Den digitale makten

Informasjonsmylderet har utvilsomt ført til en endring i måten media fungerer på. Profesjonelle journalister lar seg forlede av gale opplysninger på internett. Og mindre utdannede og mindre velstående mennesker har en tendens til å begrense sine bevegelser på internett til kommersielle nettsider som tilhører de store medieaktørene. Ensidig fokus på bloggernes revolusjonerende kraft kan bidra til å overskygge det faktum at multinasjonale sammenslutninger innen massemedia bruker internett for å styrke sin innflytelse og makt. De har utviklet sofistikerte metoder for å kanalisere internettrafikken til deres egne sider.



Sjefene for amerikanske mediegiganter og deres allierte i Kongressen viser til den store mengden nyhetsstoff tilgjengelig på internett – i sin argumentasjon for at lovene som styrer de tradisjonelle mediene («old media») angivelig er utdaterte. Hvordan, sier de, er det mulig at noen mediegigant – selv om den eide en lokalavis, et av de fire store nasjonale TV-selskapene (NBC, CBS, ABC, Fox)1 og åtte lokale TV- eller radiostasjoner, kunne fått monopol på nyhetsmarkedet, når forbrukerne har et så stort nyhetstilbud på internett?

James Gatuso, som er en av forskerne i ultrakonservative The Heritage Foundation, har til og med uttalt at mangfoldet kan være skadelig for publikum: «Snarere enn med medier som sitter på et monopol, konfronteres forbrukerne med en valgmulighet man aldri har sett maken til, og som nesten blir for overveldende for dem. Det som utgjør den virkelige trusselen er det restriktive regelverket, som er foreldet og overflødig. Disse reglene risikerer å begrense framskrittene innenfor teknologien og nyhetsmarkedene, og dermed også de fordelene slike framskritt gir forbrukerne.»2

En lignende holdning inspirerte den gamle formannen for Federal Communications Commission (FCC), Michael Powell, som forklarte at: «I motsetning til hva man gjerne hører i denne debatten, mener jeg at vi har så mange kilder at vi nærmest drukner i informasjon. Jeg kan forsikre dere om at med alt det vi har å velge mellom, er det umulig at en viktig nyhetssak oppstår uten at vi finner ut av det i løpet av 20 minutter. Jeg trenger bare å gå inn på Google News for å få valget mellom 4000 forskjellige nyhetskilder fra hele verden. Det gir et ganske fascinerende overblikk.»3


INFORMASJONSMYLDERET HAR utvilsomt ført til en endring i måten media fungerer på. Men med dette er ikke det siste ordet sagt. For ifølge Center for the Digital Future ved University of Southern California har 21 prosent av befolkningen i USA ikke vært inne på internett i løpet av hele 2005, og 33 prosent har ikke internettilgang i hjemmet. Og blant dem som faktisk har internett hjemme, er det mindre enn halvparten som har så høy hastighet at de uten videre kan få tilgang til lyd- og bildefiler.

Det er ikke bare det at velstående og velutdannede mennesker i større grad har tilgang til internett. Men det er også disse som er de mest kompetente internettbrukerne. Dermed er de også flinkere til å spore opp de siste nyhetene og få tilgang til informasjonsmaterialet og tjenestene som er tilgjengelige på nettet. Selv under omstendigheter hvor de har lik internettilgang, har mennesker med høyere utdannelse og gode inntekter lettere for å finne den informasjonen og underholdningen de søker på nettet. Mindre utdannede og mindre velstående mennesker har derimot en tendens til å begrense sine bevegelser på internett til kommersielle nettsteder og nettsider som tilhører de store medieaktørene.4

Internett er altså ikke så allestedsnærværende som det påstås av sjefene for mediegigantene – som er tilhengere av at eierskapet av TV-kanaler og andre medier blir enda mer konsentrert. For øvrig er ikke nettet så pålitelig som disse hevder når det kommer til måten lokale nyheter behandles på. Katrina-krisen viste riktignok hvilken betydning enkelte banebrytende, nye medier kunne ha for sivilbefolkningens liv. Og, selv under normale omstendigheter, har man for lenge siden sluttet å holde regning med hvor mange nettsteder som beriker det lokale informasjonstilbudet. Likevel – det ensidige fokuset på bloggerne som en revolusjonerende kraft innenfor journalistikk fra grunnplanet bidrar til å overskygge det faktum at de multinasjonale sammenslutningene innen massemedia bruker internett for å styrke innflytelsen og makten sin. Ideen om at den nye informasjonsteknologien har utdatert konsentrasjonsrisikoen er den største og farligste myten i den digitale tidsalderen.

