Geopolitikk

Spillet mellom EU og Russland

Samarbeidet mellom EU og Russland ble i 1994 utvidet med økonomiske forbindelser, rettsprinsipper og innenrikspolitikk, kultur og utdanning og internasjonal sikkerhet. Men EU hjemsøkes av frykten for å la Putin splitte unionen. For russerne er EU en økonomisk gigant, men politisk dverg. For EU er Russland en regional stormakt som fortsetter å se på seg selv som en global supermakt.

Posted on


Toppmøtet mellom EU og Russland i Helsingfors i november ble som forventet mislykket. Men det fikk samarbeidspartnerne til å omdefinere sine gjensidige relasjoner. Disse relasjonene begynte å forverre seg ved utgangen av 2003, da EU-utvidelsen med ti nye medlemsland ble gjennomført uten at en rekke problemer kjent siden 1999 var løst. Deres felles pressemeldinger var nøye redigert for å redde ansikt. Men denne gang var årsaken til nederlaget innenfor EU som hjemsøkes av frykten for «å la Putin splitte unionen».

På mindre enn en måned klarte de 25 EU-landene å vise sin splittelse to ganger uten at Putin hadde løftet en finger. Først under en middag med representantene fra Moskva i Lahti 20. Oktober. Senere i Helsingfors 24. november under toppmøtet mellom EU og Russland, da det polske vetoet blokkerte forhandlingene om fornyelse av samarbeidsavtalen Partnership and Cooperation Accord (PCA) – som ender denne måneden. Denne avtalen ble signert i 1994 og først satt ut i live i 1997 på grunn av krigen i Tsjetsjenia. PCA har en ambisiøs avtaletekst: Den forespeiler at de russiske og europeiske normene innenfor økonomi, finans og rettssystem skal tilpasses hverandre. Målet med avtalen er å skape en frihandelssone. Implementeringen av avtalen ble forsinket av den økonomiske situasjonen i Russland, pga tungvinte prosedyrer, mangel på koordinering mellom eksperter og politiske aktører, av de interne russiske krumspringene (Tsjetsjenia, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, statens rolle i økonomien), og framfor alt pga en vedvarende skepsis til tross for de gode relasjonene Russland har med de franske og tyske lederne.

Originalteksten har blitt revidert en rekke ganger, særlig i 1999 da EU med sin «Fellesstrategi for Russland» ville utvide det politiske samarbeidet, styrke demokratiet, atomsikkerheten og bekjempe kriminalitet. Dette åpnet for en ny kjølig periode som varte fram til Putins besøk i Brussel i oktober 2001.


TOPPMØTET I ST. PETERSBURG i mai 2003 var euforisk. EUs daværende 15 medlemsland anerkjente Russlands europeiske karakter – selv om landet ikke ønsker medlemskap i unionen – og ga landet status som markedsøkonomi. Dette var et viktig steg på Russlands ferd mot medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Samarbeidet mellom EU og Russland ble utvidet med fire «bærebjelker»: økonomiske forbindelser, rettsprinsipper og innenrikspolitikk, kultur og utdanning og internasjonal sikkerhet. Moskva fikk talerett i EU-diskusjoner som angår landets interesser gjennom opprettelsen av Det permanente rådet for partnerskapet mellom EU og Russland.

Klimaet endret seg imidlertid ved utgangen av 2003, da EUs utenrikskommissær, Chris Patton, som hadde ansvar for å forberede et avtaleutkast for de 25 daværende og framtidige EU-medlemmene, vektla Moskvas avvik, særlig i forhold til menneskerettigheter. Han anbefalte å styrke båndene til landene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) og gjøre Russlands eventuelle medlemskap i WTO avhengig av reformer i energisektoren. Moskva ble provosert og bestemte seg for å bruke det eneste pressmiddelet landet hadde: PCA. Russland truet med å ikke godkjenne at avtalen ble utvidet til også å gjelde de nye EU-landene.

Situasjonen ble nok en gang løst i siste øyeblikk. 27. april 2004 møttes Det permanente rådet i Luxemburg og godkjente to dokumenter: en protokoll som utvidet PCA til de ti nye EU-landene og et initiativ fra EU om å gjenoppta handelsforhandlingene, interessere seg mer for situasjonen til de russisktalende minoritetene i de baltiske landene,1 lette på visumkravene og gjør det enklere å reise til den russiske enklaven Kaliningrad. Men ti dager etter EU-utvidelsen i mai 2005, iverksatte EU sin politikk for «de nye naboene», noe russerne fortolket som en ikke-vennlig inngripen i deres nærområde. På tross av gesten fra Putin da han 5. november 2004 ratifiserte Kyoto-protokollen, vedvarte spenningene.


