Næringslivslobbyene

Frankrike får 400 000 nye overvektige hvert år. Antall unge mellom 6 og 15 år med urovekkende overvekt er blitt tredoblet de siste 25 årene. I motsetning til Sverige og Québec har Frankrike i praksis valgt å ikke forby reklame i tv-program rettet mot barn under tolv år. 15 000 lobbyister og 2600 interessegrupper påvirker en god del av den nasjonale lovgivningen. I februar ble det åpnet opp for enda mer reklame hos de reklamefinansierte tv-kanalene. Dessuten gjør EU-direktivet Fjernsyn uten Grenser produktplassering mulig i filmer og tv-serier. I dag er 89 prosent av reklameinnslag rettet mot barn reklame for næringsmidler uten ernæringsmessig verdi. Vil nye «råd» klare å bekjempe fedmeepidemien i Frankrike?

I forrige måned ble markedsføringsdelen i loven om offentlig helse iverksatt – etter tre år med utsettelser siden vedtaket i 2004. Forbrukerne vil oppdage svært generelle helseanbefalinger i blader eller tv-skjermer: «Tenk på helsen, spis minst fem grønnsaker eller frukt om dagen»; «Tenk på helsen, praktiser regelmessig fysisk aktivitet» eller «Tenk på helsen, unngå å spise for mye fett, sukker og salt». Disse rådene skal bekjempe fedmeepidemien i Frankrike (12,4 prosent lider av overvekt), men de er ikke like direkte som de lovpålagte advarslene på røykpakkene («Røyking dreper»). Disse rådene er i mindre grad resultat av en offentlig helsepolitikk enn lobbykampen matvareindustrien og markedsføringsbransje har kjempet i kulissene i frykt for en altfor streng lovgivning.
Nasjonalforeningen for matvareindustrien (ANIA) spilte først en sentral rolle i å mildne lovteksten som skulle begrense mengden reklame for matvarer med mye sukker, salt og fett

Matvareindustrien, representert gjennom Nasjonalforeningen for matvareindustrien (ANIA), spilte først en sentral rolle i å mildne lovteksten som skulle begrense mengden reklame for matvarer med mye sukker, salt og fett. Sommeren 2004 klarte de å få det franske senatet til å vedta et lovendringsforslag som senket skatten – som går til Nasjonalinstituttet for helseforbygging og -opplysning (Inpes), på reklamekampanjer fra 5 til 1,5 prosent. Det ble også bestemt at annonsørene skulle slippe avgiften hvis de inkluderte helseforebyggende beskjeder (som på den tiden ennå ikke var klart definerte) i markedsføringen. I løpet av de to og et halvt neste årene, anstrengte ANIA og markedsføringslobbyen seg for både å redusere ordlyden og størrelsen på helsebeskjedene.


LA OSS GÅ tilbake til begynnelsen. I juli 2004 var den prosjekterte loven om offentlig helse langt fra å påtvinge annonsørene for brus, sjokolade eller kjeks krav i forhold til reklameutformingen. Antall unge mellom 6 og 15 år som lider av en urovekkende overvekt – og dermed betraktelig øker sjansene for hjerte- og karsykdommer – har så godt som blitt tredoblet de siste 25 årene (og ligger på 16 prosent i denne aldersgruppen). Men det virker ikke som det råder en krisestemning – det var et moderat lovforslag daværende helseminister Phillipe Douste-Blazy presenterte, selv om parlamentariker og lege Jean-Marie Le Guen (fra sosialistpartiet PS) advarte opinionen mot fenomenet han mener er svært alarmerende og rammer en femtedel av de franske åtteåringene.1 I motsetning til Sverige og Québec valgte Frankrike i praksis å ikke forby reklame i tv-program rettet mot barn under tolv år. Regjeringen lot seg overbevise av talspersonene fra matvareindustrien som vektla deres omsetning på 140 milliarder euro, deres 420 000 ansatte og de 1,7 milliarder euro de bruker på markedsføring.

Likevel ble det igangsatt en lobbykampanje for å gjøre lovtillegget enda mindre «skittent». ANIA hadde et tungtveiende trumfkort: organisasjonens president, Jean-René Buisson, rekrutterte Douste-Blazys rådgiver for parlamentsrelasjoner, Anne Peyricot. Fram til desember 2004, da hun vente tilbake til regjeringskontorene med en lignende stilling hos Brice Hortefeux, ministerrepresentant for lokalstyrene (og Nicolas Sarkozys høyrehånd), var hun leder for matvareindustriens lobby. Markedsførerne Christophe Lambert og Hervé Brossard på sin side, brukte debattspalten i avisen Le Monde for å rette søkelys på, i AACCs (Kommunikasjonsbyråforeningen) navn, en mindre sjenerende syndebukk: «Den fremste årsaken til fedme er barnas og tenåringenes stillesitting, ikke reklamen.»2 I samme anledning fant de den egentlige årsaken til ondet i et «samfunn som plasserer barna foran tv fire timer hver dag,» uten samtidig å innrømme at den økende tv-tittingen går hånd i hånd med økning av reklameinnslagene.


