Illegitim krigsmakt?

Den amerikanske grunnloven er relativt tydelig på at presidentens mulighet til å gå til krig krever støtte i Kongressen. Men i store deler av etterkrigstiden har Kongressen hatt problemer med å tøyle presidentenes krigslyst.

Ved kongressvalget i USA i 2006 så det ut som det ble gitt et klart signal til nasjonalforsamlingen: De fleste amerikanerne ønsket en kursendring i utenrikspolitikken og krigen i Irak. Denne vidstrakte holdningen resulterte i et maktskifte i demokratenes favør både i Senatet og Representantenes hus. Men ved utgangen av 2007 har USA nærmere 158 000 mann i Irak og demokratenes majoritet i Kongressen har vist seg å ha en begrenset innflytelse på krigens gang. Faktisk var det nettopp under demokratenes nye maktposisjon at president George W. Bush annonserte og iverksatte troppeøkningen på rundt 21 500. Denne maktframvisningen av Bush illustrerer den amerikanske presidentens politiske makt i krigstid. Og viser også Kongressens store problemer med å utfordre og omforme krigsstrategien.

Man kan se et tydelig mønster i utøvelsen av amerikansk krigsmyndighet siden andre verdenskrig og fram til Clintons periode som president. Gjentatte ganger gir Kongressen etter for presidenten i kraft av hans stilling som øverstkommanderende for de amerikanske styrkene. Man ser partipolitiske tolkninger av krigslovverket, og en eneveldelignende forfektelse av egen maktposisjon av så å si hver eneste president. Dette adferdsmønsteret gir en viss innsikt i utfordringene demokratene i Kongressen nå står overfor når de vil tøyle presidentens krigsmyndighet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

«Fedrelandet skal aldri deles!»

Default thumbnail
Neste sak

Soldater eller næringslivstopper?

Andre saker om USA

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.