Nordisk kolonialisme



I løpet av inneværende år har Nordic Institute for Contemporary Art (NIFCA) gjennomført et kunstprosjekt som setter søkelyset på at flere nordiske land har hatt status som enten tidligere eller nåværende kolonier. Dessuten at dette også kan ses i en «glokal» kontekst, hvor nordiske problemstillinger også er aktuelle i minoritetssamfunn andre steder på jorden.

Prosjektet het Rethinking Nordic Colonialism: A Postcolonial Exhibiton Project in Five Acts (RNC). Kuratorene, Fredrikke Hansen og Tone Olaf Nielsen fra gruppen Kuratorisk Aktion valgte å bruke en teatermetafor i prosjektet og inndelte det i hva de betegner som fem akter. Hver akt, med unntak av den siste, inneholdt en utstilling, workshop og eget filmprogram. Dette foregikk i Reykjavik, Island (mars/april), Nuuk, Grønland (april/mai), Tórshavn, Færøyene (mai/juni), Rovaniemi, Sápmi/Finland (juni/juli) og i alle hovedstedene til de skandinaviske landene samt Finland (november). Totalt har det vært med 56 bidragsytere, inkludert kunstnere, filmskapere, politikere og akademikere. En grunnregel for utvelgelsen av bidragsytere har vært at det ikke skulle delta mer enn 35 prosent hvite, heteroseksuelle biologisk fødte menn i prosjektet på noe nivå. Dette var for å sikre at majoriteten av bidragsyterne skulle være bevisst på og arbeide eksplisitt med erfaringer av å være marginaliserte. Bidrag og erfaringer fra de fire første aktene er samlet og dokumentert med fotos, lydklipp, tekster og videos på en DVD og i en interaktiv meny som ble lagt ut på internett for nedlasting på prosjektets siste dag, samtidig som det ble avholdt avslutningsarrangementer i de tre skandinaviske hovedstedene samt Helsinki, Finland.


DE ULIKE BIDRAGSYTERNE har hatt som oppgave å «omtenke nordisk kolonisering», noe som innebærer et gjensyn med diskursen rundt koloniseringsprosessen i de ulike landene – om hvordan identitet formes av makt og undertrykkelse, fordommer og rasisme i språket, kjønn og seksualitet, adopsjon, markedskapitalisme, teknologisk utvikling og en rekke andre tilknyttede felt. Prosjektet framhever at det er en direkte linje mellom den koloniale fortiden og dagens intoleranse og fremmedfrykt – samt hierarkiene dette underbygger. Dette er delvis eller fullstendig glemt i den kollektive bevisstheten, derfor er det nødvendig å ha et gjensyn med den historiske institusjonaliseringen av ulikhet. Prosjektet har i så måte forsøkt å kortslutte det skandinaviske selvbildet som fredselskende velferdsnasjoner, og trekke fram i lyset hvordan Skandinavia ennå ikke har nådd en postkolonial fase, hvor det er mulig å innrømme og diskutere hvordan de samme progressive nasjonene har vært og fremdeles er kolonimakter. I særskilt grad fremheves Danmark og Sveriges fortrengning eller glemsel av å ha drevet med slavehandel fra Vest-Afrika til Karibien – og at Danmark fremdeles er i besittelse av de to koloniene Grønland og Færøyene. Et sentralt element i prosjektet er dessuten de tre skandinaviske landenes felles kolonisering og undertrykkelse av samene.
Koloniseringshistorien har etterlatt dype spor

Flere enkeltverk illustrerer tydelig hvordan koloniseringshistorien har etterlatt dype spor. Randi Broberg og Tine Bryld fra Grønland har for eksempel med sin videodokumentar I den beste mening, trukket fram i lyset hvordan 22 grønlandske barn i 1951 ble ført bort fra sine foreldre og omplassert i danske fosterhjem som ledd i et sosialt eksperiment hvor barna skulle utdannes til å bli forbilder for andre grønlandske barn. Eksperimentet mislyktes, men danske myndigheter har fremdeles ikke erkjent at det var en feil beslutning.

Med en serie collager har den færøyske kunstneren Rannvá Holm Mortensen skildret hvordan kjønnsmessig bakgrunn har ført til en ulik opplevelse av danskenes herredømme over Færøyene. Nadiah Bamadhaj har på sin side forsøkt å se Færøyene fra et Malaysisk og globalt perspektiv. I videoen Bestowed upon you, is this departure har hun plassert offentlige bygg fra den engelske kolonitiden i sitt hjemland i et Færøysk landskap. Mangelen på samsvar mellom byggenes symbolske betydning og naturen rundt, utgjør da i seg selv en egen koloniseringsprosess.

