Folkemord?

I Tsjetsjenia ser det imidlertid ikke ut til at de militære ønsker en slutt på krigen.

Det er riktig at den første krigen Russland førte i Tsjetsjenia endte med en våpenhvile og politisk-økonomiske avtaler etter opprørernes seirende motangrep på slutten av august 1996.1 Den nåværende russiske militære kampanjen, som startet i oktober 1999, fortsetter imidlertid ufortrødent selv om Moskva benekter dette.2 Lengden på konflikten reiser mange spørsmål. Dreier det seg om et «folkemord»? Har Russland endret sine målsettinger med tiden? Spiller islam en rolle i krigen eller har dette blitt manipulert?
FNs folkemordkonvensjon ble ratifisert av FNs generalforsamling den 9. desember 1948. Den beskriver folkemord – et ekstremt tilfelle av forbrytelser mot menneskeheten – som «handlinger utført med den intensjon å utrydde, helt eller delvis en rase eller en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe som sådan» (FNs folkemordkonvensjon 1948).3 De fleste tsjetsjenere mener at dette beskriver den russiske hærs handlinger i den tsjetsjenske republikken. De mener selv at de er ofre for folkemord, men innser at det kan være vanskelig å definere det slik på juridisk grunnlag.
I Moskva er man derimot mer forsiktige med uttalelsene. I 1994 nektet general E. Vorobjov å gi angrepsordre mot Tsjetsjenia. Han fratrådte sin stilling. Tolv år senere mener han fremdeles at det var galt å foreta en militær intervensjon fordi «det er alltid andre måter å håndtere denne problemstillingen på». Imidlertid vil han ikke høre snakk om «folkemord». Det handler om «å bekjempe separatismen for å bevare det tsjetsjenske territoriet innad i Den Russiske føderasjonen».
Tsjetsjenske Lida Jusupova har i femten år ledet menneskerettighetsorganisasjonen Memorial i Groznyj. Hun sier også at det er vanskelig å juridisk berettige bruk av termen «folkemord» slik som mange likevel gjør. Hun bosatte seg nylig i Moskva for å skrive juridisk doktorgradsavhandling. Jusupova påpeker imidlertid at «etter den 11. september 2001, har vi ofte fått høre fra våre russiske kolleger at vi ikke kunne bruke dette ordet for å beskrive en ‘antiterroristisk handling’. Men Putin inviterer Hamas i Moskva. Hvorfor kan han ikke gjøre det samme med Basajev? I Tsjetsjenia finnes dem som kjemper for frihet og andre som kjemper for å «påtvinge den konstitusjonelle orden». Men hvem tenker på folket?»
Jusupova vet at for at verden skal anerkjenne at det har skjedd et folkemord av tsjetsjenere, trengs det tallfakta – noe som ikke finnes. «Vi ventet altfor lenge før vi fikk i stand en oversikt. I dag hadde vi fått oss en overraskelse hvis vi hadde forsøkt å finne ut hvor mange tsjetsjenere som har dødd og hvor mange som har flyktet til Vest-Europa eller Russland. Det er nesten ingen tsjetsjenere igjen i Tsjetsjenia!» Hun bemerker bittert når det gjelder dette barbariet: «Jeg skjønner at det kan være vanskelig for en europeer å forstå denne konflikten. Men er det tross alt ikke grusomt å ødelegge alle elementer av en folkekultur?» Menneskerettighetsaktivisten minner om deportasjonen i 19444 da «alle de eldre verkene som fortalte vår historie, på tsjetsjensk og arabisk, ble brent på den store plassen i sentrum av Groznyj. Nå er det ingen som kan forklare hvordan de gamle tårnene i fjellandsbyene ble bygget! Tradisjonen er tapt. Av tre hundre bygninger finnes knapt femti igjen! Dessuten har vi heller ikke lenger tilgang til dem på grunn av styrkene som er stasjonert i fjellet.».
Jusupova synes at toppen av kynisme er når representanter fra den russiske regjering hevder at «de har tatt i bruk lovlige metoder i Tsjetsjenia! Er det ikke perverst at man kan angripe en liten etnisk minoritet [knapt en million mennesker] ved å utløse en konflikt som nå angår nesten hele Kaukasus?» Det vil være for sent når europeerne endelig får høre om de små folkegruppene deriblant kabardinere, balkarer, ingusjere og dagenstanere. Jusupova fortsetter: «Hvorfor har denne andre militærkampanjen vært stengt for representanter fra internasjonale organisasjoner og media? Fordi Russland ikke vil at verden skulle skjønne hvilke inhumane metoder som tas i bruk for å «gjenopprette orden» i Tsjetsjenia. Den såkalte «tsjetsjeniseringen» går ut på at de som sitter ved makten bruker de samme metodene – drap, kidnapping osv. – som de russiske representantene holder kjært».
Valentina Melnikova er formann i den modige Komiteen for soldatmødre i Russland. Hun hevder at: «Når alt kommer til alt, vet vi egentlig ikke hva Kreml vil. Vi vet bare at Vladimir Putin nekter å forhandle. Myndighetene skylder på Al-Qaida, men de kan ikke vise til et eneste dokument som beviser at det har vært utenlandske leiesoldater i Tsjetsjenia. Alt holdes skjult i denne konflikten, akkurat som alt om hæren også holdes skjult. Putin og Ivanov tror blindt på rapportene fra deres underordnede. Imidlertid undergår disse rapportene aldri en uavhengig undersøkelse. Et sivilisert land hadde ikke tillatt at denne krigen spredte seg slik som den nå er i ferd med å gjøre».
Til slutt finner man nok et sentralt punkt i den russiske propaganda: Hvilken rolle spiller religion i konflikten mellom Russland og Tsjetsjenia? «Ingen», svarer de fleste tsjetsjenere. De sistnevnte praktiserer dessuten sin islamske tro «som før», det vil si i henhold til den moderate formen for islam kalt sufi. «Man har anklaget islam, islamister og fundamentalister», forklarer Lida Jusupova, «men hvorfor er det bare muslimene som kalles ekstremister? Hvorfor kaller man ikke skinhead’ene i de store russiske byene for ‘ortodokse fundamentalister’?».
Melnikova stopper ikke der. Hun bemerker at: «Det vi er vitne til, er en manipulering av den religiøse faktoren. Siden 1999 har Kreml beskyldt wahabister og fundamentalister for å skjule de egentlige skyldige som vi heller burde bekjempe og stoppe. Mens vi venter, blir situasjonen verre for hver dag som går. De militære ser imidlertid ikke ut til å ønske en slutt på krigen. Det virker som at krigen passer dem. Putin sin avgjørelse etter Beslan-tragedien5 om å utnevne regionale guvernører, viser hvor liten makt vår regjering har. For hvilken sammenheng er det mellom måten guvernørene velges på og ‘den internasjonale krig mot terror’?».

