Nasjonalistenes medvirkning i Holocaust

Takket være nytt arkivmateriale, nylesning av gammelt, og rikelig med undersøkelser i området, vet vi i dag langt mer enn tidligere om utslettelseskrigen Nazi-Tyskland og dets allierte i Øst-Europa førte mot Sovjetunionen. Blant de avslørte «tabuene» finner vi de lokale nasjonalistene rolle, særlig i Baltikum og Ukraina, som lenge ble holdt skjult av Sovjetunionen på grunn av skammen over denne «kollaborasjonen», i likhet med de som i dag rehabiliterer den.

Etter første verdenskrig ble Ukraina delt mellom Sovjetunionen (sentral og øst), Polen (Galicia og Volhyni), Romania (Bukovin) og Tsjekkoslovakia (Rutheni eller subkarpatisk Ukraina).

Det er i Vest-Galicia, under – og mot – det polske regimet, at Ukrainas militære organisasjon (UVO) blir dannet i 1920, og senere, i 1929, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Grunnleggeren, Jevhen Konovaletz, kompanjongen til Simon Petliura, tar kontakt med Adolft Hitler fra 1922. Organisasjonenes ideolog, Dimitrij Dontsov, erklærer en konservativ og elitistisk «helhetlig nasjonalisme». Han setter Ukrainas «europeiske» karakter opp mot Russlands «asiatiske».

Nazistrategen Alfred Rosenberg – etterfulgt av Abwher (den militære etterretningstjenesten), fra 1933 – støtter OUN. Dette tyske Baltikum lover «autonomi» til de baltiske, ukrainske, og georgiske nasjonalistene og muslimene i Kaukasus, med det mål for øyet å knuse Sovjetunionen og isolere Russland. Men alliansen mellom Berlin og OUN kommer til å bli turbulent. I 1938 blir Konovaletz drept av en sovjetisk agent. Andriy Melnik overtar rollen som leder av OUN, med støtte fra Andriy Sjeptytskyij, metropolitt og provinsbiskop i den gresk-katolske kirken, Galicias «åndelige leder», som i 1939 går over til det sovjetiske regimet. Dermed er det den radikale Stepan Bandera som gjør opprør i 1940. 22. Juni 1941 former Banderas OUN-b to Wehrmacht-bataljoner, «Nachtigall» og «Roland», for å delta i Tysklands og dets alliertes kamp mot Sovjetunionen. Umiddelbart følger en bølge av jødeforfølgelser.

Ifølge Berlin skal «jøde-bolsjevikene» (kommunister, kommissærer fra Den røde arme, jøder) først «spontant» ha blitt drept av nasjonalistene og de lokale befolkningene. I Lviv, 25. juli, ble menneskejakten døpt «Petliura-dagene». Det dreide seg om «hevn» for henrettelsen av fanger utført av NKVD, som jødene visstnok skulle være tilknyttet. I virkeligheten ble disse «handlingene» igangsatt av Einsatzgruppene, som fullførte jobben.

Fra juli-august går disse målrettete mordene, på ordre fra Berlin, over til en massiv og uttilslørt jødeutryddelse. De rumenske troppene til diktatoren Ion Antonescu tar seg av slaktingen i Sør (deriblant Odessa) og troppene til den ungarske diktatoren Miklós Horthy tar seg av jødene i Subkarpatisk Ukraina, som transporteres til Kamenetz-Podolsk for å bli henrettet. I begynnelsen av 1942, bare seks måneder etter at Wehrmacht gikk inn i Sovjetunionen, er over 900 000 jøder utryddet.

30. juni 1941 utroper OUN-b en ukrainsk stat, hvor den første regjeringen ledes av Jaroslav Stetsko. Et av hans slagord var: «All ære til den tyske hæren og Føreren Adolf Hitler!» Berlin avviste denne nye staten og internerte Bandera og Stetsko. Tysklands politikk var ikke forenlig med drømmene til de ukrainske uavhengighetstilhengerne, som nazistene – sammen med resten av den slaviske befolkningen – betraktet som untermenschen.


IFØLGE NAZILEDERNES GENERAL OSTPLAN («generelle plan for Øst») måtte 30 millioner sovjetere dø, og 30 andre deporteres til Østen for å gi plass til nybyggere av «den nordisk rase» og muliggjøre en «modernisering» av Tysklands nye lebensraum. Planen feilet: 7. desember 1941 stanset den røde hær den tyske offensiven rett før Moskva. Massedeportasjoner etterfulgte, men mot arbeids- eller utryddelsesleire plassert i Vest. Den massive gassingen av jødene begynte i Auschwitz i mai 1942, etter intens planlegging månedene i forveien.

Melniks OUN-m samarbeidet med okkupasjonsadministrasjonen og –politiet og støttet opprettelsen av SS-divisjonen i Galicia i 1943, som brukte det gule og blå flagget, som først ble smykket med hakekors og siden med den galiciske forken og løven. Men Melnik fortsatte sine uavhengighetsaktiviteter fra Berlin. I 1941 ble han fengslet en kort tid.

OUN-b på sin side gjorde opprør. Roman Sjukjevitsj, tidligere sjef for Nachtigall-bataljonen og Schutzmannschaftbataillon 201 (Polizei), tok mot slutten av 1942 over som leder for Ukrainas opprørsarme (UPA). Denne armeen sloss på flere fronter, hovedsakelig mot Sovjetunionen fram til slutten av 50-tallet (etter 1945 under sporadisk organisering, med støtte fra vestlige etterretningstjenester ), mot Polakkene fram til 1947, og mot Tyskerne.

I slutten av 1943 gir Sjukjevitsj ordre om å utrydde polakker, jøder og sigøynere, men i februar 1944 ber han troppene om ikke lenger å ta del i jødeutryddelsen. UPA kjemper for et «Ukraina for Ukrainere» og et «bøndenes land». Patriotisk motstandskamp, bondeopprør, villfarne fascister? Historien gjenstår å skrive.

I september 1941 blir Bandera og Stetsko løslatt mot at de går med på – noe de til slutt nekter – å samle en ukrainsk nasjonalkomité, som skal kontrolleres av nazistene og ledes av general Pavlo Sjandruk, forhenværende sjef for SS-brigaden. Under Sjandruks ledelse, former SS Galicia – som i 1944 blir omdøpt til Den ukrainske nasjonalhærens førstedivisjon – og Hiwiene, Wehrmachts støttespillere, en ukrainsk nasjonalhær i Slovakia (UNA). Krigen er tapt. Ved å etablere kontakt med engelskmennene i begynnelsen av mai 1945, vinner de ukrainske SS lederne i stedet Storbritannia og Nord-Amerika.

I mellomtiden fører Den røde hær i 1943-1944 kamper på de ukrainske grensene som blir avgjørende for bekjempelsen av Tyskland. Millioner av ukrainsk-sovjetiske soldater, og minst 200 000 partisaner i Ukraina, deltok i denne frigjøringskrigen, som i samarbeid med de allierte i vest, skulle komme til sette en stopper for nazieventyret. Og på folkemordene.

J.-M. C.