Kunstnerene Jane Jin Kaisen og Tobias Hübinette fra Danmark og Sverige har med sin video-dokumentar Tracing Trades forsøkt å tilnærme seg opplevelsen av fremmedgjøring mange adoptivbarn fra Korea føler når de vokser opp i skandinaviske velferdsstater, og hvordan det ofte er tabu å diskutere de negative konsekvensene av adopsjonsprosessen i den skandinaviske offentligheten. Tamar Guimarães fra Brasil har med film-essayet Jan Leton, the monkey, the archive fattet interesse for den danske slavehandelen da hun har valgt å skildre Jan Leton – en slave fra Vest-India som i 1806 ble gitt fra en dansk skipskaptein til en fengselbetjent i Skagen, Danmark, som en gave fordi fengselsbetjenten hadde reddet kapteinen fra et skipsforlis. Den samisk-svenske kunstneren Katarina Pirak Sikku har med en serie fotografier og tekstlig dokumentasjon med tittelen Dollet satt søkelys på den fortrengte historien rundt hvordan svenske myndigheter har hatt en lang tradisjon for å underbygge en institusjonalisert rasisme mot den samiske befolkningen. Dette fant sted på bakgrunn av raseteorier og sosialbiologi, hvor den svenske staten var ledende i verden med et eget institutt som drev med forskning på raseforskjeller. Geir Tore Holm, er en samisk-norsk kunstner, som har tilnærmet seg en liknende problematikk. Med verket Vara addit! (Gi blod!) har han stilt spørsmål ved blodets betydning for både den kristne og samiske kulturen, og hva det for eksempel innebærer å være av «samisk blod».


«Dessverre har ikke de skandinaviske landene nådd en postkolonial fase»
Tone Olaf Nielsen


«DET HAR VÆRT mye interesse fra pressen i skandinavia for siste akt i prosjektet, men jeg er skuffet over at de ignorerte de fire første aktene», sier den ene kuratoren Tone Olaf Nielsen til Le Monde diplomatique: «Merkelig nok er ikke Norden en fullt ut demokratisk region, og det må diskuteres. Dessverre har ikke de skandinaviske landene nådd en postkolonial fase hvor dette er mulig, og ligger på denne måten langt tilbake for flere land i Asia, Afrika og Sør-Amerika hvor det er større åpenhet om kolonihistorien», kommenterer hun. Hun skyter inn at de skandinaviske landene burde slippe lys inn i sin skyggeside og kanskje gjøre som Sør-Afrika, og opprette en egen sannhetskommisjon hvor de kunne stått fram og sagt unnskyld. I stedet opplever hun en arrogant holdning, spesielt i Danmark hvor det er en utbredt oppfatning at Grønland og Færøyene ikke kunne klart seg selv økonomisk, og at de bare gjør dem en tjeneste ved å hevde suverenitet over dem. Nielsen mener hun har – gjennom debatter med lokalbefolkning på Grønland og Færøyene – fått en klarere forståelse av den egentlige realpolitiske dimensjonen som ligger bak dette: Hun hevder at de egentlige årsakene til at Danmark fastholder sin kontroll over Grønland og Færøyene er fordi områdene sikrer god adgang til råvarer, at Danmark har tilnærmet monopol på tilførsel av utenlandske varer dit, og at de vil sikre seg en sterk fremtidig posisjon i NATO siden territoriene utgjør en luftpassasje til USA som kan benyttes fritt til militære formål.


DET KAN SYNES som om det også var sentralt for prosjektet at kuratorene kom fra Danmark – som fremdeles er den formelle kolonimakten. På spørsmål om hvorfor de ikke ønsket å dekke for eksempel Østersjø-regionen hvor enkelte av de baltiske landene har vært underlagt både Sverige, Danmark og Sovjetunionen, var svaret at det hadde først og fremst sprengt alle rammene for hva det var mulig å gjennomføre både i forhold til tid, logistikk og økonomi. Men mest av alt var det personlige erfaringer med en fortielse av kolonihistorien i Danmark som spilte mest inn:

– Et av de viktigste utgangpunktene for prosjektet var at vi ikke ble lært noe om vår kolonihistorie på skolen. Vi opplever at det i Danmark benektes at vi trenger en postkolonial diskurs, og at tausheten ikke er et problem. Det finnes derfor en dyp mangel på historisk kunnskap om dette feltet», sier den andre kuratoren, Frederikke Hansen. Hun oppfatter dette som et nødvendig postkolonialt pionérarbeid da få eller ingen tilsvarende kunstprosjekter har forsøkt å utforske kolonihistorien til Norden som en hel region. Til forskjell fra Island, opplevde hun responsen på Grønland og Færøyene som overveldende – hvor både lokalbefolkningen, politikere, kunstnere og media var interessert i prosjektet. Hun mener de fikk gjennomslag for å kunne skape en forbindelse mellom en kunstnerisk og politisk diskurs. Også utstillingen i den samiske delen av Finland fikk god respons fra lokalsamfunnet.

I likhet med Nielsen hadde hun ventet seg større respons fra skandinavisk presse, og flere debatter om sammenhengen mellom kolonisering og feminisme.

De to kuratorene har nå til hensikt å fortsette samarbeidet, med et prosjekt som ifølge dem selv vil handle om høyrevridningen som har skjedd med venstresiden i politikken i de nordiske landene de siste tiårene – men det vil være et uavhengig prosjekt og ikke i regi av NIFCA.

© norske Diplo