(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Krigen om ideene
Entusiasmen og voldsomheten det nylige opprøret mot CPE (contrat première embauche) i Frankrike viste, står nok en gang i skarp kontrast til de intellektuelles bekymringsfulle taushet. Dette var allerede tilfelle i november 2005 i forbindelse med opptøyene i drabantbyene. Kun noen få unntak (Jean Baudrillard, John Berger) i midten av en overflod av prat, har vært i stand til å «lese» disse hendelsene, til å avsløre den dypere betydningen og vise vei mot framtidige handlinger. Samfunnet er på ny blitt som en foreldreløs uten treffende og mobiliserende fortolkninger, og risikere å overse dets egne symptomer og bli dømt til å gjenoppleve ny «kriser». En intellektuell er en mann (eller kvinne) som bruker sin berømmelse – oppnådd innenfor kunst- eller kulturfeltet – til å mobilisere den offentlige oppfatningen til fordel for ideer han mener er de rette. I to århundrer har den intellektuelles funksjon i det moderne statene (dessuten) vært å gi mening til strømninger i samfunnet, å belyse veien til mer frihet og mindre fremmedgjøring.
Tre måneder med Le Monde
Les mer i Le Monde diplomatique
Blodmarkene i sør
Hvorfor har Israels støttespillere vært villige til å gjøre seg medskyldig i kriger som det er all grunn til å holde seg langt unna?
I Gaza og Libanon har Israel ført åpne kriger som på ingen måte har begrenset seg til konvensjonelle militære mål. Lederne i Hamas og Hizbollah er likvidert, samtidig som militærkapasiteten til disse gruppene så å si har blitt utslettet. Om det har vært lange forhandlinger om fangeutveksling, gjenstår det grunnleggende problemet at Israel fortsetter med sine kollektive represalier og territoriale utvidelser.
Samtidig har disse komplekse konfliktene blitt forenklet til det ekstreme i mediene og den politiske debatten i vestlige land. Mange av de mest sjokkerende aspektene ved disse krigene forbigås i stillhet når de involverer Israel: de utallige folkemorderiske uttalelsene fra israelske ledere, hungersnød som taktikk, besattheten av å ødelegge gravsteder, videoer spredt på sosiale medier av soldater som stolt dokumenterer sine forbrytelser, frontalangrepene mot alle FN-organer. Disse sentrale aspektene blir knapt diskutert i den vestlige offentligheten. (…)
Lavmælt heroisme
Hvis diffuse faktorer som «tilkjempet ro» og «innadvendt uttrykk» kan være tradisjonsbærere, var Buster Keaton en som satte en varig standard – og livet på spill, som sin egen stuntmann.
Det er ikke godt å si hva som foregår i hodet til Johnnie Gray (Buster Keaton) der han sitter på bøylen mellom lokomotivets drivhjul og hjulsettet bak, og sakte heves og senkes mens toget sleper seg i gang. Hva det enn måtte være, så er det få tegn til bekymring å spore. Det hele framstår som en avslappet stund for Gray. Han er da også i sitt rette element, som lokomotivfører. Det samme kan sies om Buster Keaton, uansett element, så lenge det byr på utfordringer som demonstrerer oppfinnsomhet og omstillingsevne, for ikke å nevne en eventyrlig overlevelsesevne.
Opptrinnet på bøylen utspiller seg i begynnelsen av Generalen (1927), en innfallsrik fortelling om samferdsel og viderverdigheter under borgerkrigen. I tillegg til lokomotivet er jernbanen helt ned til de enkelte jernbanesviller sentrale rekvisitter, samt en brennbar jernbanebro. En egenrådig kanon gjør også storartet vesen av seg. For ikke å glemme Grays hjertenskjær, som er skuffet over at han ikke deltar i krigen. Gray er innsatsvillig nok, men nektes militær tjeneste fordi han anses som mer verdifull som lokomotivfører. (…)
Tysklands grønne militarisme
Økonomisk nedgang og framgang for ytre høyre har fortrengt miljøsaken i Tyskland foran valget 23. februar. Også for miljøpartiet Die Grünen, som vil drastisk øke budsjettene til den mest miljøfiendtlige sektoren.
