/

Hvem vinner krigen?

USA har hatt suksess i Irak de siste månedene. Dødstallene både blant sivile og egne tropper har gått kraftig ned. Mot slutten av 2006 virket situasjonen uutholdelige for de amerikanske troppene, og kravet om tilbaketrekning økte kraftig. Bush nektet å endre kurs. Han har pøst på med soldater og kjøpt seg mange allierte. Men irakerne ser fortsatt på USA som en okkupant med en egen agenda. Noe som viser seg i de daglige strømbruddene, omfattende mangelen på rent drikkevann og manglende helsetjenester. Det hvite hus hørte ikke på irakerne i 2003. Er det rede til å gjøre det i dag?

«Selv om fienden ennå er farlig og mer arbeid gjenstår, har den amerikanske og irakiske mobiliseringen oppnådd resultater som få av oss kunne forestilt oss for bare ett år siden (applaus). Da vi var samlet i fjor tenkte mange at det var umulig å kontrollere volden. Et år seinere, er det færre storstilte terrorangrep, færre sivile drepte, færre drap på annerledes troende.» […]

«Da vi var samlet i fjor hadde Al-Qaida fristeder i mange områder i Irak, og lederne deres tilbød våre styrker fritt leide for forlate landet. I dag er det Al-Qaida som søker fritt leide [for å flykte].»

I sin siste tale til Kongressen om rikets tilstand 28. januar 2008, tegnet president George W. Bush dette bildet av krigen som ble innledet for fem år siden i Irak. Det er fristende å avfeie denne avslutningen på talen med et lett skuldertrekk når man vet hvordan denne administrasjonen har ført opinionen bak lyset, manipulert fakta, beskåret opplysninger. En fersk studie har dessuten bekreftet at Bush og hans seks nærmeste medarbeidere mellom 11. september og starten på krigen løy ved 935 anledninger om hvilken fare Irak utgjorde for USA.

Denne gangen ser det likevel ut til at uttalelsene fra herren i Det hvite hus, som ansvarlige amerikanske og til og med demokratiske medier har gjentatt og forsterket, hviler på solide fakta.


IFØLGE EN AMERIKANSK rapport har antallet drapsofre blant sivile irakere i løpet av en toårsperiode gått fra det høyeste med 3000 i november 2006 til 700 i desember 2007. For koalisjonssoldatene har tallene sunket fra et gjennomsnitt på 100 i måneden på slutten av 2006 (130 i mai 2007) til et tjuetalls ved fjorårets slutt. Antall storstilte angrep (bilbomber, selvmordsangrep osv) sank fra 130 i juni 2007 til 40 i desember 2007. Og mens 2200 personer ble drept i desember 2006 i etnisk vold (hovedsakelig mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer), var det tilsvarende tallet i november 2007 falt til om lag 200. Disse vellykkede resultatene har ført til at administrasjonen har kunngjort en gradvis tilbaketrekning med 5000 soldater i måneden. En retrett som delvis er påbegynt: Fra nå og fram til sommeren skal de amerikanske styrkene gå fra en topp på 170 000 soldater til 130 000.

Ved slutten av 2006 virket situasjonen til de amerikanske troppene i Irak å være brakt i alvorlig vanry, og opinionspresset for en hurtig tilbaketrekning var sterkt, noe også demokratenes seier ved Kongressvalget i november bekreftet. Topartikommisjonen ledet av den tidligere utenriksministeren James Baker og den tidligere lederen for utenrikskommisjonen i representantenes hus, Lee Hamilton, felte en svært hard dom over Washingtons politikk. Det ble foreslått å endre kurs, å trinnvis trappe ned den amerikanske hærens engasjement. Og å åpne for dialog med Syria og Iran, og ta Palestinaproblemet med i betraktningen.