1 Det dreier seg om Khasavjurt-avtalen som russiske president Boris Jeltsin og Aslan Maskhadov, separatistenes ubestridte leder. Maskhadov ble valgt til Tsjetsjenias president i januar 1997. Valget ble overvåket av Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) og anerkjent av Russland.
2 januar 2006 bekreftet Vladimir Putin nok en gang at «krigen er over» under en pressekonferanse i Kreml den 31. januar 2005.
3 FN-pakten og artikkel 8 i Genève-konvensjonen pålegger også det internasjonale samfunnet å gripe inn for å «hindre eller stoppe handlinger av folkemord ». Artikkel 6 i vedtektene til den Internasjonale straffedomstolen definerer også folkemord.
4 Den 23. februar 1944 fikk Stalin deportert vajnakh-folket (fellesbetegnelse for tsjetsjenere og ingusjere) i dyrevogner mot Sentralasia. Der møtte de balkarer, karatsjaier, krimtartarer, og tyskere fra Volga-området. Alle var anklaget for å ha samarbeidet med Tyskland. Imidlertid fantes det ikke noe bevis. Den 23. februar var en fridag man feiret den røde hær. I 2005 ble den omgjort til «dagen for fedrelandets forsvar».
5 Den 1. september 2003 i Beslan i Nord-Ossetia ble en skole med elever og lærere tatt som gisler av tsjetsjenske separatister. Russiske styrket stormet bygningen. 300 mennesker døde, halvparten av dem var barn.