«Stump røyken, beskytt helsekapitalen din!» Flere varianter av dette budskapet har den siste tiden stått på husveggene i franske byer og på førstesiden av franske aviser.1 Vi har gjort helsen til et gode, til en kapital hvis utbytte avhenger av det enkelte individs strategiske valg og «ansvarliggjøring». Dermed har vi kanskje glemt at helsen er en kulturell konstruksjon, at helse dreier seg om personlig etikk. Allerede i 1975 beskrev filosofen Michel Foucault det «medisinske verdenssynet» som en av de grunnleggende bestanddelene i våre moderne «kontrollsamfunn».2 30 år senere er de kritiske analysene som kunne kaste lys over den nye helsediskursens rolle i markedsdemokratiet heller beskjedne. Hvem våger å kritisere den dominerende normen, der kropper og organer skal benyttes til fulle, der all risiko skal forebygges, og målet er personlig selvrealisering? Denne normen presenteres i dag som en naturlig prosess, som et godt instinkt som vil gjøre hver enkelt av oss til sin egen helseekspert.
DEN FREMADSTORMENDE kapitalismen, med sitt intense krav om at enhver skal være ansvarlig for sin egen kropp, overskygger nemlig alle andre synspunkt. «Alle» er enige om at helsen er noe man kan styre selv. Vi kan beskytte oss mot så vel tobakk og alkohol som mot forurensning og UV-stråler. Mot slutten av 2007 viste en meningsmåling utført av markedsføringsselskapet Ifop for Kiria og Philips at «to av tre franskmenn tar unødvendige risikoer». Ekspertene kommenterte i en paternalistisk tone at dette vitnet om «en til tider fullstendig likegyldighet», mens psykologene slet med å forklare «hvorfor menneskene er så skjødesløse med sitt mest dyrebare gode». Dette gjaldt særlig ungdommen, den delen av befolkningen som «gir mest blaffen i sin egen helse». Heldigvis kom den maniske tendensen til å dele inn samfunnet i såkalte «sosiotyper» myndighetene til hjelp. Denne framgangsmåten er blitt brukt i over 30 år for å skjule klassekonflikter bak det upresise begrepet «livsstil», og nå kunne den brukes til å dele franskmennene inn i fire «familier» ut fra deres forhold til egen helse: de «bekymringsløse» (27 prosent), de «klassiske» (25 prosent), de «forebyggende» (24 prosent) og «fatalistene». Den siste gruppen utgjøres hovedsaklig av fattige eller ungdom.
Ved en slik inndeling, gjøres helsespørsmålet om til en personlig plikt, der enhver må sette i gang forebyggende tiltak. For risikoene er mange og hver enkelt er ansvarlig for sin holdning i møtet med disse risikoene. Forsikringsselskapene, fabrikkeierne og spesialiserte medier har klart å puste liv i tanken om en «helseplikt». De som røyker, drikker, ikke driver aktivt med idrett, spiser dårlig eller rett og slett er kronisk depressive men «nekter å la seg behandle», har ikke respektert helseplikten. Dette vil de angre på, og fellesskapet vil måtte betale for dem. Disse skyldige enkeltindividene må selv holdes ansvarlig for deres svekkede helsetilstand, men også som en konsekvens, for den svekkede nasjonaløkonomien, som ifølge de nye helseøkonomene altfor lenge har vært «omfordelende». Blant de som mener dette, finner vi akademikeren Claude Le Pen (som har gått kraftig ut mot engstelige pasienter som «ikke har gjort det de ble bedt om») og den folkevalgte sosialisten Jean-Marie Le Guen, som savner en «kultur for offentlig helse» i Frankrike, og mener at individene ikke er seg bevisst deres ansvar for det enorme underskuddet i den franske helsesektoren. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