Men mot alle odds nektet Bush å gi opp. Han slo inn på en annen vei, som var blitt antydet i en rapport fra høyrestiftelsen American Enterprise Institute. Teksten som var utarbeidet av den nykonservative skribenten Frederick Kagan og den pensjonerte generalen Jack Keane, ble kalt «Choosing Victory: A Plan for Success in Iraq» (Å velge seieren, en plan for å lykkes i Irak), anbefalte i motsetning til Baker-Hamilton-kommisjonen at det skulle sendes flere tropper og at disse skulle konsentreres i Bagdad-området for å gjenopprette orden.


VAR DETTE ET godt valg, slik Bush gir uttrykk for i sin tale om rikets tilstand? At 30 000 soldater kom til Bagdad har utvilsomt bedret sikkerheten i hovedstaden. At det er blitt reist murer for å skille sunnimuslimer fra sjiamuslimer og slik redusere gnisningene mellom ulike trosretninger, at det er blitt flere kontrollpunkter (i Bagdad og på samferdselsårene i området omkring finnes det 100 000 betongblokker) har ført til at antall attentater har gått ned.
Å sammenligne beviser ikke noe, men man kan merke seg at den franske hæren vant «slaget om Alger» i 1957, men tapte likevel krigen.

To andre faktorer har bidratt til voldsnedgangen i Irak. Den første er den ensidige våpenhvilen som Moktada al-Sadr erklærte i august 2007. Mahdi-hæren er den sterkeste av militsene i landet og representerer de fattigste sjiamuslimene. Den drives av en sterk nasjonalisme, en vedvarende mistro til de iranske lederne, og en urokkelig motvilje mot den amerikanske tilstedeværelsen. Men det er en ustabil våpenhvile ettersom al-Sadr og USA har mostridende mål.
Den andre faktoren er den mest avgjørende for nedgangen i angrep. Det dreier seg om at samfunnet av sunnimuslimer er kommet nærmere USA. Denne tilnærmingen skjøt fart våren 2007 og har to sider: På den ene siden har okkupasjonsmakten i stor grad betalt stammene for å få deres tilslutning; på den andre siden har den inngått avtaler med antiamerikanske motstandsgrupper. Denne bevegelsen som enkelte kaller Sahwa (Oppvåkningen), og som Washington på selsomt vis kaller «Concerned Local Citizens», samler flere titusen bevæpnede menn (minst 60 000).

Sistenevnte har ulike motiver: Først og fremst å bli kvitt Al-Qaida med sin ekstremisme og ønske om å innføre en «islamsk stat» med en ytterliggående, streng moral. De deler heller ikke de «globale» målene deres. I den taktiske alliansen med USA søker disse gruppene dessuten en motvekt til «den sjiamuslimske fare», og endelig er penger et kraftig stimuli for stammelederne. Resultatene av denne «tilbakevendingen» er der, slik journalisten Patrick Cockburn forteller om: Falluja by, «der mange bygninger fremdeles ligger i ruiner etter at de ble truffet i et angrep fra marineinfanteriet i november 2004, er mye fredeligere enn for seks måneder siden. Al-Qaida-soldatene som dominerte byen er enten dratt eller holder en lav profil».

Men denne uvanlige alliansen er sårbar. For det første fordi motstandsgruppene som er knyttet til USA fortsetter å være grunnleggende fiendtlig innstilt til det amerikanske prosjektet og enhver permanent tilstedeværelse av amerikanske styrker. For det andre fordi disse væpnede sunnimuslimske bevegelsene er i mot sentralregjeringen som er dominert av sjiamuslimske partier, noe som kommer til syne i Bagdad og andre sunnimuslimske soner, der det har skjedd en mangedobling av sammenstøtene mellom «USA-allierte» militser og det irakiske politiet (eller hæren), som har sjiamuslimsk majoritet.