Den tyske kardinaldyden stabilitet er ikke lenger hva den en gang var. En politisk krise har ført til nyvalg 23. februar. Europas største økonomi har vært i resesjon i to år. Skyhøye energipriser som følge av de europeiske sanksjonene mot Russland har gått hardt ut over tysk industri. Volkswagen og andre storkonsern varsler at de vil kutte flere titalls tusen arbeidsplasser. Ikke siden 2008 har så mange bedrifter gått konkurs.
I november brøt koalisjonen mellom sosialdemokratiske SPD, miljøpartiet Die Grünen og liberale FDP sammen etter at de ikke klarte å bli enige om statsbudsjettet for 2025. En av årsakene til sammenbruddet var finansieringen av våpen til Ukraina. Den store opprustningen legger press på finansene. I 2022 bevilget forbundskansler Olaf Scholz hundre milliarder euro til det tyske forsvaret over fem år. Nå ønsker Die Grünen, SPD og konservative CDU å gi en ekstrabevilgning på hundre til tre hundre milliarder – i tillegg til det ordinære forsvarsbudsjettet (Der Spiegel, 16. februar 2024). (…)
Batterier til besvær
I likhet med utallige andre land har Frankrike store vyer om batteriproduksjon. Men flere branner i gjenvinningsanlegg viser de store problemene knyttet til batteriene og den underliggende troen på at miljøet kan reddes uten å endre levesett.
«Ukontrollerte prosjekter, helsefare» sto det på banneret til de hundre innbyggerne som demonstrerte i den lille sørfranske byen Viviez 22. februar i fjor. Fem dager tidligere hadde 1200 tonn brukte batterier tatt fyr i et lager eid av resirkuleringsfirmaet Snam. Brannen ga fra seg en enorm hvit og blå røyksky. Forbrente rester og glødende metallbiter falt ned mer enn fire kilometer unna, ifølge områdets representant i nasjonalforsamlingen, Laurent Alexandre fra venstrepartiet La France Insoumise.
For å unngå at branner skal spre seg, må de ulike batteritypene lagres hver for seg i celler adskilt med brannvegger. Lageret som tok fyr, var ikke del av Snam-anlegget som har høyeste sertifisering i henhold til Seveso-direktivet for forebygging av storulykker med farlige kjemikalier. I stedet hadde selskapet lagret brukte litiumbatterier i noen andre eldre bygg, i brudd med alle lover og regler. Til tross for at miljømyndighetene hadde avdekket en rekke uregelmessigheter i årene forut, var det ikke blitt innført noen straffetiltak mot selskapet. (…)
Frivillig underkastelse
Med sine spektakulære knefall for Donald Trump har tek-lederne vist seg som nakne keisere.
Feilutviklingen på Mayotte
Syklonen som raserte Mayotte i desember, la for dagen en falleferdig infrastruktur. I flere tiår har franske regjeringer vært i villrede om hva de skal gjøre med den tidligere kolonien.
Den 30. desember besøker statsminister François Bayrou og fem andre franske regjeringsmedlemmer avsaltingsanlegget for drikkevann på Petite-Terre, en av de to bebodde øyene i Mayotte. 16 dager har gått siden syklonen Chido raserte området. 39 mennesker mistet livet, og over fem tusen ble skadet, ifølge offisielle tall mange mener er for lave. Mange hardføre hus og offentlige bygg står igjen uten tak. Tusenvis av trær har veltet. Strømnett, telenett og vannforsyning har brutt sammen.
Innbyggerne på Mayotte er sultne og ikke minst tørste. Det er bare ett år siden de sist ble rammet av alvorlig vannmangel, da magasinene i fjellene tørket ut og kranene var stengt to tredjedeler av tiden. I all hast måtte franske myndigheter sende flere hundre tusen vannflasker. Den første alvorlige advarselen om vannsituasjonen kom allerede i 2016, med velkjente årsaker: tørke som følge av klimaendringene, nedslitte rør, økende forbruk.
(…)
Ufullendt folkeopprør i Chile
I oktober 2019 tvang et stort folkeopprør den sittende høyreregjeringen til å starte prosessen med å bytte ut grunnloven fra Pinochet-diktaturets dager. Over fem år senere har lite endret seg i Chile.