Ifølge Medierapporten 2006, utvirket av Canadian Journalism Project (CJP), som arbeider for kvalitetsjournalistikk, har «internett lenge vært preget av et ubegrenset antall nye nettsteder som omfattet hele spekteret av politiske holdninger. Imidlertid har man kunnet knytte de mest populære sidene til de mektigste mediekonsernene. Blant de 20 mest besøkte nettsidene i 2005, var ifølge tall fra Nielsen/NetRatings 17 knyttet til tradisjonelle nyhetskonserner, det vil si at de selv produserte det meste av det stoffet de la ut på nett for aviser, TV-kanaler eller blader.»

I desember 2005 var dessuten tallene som følger (målt etter antall ulike personer som hadde besøkt sidene): Yahoo News: 24,6 millioner; MSNBC: 22,9 millioner; CNN: 20,9 millioner; AOL: 14,7 millioner; Internet Broadcasting Systems eller IBS (som sender produksjoner fra de viktigste TV-selskapene i reprise på internett): 12,9 millioner; Gannett: 11,5 millioner; New York Times: 10,9 millioner; Tribune Newspapers: 10,5 millioner; Knight Ridder digital: 9,9 millioner; USA Today: 9,9 millioner.5

Noen nye giganter, slik som Yahoo, AOL og IBS har riktignok føyd seg inn blant TV-nettverkene og pressekonsernene på listen. Men de tilfører knapt noe egenprodusert stoff. Gene Kimmelman, sjefen for interesseorganisasjonen Consumers Union, bemerker: «Internett er en fantastisk informasjonskilde for et lite antall forbrukere. Men da FCC spurte dem hvilke sider de besøkte, svarte halvparten: «tv.com». På andre plass valgte de fleste «aviser.com». De forholder seg dermed til de samme informasjonskildene som før, riktignok med ny teknologi og et nytt medium, men dette bidrar ikke med noen vesentlig grad til meningsmangfoldet.»6
Nye giganter som Yahoo, AOL og IBS, forsyner nettet nesten utelukkende med informasjon produsert av andre medier


DE STORE MEDIEKONSERNENE
har utviklet sofistikerte metoder for å kanalisere internettrafikken til deres egne sider. Men de er uendelig mye mindre oppfinnsomme når det kommer til å formidle originalt stoff, særlig lokalt. Innholdsmessig nøyer de seg for det meste med gjenbruk eller omformulering av meldinger fra nyhetsbyråer eller standpunkt som allerede har vært trykket andre steder. Avisene bruker på sin side oftere nettet til å publisere sine egne artikler for annen gang enn til å tilby interaktivt stoff eller multimedia-produkter. Hva angår nye giganter som Yahoo, AOL og IBS, forsyner disse seg nesten utelukkende av informasjon produsert av andre medier. Små, tamme tekster fra nyhetsbyråer som Reuters eller Associated Press i USA utgjør dermed nesten tre fjerdedeler av stoffet på ABC.com og tre femtedeler på Fox.com og MSNBC.com. Selv velrenommerte institusjoner som New York Times eller Washington Post er avhengige av nyhetssnutter fra byråene, for til enhver tid å holde brukerne av nettsidene deres oppdatert på nyhetsfronten. Til tross for at de risikerer at avisenes nettsider blir dårligere enn papirutgavene.

På denne måten har de store mediebedriftene klart å gjøre internettrommet til en enorm klangbunn der ekkoet fra identiske tekster kastes fram og tilbake mellom de forskjellige nettstedene, uten at det gagner den levende journalistikken. Siden de ikke har noe fungerende internett-budsjett, har sjefene for de viktigste nettstedene til og med hatt en tendens til å skjære ned på antallet kompetente redaktører, skribenter og nyhetsjournalister i perioden mellom 2003 og 2004. Resultatet er at 60 prosent av meldingene fra nyhetsbyråene legges ut på nett uten å bearbeides. Etter å ha analysert 1903 artikler publisert på ni av de viktigste nettstedene, konkluderer PJC med at «selv om nyhetstilbudet på nettet har økt i omfang, aktualitet og tekniske finesser, er det likevel et lappeteppe bestående av nyhetssnutter, annenhånds opplysninger og artikler sydd sammen på grunnlag av avisenes morgenutgaver.»7

