strategiske kompasset» EU vedtok i mars 2022, er lite annet enn en katalog over mål der Nato fortsatt er bærebjelken.

På EU-toppmøtet 6. mars uttalte medlemslandene at «en sterkere og mer kapabel europeisk union på sikkerhets- og forsvarsområdet vil bidra positivt til global og transatlantisk sikkerhet og komplementere Nato, som fortsatt er, for de landene som er medlemmer, grunnlaget for deres kollektive forsvar». Om Ukraina presiserte de at de var rede til å gi sikkerhetsgarantier «sammen med likesinnede partnere og Nato-medlemmer». Denne insisteringen på Nato handler om mer enn standardformuleringer.

For EU er i seg selv et produkt av den kalde krigen, eller som den franske parlamentarikeren og Nato-tilhengeren Jean-Louis Bourlanges formulerer det: «Det var ikke Europa som skapte fred. Det var freden som skapte Europa» (Le Monde, 12. oktober 2012). Denne medfødte misdannelsen har blant annet vist seg i aktivismen til Storbritannia, som åpenlyst har framstilt seg som en bro mellom Europa og USA, og EUs assosieringsavtale med Nato-medlemmet Tyrkia.

I skyggen av Nato

Det store fokuset på «den russiske trusselen» har i all hast skapt en fasade av samhold uten å motvirke sentrifugalkreftene i en forvokst union, som har gått fra 6 til 27 medlemsland. Mens de baltiske landene og Romania av historiske grunner er bekymret for hva Russland kan finne på, står middelhavslandene overfor langt mer presserende utfordringer i sør: kaoset i Libya, spenningene mellom Algerie og Marokko, spenningene mellom Hellas og Tyrkia, migrasjonen i Middelhavet, jihadiststrømninger fra Nord-Afrika og Sentral-Asia.

Georgia Meloni, som klager over at EU ikke hjelper Italia nok med å håndtere tilstrømningen av migranter, sympatiserer med Donald Trump og er ikke interessert i å sende soldater til Ukraina. Polens president Andrzej Duda er på sin side imot tettere europeisk integrering og vil heller ha et «nasjonenes og tradisjonenes Europa», noe også Slovakias Robert Fico er tilhenger av. Unionen har også fått stadig flere undergrupper, som EuroMed med middelhavslandene Frankrike, Hellas, Italia, Kroatia, Kypros, Malta, Portugal, Slovenia og Spania, og Tre hav-initiativet med Bulgaria, Estland, Hellas, Kroatia, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike.

I 2021 inngikk Frankrike og Hellas en bilateral forsvarspakt, som tydelig var rettet mot Tyrkia. «Politikken til alle makter finnes i deres geografi», skrev Napoleon til kongen av Preussen 10. november 1804. I en mindre elegant formulering bekreftet EU-rådet dette fyndordet da det 6. mars understreket at all militær bistand og alle sikkerhetsgarantier til Ukraina «ikke vil gå ut over den spesifikke karakteren til sikkerhets- og forsvarspolitikken i visse medlemsland, og tar hensyn til sikkerhets- og forsvarsinteressene til alle medlemslandene».

Det snakkes også mye om å etablere en egen EU-pilar i Nato, men denne ideen unnslipper ikke spørsmålet om hva formålet skal være. Når EU fortsetter å referere til Nato som den sikkerhets- og forsvarspolitiske rammen, er det fordi den samler splittede europeere rundt en geostrategisk kurs fastsatt i Washington.¹Wolfgang Streeck, «Overextended: The EU at a crossroads», American Affairs, Boston, vol. 9, nr. 1, våren 2025. Dermed slipper europeerne å måtte velge en leder blant de europeiske stormaktene – Frankrike, Tyskland og Storbritannia – som det ikke finnes noen enighet om mellom medlemslandene, og de føler neppe noen nostalgi for disse landenes fortidige storhetstid.²Nicole Gnesotto, La Puissance et l’Europe, Presses de Sciences Po, Paris, 1998. I praksis har Nato forkjøpsrett i kriser og konflikter. EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk har i beste fall en sekundær rolle, som regel i forbindelse med «underordnede» oppdrag med opplæring eller krisehåndtering.

Europeiske verdier eller folkerett

I 2025 vil en mulig kommende amerikansk tilbaketrekning i teorien åpne opp et strategisk rom for EU. «Vil de stolte og ‘suverene’ nasjonene i Europa klare å forbli samlet over tid uten USAs hegemoniske tilstedeværelse hengende over seg?» spør statsviteren Federico Santopinto.³Se Federico Santopinto, «En Ukraine, Trump a tort et les Européens aussi», Institut de recherches internationales et stratégiques (Iris), 24. februar 2025. «Historien antyder alt annet», konkluderer han.

Det er en utfordring å forene så mange ulike historier uten en felles geopolitisk kultur. En overforenklende svart/hvitt-retorikk – preget av en situasjonsbestemt russofobi – skaper et skinn av konsensus og et tap av bakkekontakt. «Freden må respektere Ukrainas uavhengighet, suverenitet og territorielle integritet», uttalte EU-rådet 6. mars, stikk i strid med realiteten på bakken. Ukraina tæres av korrupsjon, likevel framstiller EU landet som en forpost for «europeiske verdier» (rettsstat, demokrati), til tross for at det hadde holdt å vise til folkeretten for å forsvare støtten til landet.

«En realistisk og modig analyse burde ha fått europeerne til å innse at det bare fantes to veier ut av blindsporet: enten å involvere seg mer i konflikten i håp om at ukrainerne skulle klare å gjenvinne deler av territoriet sitt, eller å åpne en forhandlingskanal med Russland», skriver Santopinto. «I stedet har de vært inkonsistente og ikke valgt noen av delene.» Og inkonsekvente, kan vi legge til. For siden den store utvidelsen i 2004 har EU kommet stadig nærmere Russland og virker overrasket over nå å stå ansikt til ansikt med den store naboen i øst.

Da Bismarck i sin tid presset Frankrike til krig, klarte han å samle Tyskland rundt Preussen. Det er et gammelt triks å bruke krig og konflikt for å samle folk og sikre sin autoritet, men det fungerer fortsatt. «Krig, eller rettere sagt muligheten for krig, er betingelsen for at EU skal kunne hevde seg med de samme mekanismene som skapte nasjonalstatene», forklarte journalisten Jean Quatremer allerede i 2008. I «effektivitetens» navn foreslår EU-kommisjonen, med støtte fra EU-parlamentet, at alle beslutninger om unionens felles sikkerhets- og forsvarspolitikk fra nå av skal kunne tas med kvalifisert flertall i stedet for konsensus. I en union uten politisk substans vil denne europeiseringen gjennom militarisering skape et autoritært og krigersk byråkrati.

Oversatt av redaksjonen

Anne-Cécile Robert er med i redaksjonen til franske Le Monde diplomatique.

• 1
  Wolfgang Streeck, «Overextended: The EU at a crossroads», American Affairs, Boston, vol. 9, nr. 1, våren 2025.
• 2
  Nicole Gnesotto, La Puissance et l’Europe, Presses de Sciences Po, Paris, 1998.
• 3
  Se Federico Santopinto, «En Ukraine, Trump a tort et les Européens aussi», Institut de recherches internationales et stratégiques (Iris), 24. februar 2025.