UENIGHETENE STAMMER FRA den kalde krigens siste dager og oppløsningen av Sovjetunionen. Russerne mente de hadde frigjort seg selv fra et undertrykkende system. De ble tilhengere av sjokkduoen «markedsøkonomi og demokrati» uten å stille seg for mange spørsmål, fordi det for dem virket realistisk og framfor alt fordi det var antitesen til systemet som ble forkastet i 1991. Dessuten anså de ikke seg som beseiret. Russernes høye utdanningsnivå og nasjonale overlevelsesfølelse gjorde det mulig å slippe løs en uventet energi. Deres mål var ikke å tilpasse seg den vestlige modellen, men å overta den. Dette ble dessuten raskt kritisert, deriblant av de nyfrelste fra tiden rett etter Sovjetunionens oppløsning.

Paradoksalt nok hvilte denne kritikken ikke lenger på uvitenhet eller propaganda slik den hadde gjort i sovjettiden, men på en bedre forståelse av verden. Etter hvert fikk stereotypiene stadig mer tyngde. For russerne er EU en økonomisk gigant, men politisk dverg. For EU er Russland en regional stormakt som fortsetter å se på seg selv som en global supermakt.

Samarbeidet lider også under den høye utskiftningen av de europeiske embetsmennene som har Russland og Eurasia som ansvarsområde, så vel som mangelen på russiskspesialister i de europeiske institusjonene. Russland på sin side har fortsatt ikke et europeisk motsvar, og har ikke hatt generasjoner av Europaspesialister – slik tilfellet er i Asia og Midtøsten. I Brussel er det kun de opposisjonelle de eneste russiske forhandlerne som oppfattes som troverdige. EU-kommissærene har også en tendens til å stole på nasjonaleksperter, noe som forsterker det bilaterale perspektivet på bekostning av det multilaterale.


PÅ DEN ANDRE SIDEN har de nye EU-landene hatt traumatiske erfaringer med sovjetkommunismen og de nyfrelste russiske liberalistenes overbevisninger. Disse landene har engasjert seg i komiteene som dreier seg om Russland for å overbevise «Gamle Europa» om sin naive holdning. De har gjort seg til forkjempere for SUS-land som Ukraina og Georgia. Stilt overfor dette «nye Europa» som forsøker å forankre EU i fortiden, viser «gamle Europa» seg lunken – ute av stand til å forklare at forsoningen mellom Frankrike og Tyskland, som i Vesten la grunnlaget for EU, også burde kunne anvendes på Russland.

De nye medlemmenes ankomst har også styrket det transatlantiske båndet. For Polen og de baltiske landene er kun USA i stand til å forsvare dem mot «truslene» fra øst. Jakten på en felles, konsensusbasert utenrikspolitikk bremser tilnærmingen til Russland, selv om visse land – som Frankrike, Tyskland og Belgia – sto nær Russland under Irakkrisen i 2003 og deler avvisningen av ideen «sivilisasjonskrig».

Hvis Europa ønsker å spille rollen det håper på i en verden dominert av Kina og USA,2 er det avhengig av en eller annen form for samarbeid med Russland og SUS-landene. I stedet for dette virker det som om alt som gir Russland ubehag er bra for EU og omvendt. Man glemmer også at innenfor energisektoren driver EU og USA med en rivaliserende kurtise for de samme mindre demokratiske landene i Kaukasus og Sentral-Asia. Konferansene, seminarene og rundbordsdiskusjonene der amerikanske talere preker for Brussel om hvor viktig «transatlantiske bånd» er for Europas energisikkerhet, lar seg ikke lenger telle på en hånd.

I møte med denne offensiven er russerne, som mange ganger før, deres beste fiende. De er dårlige til å kommunisere og de blander arroganse med en god dose rot og fascinasjon for konspirasjonsteorier.
For EU betyr energisikkerhet å sikre seg forsyninger


ENERGISAMARBEIDET INNBEFATTER
tvetydigheter i forholdet mellom Moskva og Brussel. For EU betyr energisikkerhet å sikre seg forsyninger. EU insisterer dermed på at det russiske markedet må åpnes for europeiske investorer, som en forsikring for maksimal produksjon til lav pris. For Russland betyr energisikkerhet eksport til høyeste pris. Moskva ekskluderer ikke utenlandske investeringer, men anser energisektoren som altfor viktig til å overlates til markedskreftene. Landet vil bevare sine energireserver og delta i alle leddene, også distribusjonen i Europa der de største fortjenestene er.
Dette spørsmålet har nærmest umiddelbart blitt politisert – til og med militarisert. Ideen om at et land kan innføre statlige kontroll over energisektoren blir dessuten enda dårligere mottatt av markedsevangelistene som frykter at det skal spre seg. Kasakhstan og Aserbajdsjan snakker allerede om å revidere kontraktene som ble signert i en tid da ordentlige statsapparat var fraværende og de lokale aktørenes manglende erfaring ga – som i Russland – utenlandske investorer altfor gode avtaler.