ET ÅR SENERE engasjerte den samme Hervé Brossard seg, etter at han som leder for AACC hadde vært i møte med helseministeren sammen med ANIA, for å vise hvor upassende de helseforbyggende budskapene var. Målet var å utsette loven på ubestemt tid. I avisen Figaro presenterte han følgende argument: «Informasjonsfeltene forurenser budskapet til merkene uten å gi et entydig helsebudskap.»3 Kort fortalt dreide det seg nå om å bevise hvor ubrukelige helseanbefalingene var, selv etter at de hadde fått staten til å gå med på en minimal praktisering av loven. I løpet av parlamentshøringene om kampen mot fedme påpekte Nathalie Rastoin – administrerende direktør for reklamefirmaet Ogilvy (og dessuten presidentkandidat Ségolène Royals kommunikasjonsrådgiver) – ettertrykkelig hvor tvetydige det er at beskjedene som anbefaler fysisk aktivitet eller frukt og grønnsaker kan gi positive assosiasjoner til matvarefirmaene kampen synes å være rettet mot: «Hvem er det som snakker? Hvor leselige er de? »4 En fornuftig anmerkning som truer et godt byggverk noen måneder før presidentvalget.
Næringslivet lar seg likevel ikke lure. Helsebeskjedene framstår for dem som så harmløse at de bruker dem i reklamer for produsenter som ikke ville hatt problemer med å lure seg unna med å betale skatten på 1,5 prosent som tilfaller Inpes. Buisson innrømmet dette i Figaro 7. februar i år: «Faktisk har nesten hele bransjen valgt helsebeskjedene. Kun en eller to internasjonale grupper mangler forståelse for formålet med de nye reglene.» De tette båndene mellom matvare- og reklamelobbyene, gjorde det mulig å unngå et betydelig innhogg i storannonsørenes markedsføringsbudsjetter, som utgjorde 8 prosent av reklameinntektene i mediene i 2006.

Resultatet er, som Alain Bazot (leder for den føderale forbrukerunionen UFC-Que Choisir) påpeker, at «reklamemaset har blitt farlig,» ettersom Frankrike får 400 000 nye overvektige hvert år.5 Barna er de største ofrene, fordi de mottar reklamen rettet mot dem på en lekende måte, samtidig som reklamen spiller på deres utslagsgivende makt overfor foreldrene – og fordi barna utvilsomt er ute av stand til å forstå det forebyggende budskapet i helsebeskjedene. Ifølge UFC-Que Choisir er 89 prosent av reklameinnslagene rettet mot barna reklame for næringsmidler uten ernæringsmessig verdi.


DENNE FRAMVISNINGEN av lobbyenes makt er ikke et isolert tilfelle. I desember 2005 innførte loven om opphavsrettigheter i den digitale økonomien ny praksis hørende hjemme i bananrepublikker. President for nasjonalforsamlingen, Jean-Louis Debré, måtte jage utsendingene fra Virgin og FNAC (Frankrikes dominerende bokhandlerkjede) vekk fra parlamentskorridorene. Utsendingene ville tilby ferdigbetalte kort for musikknedlasting til de folkevalgte! Journalistene Hélène Constanty og Vincent Nouzille har i boken Députés sous influence (Påvirkede folkevalgte) gransket lobbygrupper som benytter seg av stadig mer raffinerte pressmidler for å få gjennom sitt syn. Eksempelvis reiser til VM i fotball i 2006 (når nasjonalforsamlingen skulle diskutere privatiseringen av det statlige kraftselskapet EDF og fusjonen med Suez) betalt av energigruppen Suez. Eller en inflasjon av parlamentsklubber og -seminarer av alle slag finansiert av private interesser.6 Vi må heller ikke glemme rekrutteringen av (relativt) dårlig betalte parlamentsassistenter, som for eksempel Sandrine Lespérat. Hun var ansatt hos Jean-Michel Couve, folkevalgt fra høyrepartiet UMP for fylket Var, men nølte ikke med å overta lederskapet for ANIA i desember 2004 – en organisasjon som også har adgangskort til nasjonalforsamlingen.

De to forfatterne gir en detaljert oversikt over hvor tett sammenfiltret private interesser og politikere er. For eksempel, ble Lespérat rekruttert gjennom kommunikasjonsbyrået Pic Conseil. 51 prosent av Pic Conseil eies av Frédéric Lefèbvre – Sarkozys rådgiver for forbindelsen mellom parlamentet og innenriksdepartementet.7


DE TRETTITALLS NÆRINGSLIVSLOBBYENE som traver rundt nasjonalforsamlingens og senatets korridorer har vunnet mange seire. Under høringen til et lovforslag om velferdsordningene i oktober 2005, klarte legemiddelfirmaene (LEEM) å få senket særskatten på den farmasøytiske industriens omsetning fra 1,96 til 1,5 prosent (den var 0,6 prosent før lovforslaget). For trygdekassen innebærer dette manglende dekning på 90 millioner euro. I en annen sektor ga et lovtillegg til loven om alkoholisme vin-næringen tillatelse til å reklamere for sine alkoholholdige produkter (lov kunngjort 23. februar 2005). Er dette en seier for vinprodusentene, eller reklamefirmaer og medier som lever av reklameinntekter?