Siden det er mangel på journalister som redigerer tekstene, sjekker opplysninger eller undersøker og oppdaterer sakene, er ikke informasjonen som ligger ute på nett tilstrekkelig troverdige. Så mange feilaktige nyheter sirkulerer på internett at leserne generelt er blitt mistenksomme, med mindre opplysningene stammer fra en kilde som anses som pålitelig – gjerne et etablert pressefirma. Naturligvis har ikke internett monopol på skrøner eller tendensiøse utsagn. Skandaler med klare feiltrinn eller ren bløff – noen har involvert journalister som Jayson Blair og Judith Miller (The New York Times), Stephen Glass (The New Republic), Jack Kelley (USA Today) ¬– har gjort det klart at de mest velrenommerte avisene overhodet ikke var uimottagelige for betraktelige brudd på yrkesetikken. Men i denne typen tilfeller har de interne granskningene og de tunge sanksjonene vitnet om et ønske om å respektere visse profesjonsnormer.


ALLE SOM HAR SURFET på nettet vet at flesteparten av de «små» nettstedene i større grad tilbyr kommentarer enn stoff basert på undersøkelser, og at de bare svært omtrentlig retter seg etter de journalistikknormene som profesjonen forfekter. Hvor har Wal-Mart og hans PR-byrå Edelman funnet medier som var villige til å publisere, gjerne ordrett, firmaets presseuttalelser angående, for eksempel, hans rolle i bistanden av ofrene for orkanen Katrina? Hvor ble «opplysningene» om jødene som angivelig skulle ha organisert 11. september-angrepene og advart sine trosfeller som jobbet i World Trade Center mot å gå på jobben denne dagen publisert? På nettet.8
Selv Dan Gillmor, som i sin bok We, the Media forkynner «borgerjournalistikkens» revolusjonære potensiale, medgir at: «For alle slags bedragere, bløffere og svindlere er internett mediet fra himmelen.» Og han frykter at den mistenksomheten som nett-våset medfører skal få internettbrukerne til å konsentrere seg om de «ordentlige» nyhetene under de viktigeste «merkelappene» i nyhetsbildet, og på den måten øke deres innflytelse ytterligere: «Flyten av lite troverdig informasjon som finnes på nettet kan paradoksalt nok bidra til å styrke de store mediene, i alle fall på kort sikt.»9

Ved mer enn én anledning har profesjonelle journalister latt seg forlede til feiltakelser på grunn av gjenbruk av opplysninger de hadde funnet på internett. I desember 2005 leste for eksempel Julie Cart i Los Angeles Times at guvernøren i Wyoming, Dave Freudenthal, hadde brutt loven om vern av truede dyrearter ved å nekte å gjeninnføre en utrydningstruet ulveart i delstaten. Han hadde angivelig uttalt at Wyoming «nå ser på ulver som føderale hunder», og at de dermed ikke hadde lovfestet rett til beskyttelse. Los Angeles Times hadde et stort oppslag om saken, men oppdaget deretter at det dreide seg om en aprilsnarr som var lagt ut på nettet av en nettbruker som aldri hadde sett for seg at spøken skulle komme til å bli overskrift i en av landets mest respekterte aviser. Dagen etter trykket denne avisen – som for øvrig tilhørte konsernet Tribune, hvor et betydelig antall journalister var blitt sagt opp – en notis hvor de rettet opp saken og medga at de hadde trykket en «feilaktig antagelse» om guvernøren i Wyoming …
Det hender at falske rykter av denne typen finner grobunn under en valgkamp. I forbindelse med en TV-debatt mellom Hillary Clinton og Richard Lazio i 2000 – begge var kandidater til en plass i Senatet som representant for New York – krevde journalisten i den lokale kanalen WCBS-TV, Marcia Kramer, at de to rivalene skulle svare på følgende spørsmål: «Hva mener dere om Føderal Lov 602P?» Etter at Hillary Clinton, litt paff, hadde stotret: «Jeg har ikke noe begrep om hva den går ut på,» svarte journalisten: «Nei vel, men nå skal du bare høre. Dette lovforslaget som snart skal behandles i Kongressen, tar sikte på å fastsette at Posten skal kreve fem cents av internettbrukerne for hver enkelt e-post de sender. Til tross for at Posten ikke yter noen spesiell tjeneste på dette området. Men Posten håper at dette skal veie opp for deres årlige underskudd på 230 millioner dollar, som er et resultat av den plutselige utbredelsen av e-post. For en privatperson som sender ti e-poster om dagen, ville dette koste 180 dollar i året. Det jeg lurer på, er altså om dere har til hensikt å stemme for dette lovforslaget.» Begge kandidater gjorde det da klart at de var motstandere av denne typen prosjekter. Republikaneren Lazio anså det for å være «et eksempel på Statens grådige hånd som søker å legge beslag på de skattepliktiges penger på måter som ikke kan rettferdiggjøres.»

