Hvor har det blitt av fredsbevegelsen?

To tredjedeler av den amerikanske befolkningen er i dag imot krigen i Irak og mener at soldatene bør sendes hjem. Motstanden mot krigen var en tungtveiende faktor i Demokratenes suksess ved kongressvalget i november i fjor. Det ironiske er at velgernes mistro til USAs okkupasjon av Irak knapt kan skyldes fredsbevegelsens innsats. Det ville vært en overdrivelse å si at fredsbevegelsen er død. Men sammenlignet med beslektede bevegelser på 60-tallet og tidlig på 70-tallet, eller med kampen mot Reagans kriger i Sentral-Amerika mot slutten av 80-tallet er den i hvert fall lite synlig.

Da Demokratene i Kongressen så seg tvunget til å gi President Bush et klart signal i forrige uke om at de ville ha troppene hjem før presidentperioden hans er over, ble ikke avstemningen foretatt i skyggen av en mektig protestmarsj som trengte seg inn på plassen foran Lincolnmonumentet med slagord som runget inn i de folkevalgtes sal. De stemte i skyggen av valget i 2008, og ivret etter å gi en symbolsk – om enn substansløs – anerkjennelse til en bred krigsmotstand blant befolkningen.

Den dag i dag ser man at fredsbevegelsene som hadde sitt opphav under Vietnam-krigen holdes i hevd – ofte med et sterkt engasjement – og gjennomsyrer hverdagen til mange amerikanere. Utallige liv ble ugjenkallelig forandret som konsekvens av at tusener på tusener nektet å tjenestegjøre i Sørøst-Asia. De store protesttogene mot Washington, fredsdemonstrasjonene i storbyene, opptøyene utenfor rekrutteringskontorene og universitetsopprørene ulmer enda – noen ganger skremmende dypt – inne i folkesjela. Så sent som i fjor opplevde man at en Vietnam-veteran i Colorado spyttet på Jane Fonda og uttalte offentlig at han gladelig ville skutt henne for hennes angivelige svik mot det amerikanske flagget for førti år siden.

Det må nevnes at under Vietnam-krigen hadde USA obligatorisk militærtjeneste. En gjennomsnittlig 18-åring fra middelklassen og hans foreldre ble fort gjort oppmerksom på krigens grusomheter, da det gikk opp for dem at det var en nærliggende mulighet å bli innkalt til aktiv krigstjeneste i Mekongdeltaet innen seks måneder. I dag er verneplikten avskaffet, men mange soldater stasjonert i Irak har blitt presset til å avtjene dobbel tjenestetid. Andre har fått tilbud om å gå inn i militæret istedenfor å sone fengselsstraff. Noen er ulovlige innvandrere med tilbud om «grønt kort» eller statsborgerskap i bytte mot militærtjeneste i Irak. Men hver soldat i USAs krigsmaskin i Irak og Afghanistan er der frivillig – i hvert fall i teknisk forstand.

Ingen amerikansk regjering vil tørre å ta den politiske risikoen som forbindes med å gjeninnføre verneplikten, i det minste i overskuelig fremtid, selv om Pentagon har en skrikende mangel på arbeidskraft. Fraværet av verneplikten er også en stor faktor i fredsbevegelsens svake stilling. Men selv om det heller ikke fantes verneplikt under Reagans styre var det likevel en svært oppegående fredsbevegelse som protesterte mot Reagans forsøk på å knuse Sandinistrevolusjonen i Nicaragua og opprørerne fra FMLN i El Salvador.


JEG HUSKER GODT DE årene, da jeg reiste på kryss og tvers i USA og holdt taler mot amerikansk intervensjon på universitetsplasser, i kirker og i arbeidshaller i dusinvis av byer i hver eneste delstat i unionen. Nesten hver eneste by i USA, for hvert tiår som kommer og går, har sin motstandsbevegelse. Under en hvilken som helst demonstrasjon kan du se de historiske lagene av mennesker som har hatt noe å kjempe for. For ti år siden kunne man se de gamle kommunistene, kanskje veteraner fra Lincolnbrigaden, som vervet seg for å kjempe for republikken under den spanske borgerkrigen. Inntil sent på 1980-tallet var disse gamlingene ofte de beste organisatorene. Du kunne også finne fredsaktivister som den nå avdøde Dave Dellinger, som gikk i fengsel som pasifist under andre verdenskrig. En noe yngre garde lærte å organisere seg under Korea-krigen og borgerrettighetsbevegelsen. Gamle arbeiderklasseaktivister gikk side om side med kvekere og unitarer. Vietnam-generasjonen må også nevnes. Mer enn én gang, i sørstatene, har jeg opplevd at aktive grupperinger består av forhenværende Maoister påtok seg sin revolusjonære plikt, og nå har slått seg til ro som menneskerettighetsadvokater, offentlige forsvarere eller arbeiderklasseaktivister.

Det var en mye større enhetsfølelse under demonstrasjonene mot WTO sent på 90-tallet, spesielt i Seattle. I 2003, rett før USAs angrep, så det nesten ut til at en viril fredsbevegelse ville springe til liv. En rekke store demonstrasjoner fant sted. Men i de fire årene som fulgte, hvor krigens grusomme nytteløshet og ødeleggelseskraft har vist sitt sanne ansikt, har fredsbevegelsen bare blitt svakere. Sent i januar 2007 holdt den største antikrigskoalisjonen – Forent for Fred og Rettferd (United for Peace and Justice), UFPJ – en demonstrasjon i Washington. De samlet sammen et respektabelt antall mennesker. Hollywood-stjerner som Sean Penn og 60-tallsikonet Jane Fonda var med. Dessverre var det hele en tørr og forutsigbar affære. For å være effektiv og minneverdig må en anti-krigsdemonstrasjon inneholde en viss spenning, og ikke være komfortabel. Det trengs lidenskapelige følelser, høyspente nerver og fryktblandet sinne. Under demonstrasjonene mot WTO i Washington, etter Seattle sent på 90-tallet, hadde politiet ordre om å skyte for å drepe hvis tingene kom ut av kontroll. Jeg tviler på at noen politimann hadde ordre om å skyte for å drepe i Washington DC sist januar. Den politiske temperaturen var altfor lav.


EN PERSON SOM GLIMRET med sitt fravær i januar under UFPJ demonstrasjonen gav nok en indikasjon på hvor svak fredsbevegelsen har blitt. Ralph Nader var ikke invitert, selv om han er en politisk tungvekter på venstresiden, og en kraftig kritisk røst mot krigen. Hvorfor var han ikke invitert? Nader er en heslig figur i mange demokraters øyne fordi han sto til presidentvalget i 2000 som tredjekandidat. Han gis skylden for å frarøve Al Gore avgjørende stemmer, som førte til at George W. Bush vant valget. Selv om krigen i Irak støttes av begge partiene, selv om demokratene i Kongressen har stemt år etter år for å gi Bush mer penger til krigen, er brorparten av fredsbevegelsen, representert av UFPJ, uløselig knyttet til Demokratene.

For å kaste lys over konsekvensene av dette båndet kan vi spørre et enkelt spørsmål. Har vi kommet nærmere en slutt på USAs krigføring i Irak som følge av de seneste avstemningene i Representantenes hus og Senatet? 23. mars stemte et fullsatt Representantenes hus for å sette en tidsfrist for tilbaketrekkingen av de amerikanske styrkene, med 1. september 2008 som antatt dato hvorpå nye midler kun kan gis til tilbaketrekkingsformål. Det er ikke akkurat en streng tidsfrist. Alt som trengs er at Bush søker støtte i Kongressen før han utvider okkupasjonens tidsramme og bruker nye midler til formålet.

På nettstedet til Nancy Pelosi, demokrat og leder av Representantenes hus, kan man lese et sammendrag av hva amerikanske styrker vil foreta seg i Irak etter tilbaketrekkingen – eller «omstasjoneringen» som det heter – hvis dette skjer sent neste år i henhold til forslagets tidsplan. «De gjenværende amerikanske styrkene i Irak kan kun brukes til diplomatisk beskyttelse, anti-terroroperasjoner og opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker.» Men er ikke dette slående likt president Bushs førkrigsplan? Vil styrkene som omstasjoneres ut av Irak komme hjem i det hele tatt? Nei, sier Pelosi, det samme gjør senatets majoritetsleder, Harry Reid. Disse styrkene skal til Afghanistan for å kjempe mot Al-Qaida.