Framfor alt ble europeerne gjort oppmerksomme på deres sårbare energisituasjon under krisen mellom Russland og Ukraina, en krise som framsto som en straffing av et for pro-vestlig land.3 EU besluttet seg dermed for å styrke bistanden til sine nye naboer som var altfor utsatt for press fra Moskva. I slutten av november annonserte EUs utenrikskommissær, Benita Ferrero-Waldner, at et fond på én milliard euro skulle opprettes for å fremme demokratiske reformer og utvikle energiinfrastrukturen i «vennskapskretsen» ved EUs grenser, deriblant SUS-landene.


PÅ DET MILITÆRE planet bidro EU i 1999 til starten på en våpenopprustning i Det kaspiske hav, på den tiden for å beskytte oljebrønnene i Aserbajdsjan. Siden var det nødvendig å forsvare oljeledningene i Kaukausus i forbindelse med krigen mot terror. Til slutt er det spørsmålet om innlemmelse i NATO, som er på utkikk etter nye oppdrag. Under en konferanse arrangert av German Marshall Fund i forbindelse med NATO-toppmøtet i Riga i november 2005 argumenterte den amerikanske senatoren Richard Lugar for utvide artikkel 5 i NATO-pakten til å gjelde energisikkerhet.4 Han mente at Russland var blitt en stor trussel – landet kan paralysere økonomier «uten å løsne et eneste skudd».5 14. desember publiserte Financial Times en hemmelig rapport fra NATOs økonomieksperter som anbefalte årvåkenhet overfor Moskvas antatte intensjoner om å skape et OPEC for gass.

I stedet for å stille spørsmålstegn til valgene som ble gjort på 90-tallet, virker europeerne mer tilbøyelige til å dyrke myter. For eksempel er det «riktig» å betrakte Putins styre som en historisk parentes, at man kun trenger å vente på hans etterfølger for å gjenoppta samarbeidet. Alt tyder tvert imot at selv om metodene endres, vil den generelle retningen vedvare. Russerne føler stadig at verden utvikler seg i deres favør, særlig som følge av Kina og Indias vekst.

En annen myte dreier seg om de gamle republikkene i Sovjetunionen: At det er tilstrekkelig å fjerne dem fra Moskvas innflytelse for at demokrati og markedsliberalisme skal blomstre. Men alle ekstrafondene bidrar ikke til å veie opp for at EUs tungrodde prosedyrer og bistandsbetingelser (framskritt innen politiske og økonomiske reformer) gir Russland fritt spillerom. Sistnevnte har fordelen av å være en kjent og uunnværlig samarbeidspartner, mens EU verken aksepterer millioner av arbeidsinnvandrere fra de tidligere republikkene eller kjøper produkter fra dem. Dess mer SUS-landene utvikler seg dess mindre trenger de å gå veien om Russland – som ikke gir dem valg mellom Moskva og Vesten.

Til slutt, i Brussel vektlegger man at Moskva har mer behov for europeisk kapital enn Europa trenger russisk gass. Da glemmer man at Russland ikke er interessert i å overlate energisektoren til markedskreftene og at det finnes en forskjell mellom forbruksland og et produksjonsland som har svært mange friere – deriblant stormakten Kina som er villig til å betale en høy pris for å sikre energien landet trenger i framtiden. Dessuten mener vestlige økonomer at Russland nå har tilstrekkelige midler til å bruke vestlige selskaper som underleverandører.6

EU har åpenbart muligheten til å svekke Russland, men spørsmålet er om samarbeidet med Moskva i morgendagens verden – merket av supermakten USA og Kinas framvekst – ikke er et av kortene som må spilles ut.

Oversatt av R.N.

1 EU tillot likevel at 650 000 «ikke-statsborgere» ikke fikk stemme under folkeavstemningen om EU-medlemskap.

2 Roger Cohen, «The new bipolar world ? China vs. America», Herald Tribune, 22. november 2006.

3 Se Vicken Cheterian, «Revolusjonære etterdønninger», Le Monde diplomatique (norsk utgave), september 2006, s. 22.

4 Artikkel 5 sier at et angrep mot et NATO-medlem er et angrep mot alle.

5 Eurasia Daily Monitor, Washington, vol. 3, nr. 222, 1. desember 2006.

6 Marshall I. Goldman, «Behold the new energy superpower», Herald Tribune, 12. oktober 2006.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver