Små forlag, store ambisjoner

Mens de store amerikanske og franske forlagene pålegger seg selvsensur, skaper de små uavhengige forlagene rom for kritiske utgivelser. Disse forlagene spiller en stadig viktigere rolle gjennom sine valg av forfattere og emner de store forlagshusene ikke tør satse på. Antallet småforlag har de siste årene økt på imponerende vis i Europa og USA. Men de sliter med økonomiske utfordringer. Mye av deres støtte kommer fra aktører som innser at svært mye kulturell aktivitet ikke kommer til å overleve i en kapitalistisk sammenheng. Mens andre medier lenge har fått statlig støtte, mangler de uavhengige avisene og forlagene mekanismer som kan sikre mangfoldet. En avgift på inntekter fra reklame kunne etableres for å sikre økonomisk stabilitet.

Forut for angrepet på Afghanistan samlet den amerikanske utenriksministeren Condoleezza Rice de amerikanske fjernsynsstasjonenes ledere for å fortelle dem at regjeringen ikke ønsket å se sårede sivile på skjermen. Bushadministrasjonen var klar over den voldsomme påvirkningskraften denne typen nyheter hadde hatt for motstanden mot Vietnamkrigen, og ønsket å etablere et system med selvsensur. Dette systemet fungerte utmerket de to første krigsårene, så lenge pressen godtok regjeringens løgner.

Samarbeidet omfattet ikke bare mediene, men også forlagsbransjen. Forlagshusene til de store gruppene — de fem største kontrollerer 80 prosent av bøkene beregnet på det store publikum — ga ikke ut et eneste kritisk verk om krigen og utenrikspolitikken til Bush. De mange bøkene som likevel ble utgitt, kom alltid på små uavhengige forlag, ettersom de redaksjonelle valgene i de store gruppene ble tatt ut fra målsetninger som var mer politiske enn kommersielle. Det fantes faktisk et stort publikum som var mot Bush. Og da det beskjedne forlaget Seven Stories lanserte Noam Chomskys lille bok i kjølvannet av 11. september, solgte den 300 000 eksemplarer på bare noen uker.

Etter hvert som den politiske situasjonen ble verre bestemte de største avisene og forlagshusene seg endelig for å utgi alle de kritiske bøkene som siden er blitt bestselgere.

At de uavhengige forleggerne og tidsskriftene var viktige, er tydelig. Hvordan disse oppstår og blir holdt i live er mindre opplagt. På imponerende vis har tallet på dem økt i løpet av de siste årene både i USA og i Europa. I Frankrike samlet nylig et møte flere titalls små alternative forlag, som for det meste utgir skjønnlitteratur og lyrikk, men også noen politiske forleggere. Disse spiller en stadig viktigere rolle gjennom sine valg av forfattere og emner som de store forlagshusene betrakter som altfor risikable. De ble derfor de første til å utgi forfattere som Chomsky, den amerikanske forfatteren Howard Zinn (Agone) og teoretikere som Judith Butler og Stuart Hall (Amsterdam).


ET FAKTUM SIER MYE om den franske forlagsbransjen, er at i det siste har mange uunnværlige bøker måttet utgis i Belgia. Leserne av franske le Monde Diplomatique kjenner godt historien om Eric Hobsbawm og hans Ekstremismens tidsalder. Jeg sto for utgivelsen av originalen i USA i 1990, og den ble oversatt til flere titalls språk, men ikke fransk. De store forleggerne var alle overbevist om at franske bokhandlere ikke hadde plass til arbeidet til en gammel kommunist. På forlaget Gallimard kom historikeren Pierre Nora — som har vært ansvarlig for serien Bibliothèques des Histoires siden 1971 og her stått for 177 utgivelser — med den samme innrømmelsen. Det var først etter at franske Le Monde Diplomatique gikk inn i saken at den belgiske forleggeren, Complexe, viste interesse for boken og gjorde en bestselger av den. Historien ligner på vår nylig utgitte samling av Chomskys taler, Understanding Power. Selv om den hadde solgt nesten i 100 000 eksemplarer i USA, greide vi ikke å finne en fransk utgiver før det lille uavhengige forlaget Aden tilslutt tilbød seg å gi den ut.

Et spesielt oppmuntrende tegn: To franske forlag går i gang med å utgi tidsskrifter denne høsten. Amsterdam skal stå for utgivelsen av La Revue Internationale des Livres et des Idées, og forsøker seg med det på en fransk versjon av London Review of Books. Forlaget Les Arènes forbereder et tidsskrift i bokformat som vil bringe originalreportasjer fra mange reportere som ikke lenger får plass til sine lange analyserende artikler i avisene. Disse nye publikasjonene vil støte på de samme distribusjons- og finansierings- vanskelighetene som alle andre små forlag, men framveksten av dem markerer begynnelsen på en lovende periode.

Den store fordelen til disse små forleggerne er at de ikke har bruk for mye kapital. De mektige gruppene har kanskje tilgang til millionsummer, men det er mulig å ferdigstille en svært god katalog med bare noen tusen euro. Det rekker med et eller to tusen euro for å trykke et lite opplag som med litt flaks vil ha innbrakt fortjeneste i løpet av relativt kort tid. Forleggeriet har i århundrer stort sett blitt drevet håndverksmessig, og det kan fremdeles foregå på den måten.

De fleste små forlag overlever enten ved å underbetale staben — alle de ansatte i Agone går på minstelønn (8,44 € i timen) — eller ved ikke å betale forleggeren eller sjefsredaktøren, slik det er tilfelle med La Fabrique som var forlegger for de første bøkene mine som ble oversatt i Frankrike. Denne situasjonen er åpenbart ikke ideell og kan ikke vare i det uendelige. Men det betyr også at den støtten som en uavhengig forlegger trenger kan være relativt beskjeden.

Flere modeller har vært utprøvd over hele verden. Best kjente er kanskje den til forlaget Raison d’Agir, som Pierre Bourdieu grunnla da forskningen han gjorde på forlagsbransjen viste ham at de største forlagshusene satte alvorlige begrensninger på sin politiske og intellektuelle produksjon. I utgangspunktet etablerte Bourdieu det lille forlaget på kontoret sitt på Collège de France, og hele staben besto av assistenten hans og ham selv. Tross dette solgte mange av bøkene de ga ut svært godt. Enkelte ble til og med solgt i hundretusenvis av eksemplarer. Også andre steder er universitetsrommet — og en professorlønning — blitt tatt i bruk med strålende resultat.


DA VI OPPRETTET The New Press, ble vi tilbudt kontorer i en av de mest falleferdige bygningene til City University of New York. Dette gjorde at vi sparte hundretusener av dollar i husleie, som vi ellers ikke hadde kunnet investere. Det fins ingen grunn til at ikke andre universiteter kan dele sitt rom på denne måten. Selv små byer har gitt forleggere nedlagte bygninger og slik vist at progressive kommuner kan gi et håndslag selv når de nasjonale myndighetene ikke er villige til det.

I Stockholm foreslår Ordfront en annen interessant modell. Denne gruppen har stablet på beina et samvirke av lesere som teller om lag 30 000 medlemmer som betaler en beskjeden årlig kontingent på tjue euro. Den gir dem rett til et abonnement på et av de beste svenske tidsskriftene, samtidig gjør den at forlaget Ordfront kan gi ut flere titalls titler hvert år. Denne erfaringen har vist seg å være mye mer overbevisende enn forfattersamvirkene som ble prøvd ut i Sverige og Tyskland. Disse måtte gi tapt for rivalisering og sjalusi.
En siste mulig modell er den som vi fulgte da jeg forlot Pantheon Books, forlagshuset i New York som jeg ledet i om lag 30 år. I møte med økende krav om lønnsomhet fra den nye eiergruppen, bestemte jeg at et forlagshus uten kommersielt mål var den eneste måten å fortsette på uten å gå på akkord med den intellektuelle kvaliteten. Det vi gjorde var egentlig å opprette et universitetsforlag uten universitet, noe som gjorde at vi kunne nå et bredere publikum. I år feirer The New Press femtenårsjubileum med om lag åtti utgitte titler hvert år. Mange var de som i New Yorks forlagsverden spådde en fiasko… Men vi har nytt godt av en utrolig støtte fra de fleste av forfatterne som jeg hadde gitt ut i årenes løp, og vesentlig støtte fra mange av de mest opplyste amerikanske stiftelsene. Disse har lenge forstått at i USA vil ikke kulturell aktivitet, musikk, dans, teater eller for den saks skyld intelligent fjernsyn overleve i en kapitalistisk sammenheng. Og de ønsker å spre denne tenkemåten til forlagsverdenen.

Det som er mulig i USA, lar seg ikke nødvendigvis gjøre andre steder. Likevel hjelper denne typen finansiering allerede noen av de beste europeiske avisene. I England har The Guardian og søndagsutgaven, The Observer, lenge vært eid av en stiftelse (The Scott Trust) akkurat som den tyske Frankfurter Allgemeine Zeitung og de fleste danske aviser.

Det at avisene og bokforlagene eies av uavhengige stiftelser uten kommersiell målsetning, eller av kooperativer, kan vise seg å være den mest lovende måten å bevare en politisk og kulturell uavhengighet på. Denne løsningen ville kunne hindre at store forlag som Le Seuil og Einaudi selges til konglomerater der hovedmålsetningen er å øke lønnsomheten ( i århundrer har den vestlige forlagsbransjen opplevd en årlig fortjeneste på 3-4 prosent. Finanskonglomeratene vil ha minst 10, for ikke å si femten, prosent, noe som fullstendig forandrer karakteren til det som kan utgis).


DEN TYSKE FILOSOFEN Jürgen Habermas skrev nylig en tekst hvor han argumenterte for å spre denne løsningen til presseverdenen. Han gjør oppmerksom på den viktigste avisen til det tyske sentrum-venstre, Süddeutsche Zeitung, kunne komme til å bli solgt til et finanskonglomerat, og han går inn for tanken om at en statlig stiftelse kan overta den. Dette synspunktet falt øyensynlig ikke i god jord i Tyskland som har dystre minner om statlig kontroll. Men de vellykkede eksemplene Arte (sammen med Tyskland) og France Culture illustrerer godt mulighetene for å iverksette regjeringsstøtte til mediene. På samme måte har filmindustrien og mange kinoer i Frankrike i årevis nytt godt av betydelige subsidier uten at de av den grunn har blitt underlagt sensur.

I Vesten betraktet man først og fremst radio og fjernsyn som medier med en viktig intellektuell og kulturell rolle å spille. I USA bestemte til og med den svært konservative presidenten Herbert Hoover (1929-1933) at alle radiostasjoner skulle støtte seg på universitetene for å unngå kommersiell kontroll. BBC får inntektene fra en avgift på alle radioapparater (og nå fjernsynsapparater) rett i kassen og kortslutter slik regjeringens kontroll. En sum som i dag stiger mot om lag to hundre euro per husstand. Hvorfor kan ikke slike metoder settes i verk for å støtte de uavhengige avisene og forleggerne? En avgift på inntekter fra reklame og lignende kunne etableres for å sikre økonomisk stabilitet for de mediene som forsøker å greie seg uten reklame.
Velformulert underbygger Habermas at den demokratiske debattens livskraft avhenger av regjeringens evne til å gripe inn for å sikre at et mangfold av meninger blir tilgjengelig for et bredt publikum. Selv i USA kan slike spørsmål mobilisere opinionen. Som en del av en kampanje ledet av ikke-statlige organisasjoner både på venstre- og høyresiden, er mer enn tre millioner brev sendt til Kongressen for å protestere mot planene til Bush om å gi enda mer makt til finanskonglomeratene.


DE MANGE SMÅ BOK- og tidsskriftsforleggerne som er nevnt over, kjemper modig med økonomiske problemer som i lengden nok kan komme til å tvinge enkelte av dem til oppgi kampen. Hvorfor kan ikke disse bedriftene med svært begrensete ressurser gis økonomisk støtte ved lovgivning?

Den franske staten hjelper nyopprettete bedrifter ved å ta ansvar for opp til halvparten av lånene som de trenger for å komme i gang. For tiden gis ikke slik støtte til kooperasjoner eller stiftelser. Men ingen forlegger ville ha noe imot å bli overtatt av en slik eier, uten økonomisk målsetning, som ville gi anledning til rolig å vokse og trives. En slik mulighet kunne gitt Seuils ledere muligheten til å velge annerledes, likeledes for den tyske dagsavisen Süddeutsche sine aksjonærer.

Konglomeratenes økte kontroll over mediene har farlige politiske og intellektuelle konsekvenser. Det er ennå tid til å ta kontroll over og snu denne globale trusselen.

Oversatt av K.E.V.

1 André Schiffrin, A Political Education: Coming of Age in Paris and New York, Melville Publishing House, Hoboken, 2007. Utgitt på fransk som: Allers/Retours: Paris- New York, un itinéraire politique, Liana Lévi, Paris, 2007.

2 Noam Chomsky, Power and Terror: Post 9/11 Talks and Interviews, Seven Stories Press, New York, 2003.

3Noam Chomsky, Makt og terror, etter 11. September; taler og intervjuer, oversatt av Kristian Østberg, Forlaget Oktober, Oslo, 2007.

4 De første Møtene for europeiske uavhengige forlag fant sted fra 31. mai til 1. juni 2007 i landsbyene Lurs og Forcalquier (Alpes de Haute Provence), på initiativ fra Editer en Haute Provence (Le Grand Carré, avenue des Martyrs de la résistance, 04300 Forcalquier; editerhautprovence@free.fr).

5 Merk særlig forlagene Agone i Marseilles (atheles.org/agone) og Arènes (arenes.fr) og Amsterdam (editionsamsterdam.fr) i Paris. De har alle spilt en avgjørende rolle. Et nytt forlag, Demopolis, starter opp i høst.

6 Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder — det 20. Århundrets historie, Oversatt av Egil Johan Ree. Gyldendal, Oslo, 1997. Originalutgavens tittel er The Age of Extremes: A History of the World 1914-1999.

7 Eric Hobsbawm, L?Age des extrêmes, Complexe/Le Monde diplomatique, Bruxelles-Paris, 2003.

8 Noam Chomsky, Understanding Power: The Indispensable Chomsky, Vintage, 2003.

9 Noam Chomsky, Comprendre le pouvoir, Aden, Bruxelles, 2006.

10 Se André Schiffrin, Le Contrôle de la parole, La Fabrique, Paris, 2005

11 Le Monde, 22. mai 2007.

12 Selv om den er bayersk, er Süddeutsche Zeitung en av de tre største tyske dagsavisene.