Dette vedtaket gjør ikke stort mer enn å underbygge Bushs krigsplan og dennes målsettinger, som han la frem i sin tale 10. januar. 27. mars stemte Senatet 50-48 for å igangsette tilbaketrekking i mars 2008, men tidsfristen er ikke bindene for Presidenten. Bush har uansett lovet å bruke vetoretten mot alle tidsplaner for tilbaketrekking som kommer fra Kongressen. I mellomtiden fortsetter krigen, med tilleggsmidler godkjent av Demokratene på over 750 milliarder kroner, et beløp som overskrider det Bush ba om. Når Kongressen skal vurdere Pentagons årlige budsjett på 3 billioner kroner er det lite som tyder på at partitoppene hos Demokratene vil godta reell opposisjon mot videre krigsfinansiering.


I REALITETEN HAR IKKE stort skjedd siden Demokratene vant en brakseier ved kongressvalget i november, takket være en folkelig avsky for krigen. Krigen forårsaker fortsatt en blodig oppløsning av det irakiske samfunnet, opp til 5 000 dødsfall hver måned og tap av liv og lemmer for amerikanske soldater hver dag. Bushs svar på tiltale var å sette inn en ny øverstkommanderende i Irak, General David Petraeus, for å overse forsterkningene i Baghdad og Anbar provinsen. Demokratene stemte enstemmig for å godkjenne Petraeus og har siden skrevet under på budsjettet til troppeforøkningen. Bush har antydet at han vil utvide krigen til å innbefatte Iran. Etter å ha fått passet sitt påskrevet ved årsmøtet til AIPAC,1 droppet Nancy Pelosi alle utspill som gikk i retning av å få Bush til å søke støtte i Kongressen ved en eventuell krigserklæring mot Iran.

Det var lite som faktisk skjedde 23. mars, men etter liberale kommentatorer å dømme skulle man tro vi var vitne til et kraftig opprør, takket være Nancy Pelosis dyktige sammenføring av forskjellige grupperinger blant Demokratene. Det eneste hun oppnådde i praksis var å munnbinde fredsbevegelsen. Når saken kom opp stemte kun åtte demokrater (og to republikanere) imot budsjettøkningen fordi de var krigsmotstandere. De resterende 202 «nei» stemmene kom fra republikanere som var imot Pelosis vedtak, fordi de så det som anti-Bush og antikrig. Slutningen som kan trekkes er at i Kongressen sitter 420 representanter som offisiellt ikke har noe problem med at krigen fortsetter frem til neste presidentvalg. Ti representanter setter seg kraftig imot, et forholdstall som kjennetegner Kongressen når det kommer til engasjerte politiske aktivister.

Krigsmotstandere i Kongressen står nå svakere. Ta for eksempel Sam Farr fra Santa Cruz, California, og Peter DeFazio fra Eugene, Oregon. Begge er kongressrepresentanter med store, liberale valgkretser. I forrige kongressperiode med Republikansk flertall var de innbitte krigsmotsandere, og stemte imot både invasjonen og det påfølgende krigsbudsjettet. Slik er det ikke lenger. Pelosi gav Farr penger til å hjelpe hans distrikts spinatbønder ut av en knipe og DeFazio fikk støtte til skoler og biblioteker i sin valgkrets. Hvem vet? Kanskje noen av pengene sistnevnte fikk vil brukes til å sette opp rullestoladgang for de som kommer hjem fra Irak i løpet av de neste seksten månedene lemlestet av en krig DeFazio nettopp har stemt for å bevilge mer penger til. Som forklaring på hvorfor han stemte for Pelosis krigsbudsjett gav Farr ut en pressemelding hvor han sa: «Dette vedtaket bringer soldatene våre hjem.» Men han har også sagt til San Francisco Chronicle, «De gjør som de vil. De vil trappe opp i Irak. Så hvilken forskjell ville våre «nei» stemmer utgjøre?»
De ville betydd flere stemmer imot krigen. Hadde kun fire representanter til maktet å motstå Pelosis smøringer ville disse stemmene stukket nok kjepper i hjulene på forslaget, og dermed demonstrert at det ikke går an å få flertall i Representantenes hus for et falskt forslag som er lagd for å narre de samme menneskene som hjalp Demokratene tilbake til makten.

Fredsbevegelsen viste seg ute av stand til å presse demokrater fra Representantenes hus til å holde ut. Som nevnt tidligere involverte demonstrasjonen arrangert av UFPJ 27. januar også aktiv lobbyvirksomhet mot demokrater for å hjelpe dem å motstå partipisken, men selve demonstrasjonen var for det meste en anti-Bushkampanje. Man så få tegn til at Bushs krig har vært, og fortsetter å være, et topartiprosjekt.
Vil krigsmotstanden innen Kongressen styrkes som følge av Pelosis vedtak? Høyst usannsynlig. Dette var en reell mulighet i kjølvannet av valget, da høylytte krigsmotstandere var fra seg av sinne over å ha blitt oversett av Pelosi og Reid, som utelukket både krigen og Patriot Act fra sine gjøremål. I stedet valgte Demokratenes ledelse å gi uttrykk for å være motstandere av krigen, mens de fortsatte å finansiere den. Dette har de nå oppnådd, til stor jubel fra den progressive sektoren.


KAN FREDSBEVEGELSER stoppe kriger? Vietnam-krigen tok først og fremst slutt fordi vietnameserne vant over USA, og fordi et stort antall amerikanske tropper gikk i åpent opprør mot krigen. Hjemme gikk en stor andel av befolkningen også i opprør. Fredsbevegelser er ofte viktigere i sitt neste liv – som et forbilde for en ny generasjon aktivister som kan lære av den i sine holdninger og motstandstaktikk. Det som har skjedd her i USA i årene siden Vietnam er en sakte, men sikker forvitring av venstresidens politiske selvsikkerhet og ambisjoner. På 90-tallet var den fullstendig ute av stand til å angripe Demokratene og Clintonadministrasjonens bombing av Jugoslavia og de inhumane sanksjonene mot Irak.
Under Bush har vi vært vitne til et videre forfall av et uavhengig venstre som ikke ser ut til å kunne samles under en enhetlig teoretisk eller praktisk strategi, ikke engang en politisk strategi. Vi har også sett en økning i en lite konstruktiv og ofte handlingslammende paranoia, som i orgien av konspirasjonsteorier rundt 11. september, som jeg har drøftet her for ikke lenge siden.2 Universitetsområdene er søvnige. Arbeiderbevegelsen er i ubalanse. Å beskrive fredsbevegelsen i sin sanne drakt kan ikke bli mer enn å nevne noen få gode unntak – antirekrutteringskampanjene, forelesningsturneer av dem som har mistet barn i Irak, eller en håndfull modige sjeler som Cindy Sheehan, som egenhendig blusset liv i fredsbevegelsen i fjor fra sin våke utenfor Bushs Texas ranch, eller den radikale katolikken Kathy Kelly, eller Medea Benjamin og hennes Code Pink-aktivister.

Hva var de store, overraskende demonstrasjonene i fjor? I flere store amerikanske byer så man plutselig gigantiske, militante demonstrasjonstog av immigrantarbeidere – for det meste spansktalende. De protesterte mot den brutale behandlingen og drakoniske lovgivningen rettet mot ulovlige innvandrere, en lavtlønnede arbeidskraft landbruket i stater som California ikke kunne vært foruten. Krigen fikk ingen paroler.

Oversatt av R.A.

Fotnoter:
1 The American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) er en amerikansk interesseorganisasjon som har som formål ved lobbyvirksomhet å fremme Israels interesser i amerikansk politikk. (Overs. anm.)

2 Se Alexander Cockburn, «Om konspirasjonsteorier», norske Le Monde diplomatique, januar 2007.