Det er forståelig at de to debattdeltagerne ble vippet av pinnen. Men det var ingen grunn til å bli det på grunn av lovforslag 602P, som er en av de mest utbredte internett-mytene. Til grunn for ryktet lå diverse utsagn som gjorde det mulig å tillegge det en viss troverdighet: loven hadde angivelig blitt foreslått av en (oppdiktet) parlamentariker ved navn Tony Schnell og ble straks understøttet av en (også fiktiv) lederskribent i avisen Washingtonian, selv om den møtte motstand hos et advokatkontor (som ikke eksisterer) med en konkret adresse (som i virkeligheten ikke finnes). Et utall e-poster og nettsteder hadde imidlertid advart mot narrestreken. I WCBS var det tilsynelatende ingen som hadde tatt hensyn til disse signalene.

Det har vist seg at også myndighetene kan være lettlurte nok til å gå ut med helt uberettigede advarsler på medisinfronten. I mars 2004 ble de lokale myndighetene i Alisa Viejo i California forskrekket over innholdet i en rapport om farene ved dyhydrogenmonoksid. De gikk så langt at de diskuterte hvorvidt man skulle forby drikkebegre i polystyrenskumplast, siden man bruker dette kjemiske stoffet for å framstille slike begre. Det må nevnes at nettstedet www.dhmo.org er svært skremmende: «Dyhydrogenmonoksid (DHMO) har ingen farge, ingen lukt og ingen smak. Hvert år dør tusenvis av mennesker av det. De fleste av disse dødsfallene skyldes inhalering av DHMO som følge av uhell. Men farene ved dyhydrogenmodoksid er mer omfattende enn som så. Utsettelse for stoffet i fast form over lengre tid kan føre til alvorlige skader på kroppen (vevskader). Symptomene på gjentatt inntak av DHMO er ekstrem svetting og vannlating, og av og til at man føler seg oppblåst, blir kvalm eller kaster opp. DHMO-abstinenser er dødelige for alle som er avhengige av stoffet.»10

Mer enn tre millioner mennesker har besøkt dette nettstedet som opplyser om «DHMO og kreft», «DHMOs innvirkning på miljøet» og «Bruken av DHMO i produksjonen av meieriprodukter». Budskapene er bekymringsverdige – «forekommer i alle innsjøer, elver og sjøer», «utgjør en betydelig andel av sur nedbør» – helt til det går opp for en at dyhydrogenmonoksid i virkeligheten er … H20 (det vil si vann), og at den nettsiden det er tale om i virkeligheten er en pedagogisk satire utarbeidet av en IT-lærer. De folkevalgte i Alisa Viejo ble klar over feilen like før de skulle stemme på en kommunal lov for å begrense … bruk av vann. I ettertid har de vært mer forsiktige med måten de bruker internett på.


PÅ DEN ANNEN SIDE åpner nettprosjektene i de fleste byer for et nytt rom som de tradisjonelle mediene er ikke kjent med. Noen ganger danker de ut den lokale pressen, som ikke har midler til å holde tritt. I New York lanserte for eksempel i september 1999 the Citizens Union Foundation, et forskningssenter med ideelle formål som samtidig opererer som interesseorganisasjon, The Gotham Gazette. Dette nettstedet er «en komplett nettportal for alle som interesserer seg for offentlige tiltak og foreningsaktiviteter.» Med en stab på fem personer og et årlig budsjett på 500 000 dollar finansiert av støtteordninger og gaver, publiserer Gotham Gazette daglig: en nyhetsoversikt med lenker som knytter hver enkelt sak til den omfattende New York-pressen (aviser, ukeblad, tidsskrift og andre nettsteder); egenproduserte reportasjer om politiske spørsmål og forskjellige hendelser i foreninger eller kulturlivet; innlegg skrevet av forskjellige politikere, akademikere eller journalister; en kalender over hva som skjer i byen; bokomtaler; små annonser; en ramme som forklarer bybudsjettet; interaktive sider; videospill som simulerer byplanlegningsproblemer som må løses; lenker til storbyens mest populære blogger osv.