«Siden mobiliseringene våre mot ulikhet i 2019 har ingenting egentlig endret seg», sukker Ignacio Puelma, som deltok i protestene i Santiago den gang. I Chile eier fortsatt én prosent av befolkningen nesten 40 prosent av nasjonalformuen.
Estallido social, «det sosiale utbruddet», som protestene ble kalt av demonstrantene og mediene, varte i fem måneder. Opp mot to millioner mennesker gikk ut i gatene i hovedstaden 25. oktober, før opprøret kulminerte i en generalstreik 12. november, mens demonstrasjonene fortsatte til mars 2020. Noe lignende hadde aldri før skjedd i landet. Folkeopprøret var rettet mot regjeringen ledet av milliardæren Sebastián Piñera (president fra 2010 til 2014 og 2018 til 2022), og mot sosiale ulikheter, høye levekostnader og sosial urett skapt av den nyliberale økonomiske politikken som ble grunnlovsfestet under diktaturet til Augusto Pinochet (1973–1990). Opprøret fikk to viktige utfall.
(…)
Plottet mot Sør-Korea
Det så først ut som tidenes mest mislykkede statskupp. Så ble en enda underligere og langt mer skremmende plan avdekket.
Den 3. desember forlot Sør-Koreas president plutselig et regjeringsmøte uten noen forklaring. De fleste ministrene oppdaget først grunnen da de hørte Yoon Suk-yeol holde en tv-tale fra rommet ved siden av, der han erklærte unntakstilstand, for 17. gang siden republikken ble grunnlagt i 1948. Det ble også den korteste.
Da han tok ordet, framsto det hele såre enkelt for Yoon: Når en opposisjonsledet nasjonalforsamling nekter å adlyde en president – for eksempel ved å ikke godkjenne regjeringens budsjettforslag – viser den forakt for både velgerne og grunnloven. Det spilte ingen rolle at også parlamentsmedlemmene var valgt av folket, og at opposisjonen hadde fått flertall i nasjonalforsamlingen nettopp fordi en stor del av velgerne mislikte presidenten. I Yoons verden måtte parlamentet adlyde eller fjernes. Han mente at opposisjonen hadde innført et «lovgivende diktatur» og «lammet» staten: «En oppfordring til opprør som tråkker på den demokratiske orden […] og forstyrrer de legitime institusjonene etablert av grunnloven og loven.» (…)
Hevn i urettens verden
Folkemord fører overraskende sjelden til hevn, og hevn endrer sjelden de politiske styrkeforholdene. Kan hevn likevel være rett under visse omstendigheter?
Mannen med spaserstokken segnet plutselig om. Han var blitt skutt i hodet av en mann som hadde fulgt etter ham fra hjemmet hans i Charlottenburg i Berlin. Drapsmannen kastet fra seg våpenet og stakk av, men folkemengden fikk tak i ham. Han het Soghomon Tehlirjan og var 23 år gammel. Mannen han drepte, var Mehmet Talat, mer kjent som Talat Pasja, innenriksminister og senere storvesir i Det osmanske riket. Han var hjernen bak folkemordet på armenerne i 1915. Etter nederlaget i første verdenskrig hadde han og mange andre av ungtyrkerne i det osmanske lederskapet søkt tilflukt hos sin tidligere allierte Tyskland.
Rettssaken mot Tehlirjan fikk stor pressedekning da den startet i begynnelsen av juni 1921, tre måneder etter drapet. I retten fortalte Tehlirjan at han hadde blitt traumatisert av å ha sett flere titalls familiemedlemmer bli massakrert, og at morens lik hadde beordret ham til å drepe Talat. Likvideringen av tyrannen var i virkeligheten del av en nøye forberedt plan fra Den armenske revolusjonære føderasjonen: Operasjon Nemesis, oppkalt etter hevnens gudinne. Målet var å eliminere gjerningsmennene bak folkemordet én etter én, inkludert «Nummer én», Talat. To år tidligere hadde Tehlirjan tatt livet av en forræder som hadde utarbeidet lister for de osmanske myndighetene med armenere som skulle arresteres. (…)