Nå nylig i januar 2007 ga loven om den framtidige kringkastningen de store private gruppene TF1, Canal+ og M6 en ekstra kanal uten å måte betale et øre ekstra når at de analoge sendingene slutter i 2011. Dette gjør at de kan fortsette å være et skritt foran konkurrentene når digitale sendinger blir enerådende. For øyeblikket har statlige France Télévisions mislykkes med å få igjennom et lovtillegg som ble framsatt av den venstreradikale parlamentarikeren Roger-Gérard Schartzenberg. Dette på tross av at France Télévisions sammen med TF1 er medlem i Klubben for den audiovisuelle framtiden som ledes av politikeren Emmanuel Hamelin. Lovtillegget ville tillatt den offentlige kringkastningen å ha reklame i visse programmer.8
Offisielt anerkjenner ikke Frankrike at det lobbyeres mot de folkevalgte. De mest synlige pressgruppene kjemper derfor for at de skal bli innviet som «næringslivspartnere». For å vise deres gode vilje, plettfrie vandel og «gjennomsiktighet», skryter de av deres selvregulerende prinsipp. Nærværet av 15 000 lobbyister og 2 600 interessegrupper, som seg hør og bør er oppført hos EU-kommisjonen, vitner om størrelsen på dette fenomenet som påvirker en god del av den nasjonale lovgivningen. De påvirker også journalister og offentlige beslutningstakere uten at de underlegges betydelig kontroll.

Enhver beslutning knyttet til markedsføringssektoren er like mye et resultat av tålmodig innflytelsesarbeid som et uttrykk for en tøylesløs nyliberalisme. Et bevis på dette er at det 1. februar ble åpnet opp for enda mer reklame hos de reklamefinansierte tv-kanalene. For de franske tv-kanalene, utgjør dette ekstrainntekter på omtrent 240 millioner euro (der TF1-gruppen tok nærmere halvparten). Forut for dette krevde Brussel, etter å ha støttet reklametilgangen til pressen og tv-kanalene, at den franske staten i mai 2002 skulle avskaffe loven fra 1992 som forbyr reklame for distributører.
Direktivet Fjernsyn uten Grenser som EU-parlamentet vedtok 13. desember, vil styrke pressgruppene til industri-, reklame og medielobbyene som lever av reklameinntekter. Når loven sannsynligvis trer i kraft i 2008, vil dette direktivet gjøre det mulig for annonsørene å øke markedsføringen gjennom produktplassering i filmer og tv-serier (en praksis man tidligere mente var skjult reklame). Ikke nok med det, tv-skjermene vil få tildelt tolv minutter med reklame per time, i stedet for ni, uten ekstra konsesjonsavgifter i alle EU-landene. Og til slutt, man trenger ikke lenger vente mer enn 30 minutter – mot 45 tidligere – før nyhetsmagasinene eller barne-tv blir avbrutt av reklamepauser.

Selvfølgelig eksisterer en fare for at generasjoner av barn blir «brutalisert» av tegneseriefigurer som skryter av kjeks eller brus. For å beskytte dem stoler man for mye på regler for god oppførsel. Det europeiske kontoret for forbrukerunioner har vist at dette ikke fungerer, noe som er tydelig i Storbritannia, Spania og Nederland. Er ikke selvdisiplinering et annet navn for at politikken gir etter for de økonomiske kreftene?

Oversatt av R.N.

1 Se Jean-Marie Le Guen, Obésité, Le Nouveau Mal français (Fedme ? Det Nye franske Ondet), Armand Colin, Paris, 2005.

2 La Publicité et l?alimentation des enfants» (Reklamen og barnas ernæring), Le Monde, 7. august 2004.

3 Le Figaro, 5. desember 2005.

4 Le Figaro, 21. desember 2006.

5 I Alain Bazot, «L?enfant-roi, cible des publicitaires» (Barnekongen ? markedsførernes målgruppe), Le Monde, desember 2006. Se også Paul Moreira, «Les enfants, malades de la publicité» (Barna blir syke av reklame), Le Monde diplomatique, september 1995.

6 Hélène Constanty og Vincent Nouzille, Députés sous influence: Le vrai pouvoir des lobbies à l?Assemblée (Folkevalgte under påvirkning ? Det sanne makten til lobbyene i Nasjonalforsamlingen), Fayard, Paris, 2006.

7 Lefèbvre eier selskapet med 51 prosent. Han har dermed aksjemajoritet, men kan ikke ta ut fortjeneste så lenge han har en post i regjeringskontorene. Députés sous influence, se over, s. 188.

8 Såkalte «flux"-sendinger som i motsetning til «stock» (filmer, tv-serier, osv.) i liten grad kan sendes på nytt ved senere anledninger, fordi de ofte er knyttet til aktualiteter (for eksempel sportsbegivenheter og talk-shows som promoterer bøker, filmer, konserter, osv.).

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Animert apokalypse

Default thumbnail
Neste sak

Mellom ytringsfrihet og blasfemi

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0