En av disse bloggene, Gothamist, handler også om lokalpolitikk – alt fra lokale valg til streik innen offentlig transport. Artikler fra pressen blir gjengitt og kommentert. «At vår nettside fungerer så bra skyldes utelukkende at byen vår har et så bredt mediespekter. Vår «meta-dekning» er helt avhengig av dette,» forklarer en av grunnleggerne, Jake Dobkin, før han presiserer: «Våre tentakler er over alt. I hver bydel i New York har vi minst én leser. Det har mye å si for det stoffet vi produserer. Ofte sender de oss kommentarer og sørger for å holde oss oppdatert. Når en brann bryter ut på Manhattan, kan vi vise bilder av den på nett bare noen minutter senere.»

Disse nye New York-mediene utgjør en ekstra kilde til lokale nyheter hos en befolkning som allerede i utgangspunktet hadde mye å velge mellom på dette området, på grunn av tilgjengeligheten og kvaliteten på de tradisjonelle mediene. Medgangen deres beror ofte på at de kan tiltrekke seg annonsører som ønsker å rette seg mot et ungt publikum. I resten av landet hvor behovet for alternativer til de dominerende mediene er større, er samtidig sjansene for å få dette behovet dekket mindre.


I SEPTEMBER 2005 ble to menn myrdet i Washington. Det ene mordet fant sted 45 minutter før det andre. Det første mannen ble myrdet i et velstående strøk, den andre i en fattig bydel sørøst i byen. Det første tilfellet ble viet en artikkel på 528 ord i The Washington Post, det andre ble bare nevnt i en notis på 56 ord. Men dette er ikke alt. For i det siste tilfellet hadde heller ikke innbyggerne i området noen blogger eller nettfora som gjorde det mulig for dem å gå sammen om å kreve bedre kommunale tilbud og økt sikkerhet. Den første gruppen hadde tilgang til nettet, mens den i sørøst-kanten av byen ikke hadde noe sted å gå til.

Så lenge tilgang til nettet og kunnskap om hvordan en nettside settes opp ikke blir mer rettferdig fordelt i samfunnet, er det store muligheter for at den «digitale makten», bydelsforaene og bloggene, stikk i strid med det deres skapere har villet, kan komme til å forverre de sosiale ujevnhetene og bli nye ressurser for borgere som allerede er privilegerte. På denne måten blir det de sistnevnte som får muligheten til å ta del i de demokratiske institusjonene eller hevde rettighetene sine overfor myndighetene.

De spørsmålene som utbredelsen av internett har avfødt, er en påminnelse om noe flere generasjoner av mediehistorikerne har påpekt: Ny teknologi kan aldri viske ut behovet for å utvirke lovrammer som gjør det umulig at – for eksempel – et lite antall gigantbedrifter får kontroll over markedet og fortrinnsvis henvender seg til den mest velstilte delen av befolkningen.

Oversatt av K.S.



I desember 2005 ble antall ulike personer besøkt følgende (alle tall i millioner):

Yahoo News: 24,6

MSNBC: 22,9

CNN: 20,9

AOL: 14,7

IBS: 12,9

Gannett: 11,5

New York Times: 10,9

Tribune Newspapers: 10,5

Knight Ridder digital: 9,9

USA Today: 9,9 millioner.

1 Disse tilhører henholdsvis General Electric, CBS, Disney, News Corporation (Rupert Murdochs konsern).

2 James Gattuso, «The Myth of Media Concentration: Why the FCC?s Ownership Rules are Unnecessary,» The Heritage Foundation Web Memo #284 (Mai 2003).

3 USC Annenberg?s Online Journalism Review: www.ojr.org/ojr/law/powell.php

4 Den viktigste statistikken er tilgjengelig på: http://www.digitalcenter.org/pdf/Center-for-the-Digital-Future-2005-Highlights.pdf.

5 Data fra denne rapporten finnes på: www.stateofthemedia.org/2006

6 Fra programmet «The Newshour with Jim Lehrer», PBS 15. mai 2003.

7 http://www.stateofthemedia.org/2005/narrative_online_intro.asp?cat=1&media=3

8 For å lese om Wal-Marts blogg-bruk, les Stephen Baker: Edelman Shows Wal-Mart the Power of Blogs. Business Week Online. 26. oktober 2005.

9 Dan Gillmor: We the Media: Grassroots Journalism by the People. O?Reilly, Sebastopol (California), 2004.

10 Se nettsiden på www.dhmo.org (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

En seier som må befestes

Default thumbnail
Neste sak

Massakrene i Rwanda

Andre saker om Digitalpolitikk

Default thumbnail

Reklamerevolusjonen

Amerikanske myndigheters spionering vekker oppsikt. Samtidig øker en annen overvåking. De private

0 kr 0