DET FINNES INGEN sentralmakt som kan «dra fordel» av at amerikanerne lykkes. Pakten mellom USA og de sunnimuslimske militsene har forverret oppsmuldringen av autoriteten. «Den religiøse rensingen» i mange regioner, slik som hovedstaden Bagdad, har skutt fart og bidrar sammen med Al-Qaidas svekkelse, tilslutningen fra væpnede sunnimuslimske grupper og med at det bygges murer som gjerder inn bydelene – til en nedgang i antall sammenstøt mellom ulike trosretninger. Denne adskillelsen har likevel ikke ført til større stabilitet på regionalt eller lokalt plan.
Ingen av de tre store «samfunnene» av sjiamuslimer, sunnimuslimer og kurdere utgjør noen enhetlig gruppe. Kurdistan beholder sitt «selvstyre», men det går et dypt skille mellom området som kontrolleres av Kurdistans demokratiske parti og det som styres av Kurdistans patriotiske union. I tillegg bestrides disse partienes makt av framvoksende grupper av islamistiske kurdere. I sør foregår en sterk rivalisering mellom Mahdi-hæren og Abdel Aziz al-Hakims «Øverste råd for islamsk revolusjon i Irak». På lokalplan fungerer militsene som opprettholder «orden» etter den sterkestes rett på befolkningens bekostning. Sentralregjeringen ser sin myndighet redusert til Bagdads «grønne sone», et gigantisk fort beskyttet av amerikanske marinesoldater.

For å legge til rette for at sunnimuslimene skal kunne integreres, har USA lagt press på myndighetene, og både i januar og februar vedtok det irakiske parlamentet tre lover. Den første angår «avbaathifiseringen» (som den amerikanske prokonsulen Paul Bremer satte i gang allerede dagen etter «frigjøringen» i 2003, og som USA nå anser for å ha vært skadelig). Den andre planlegger et delvist amnesti for tusenvis av fanger (flesteparten sunnimuslimer). Den tredje fastsetter de lokale myndighetenes fullmakter og lokalvalgene 1. oktober i år – noe som på ny kan gi sunnimuslimene en større rolle i regionene der de er i flertall og i de blandede sonene (de boikottet valgene i 2005).

Iverksettelsen av disse beslutningene kommer imidlertid til å bli vanskelig fordi motviljen mellom de politiske kreftene er så sterk og lovens stilling så svak. Den sunnimuslimske visepresidenten Tariq al-Hashimi har for eksempel nektet å undertegne loven om «avbaathifiseringen», for i motsetning til det erklærte målet, kunne denne gjøre det mulig å ekskludere enda flere gamle medlemmer av Baath-partiet fra statsapparatet.
Hvem holder på å vinne i Irak? I hvert fall ikke irakerne. Å tallfeste krigens menneskelige kostnader vil ganske sikkert bli umulig. Det sier sitt at det ikke er blitt gjort noe seriøst forsøk på telle de irakiske døde, mens hver eneste amerikanske soldat som faller i kamp blir talt (3967 fram til 20. februar 2008). Vi må nøye oss med beregningene som sammenfaller på ett punkt, at omfanget er katastrofalt.

En rapport som nylig ble laget av det britiske selskapet Opinion Research Business (ORB) som baserer seg på samtaler ansikt til ansikt med 2414 voksne bekrefter at 20 prosent av disse har mistet minst ett medlem av husstanden og anslår at mellom 19. mars 2003 og sommeren 2007 har krigen, direkte eller indirekte, forårsaket én million menneskers død. En studie fra Johns Hopkins-universitetet som ble publisert i det legevitenskaplige tidsskriftet The Lancet i oktober 2007 hadde høynet tallet med 650 000 døde. Verdens helseorganisasjon (WHO) for sin del kunngjorde i en pressemelding fra 9. januar 2008 at 151 000 irakere hadde lidd en voldsom død mellom krigsutbruddet og juni 2006.

Denne ødeleggelsen av sikkerheten kommer sammen med en forverring av dagliglivet. Oljeproduksjonen er ikke kommet opp igjen på førkrigsnivå, brudd i strømforsyningen flere timer hver dag, 70 prosent av befolkningen har ikke direkte tilgang til rent drikkevann, sykehusene mangler utstyr og legene har utvandret. Antallet flyktninger og fordrevne nærmer seg fire millioner – den største katastrofen i regionen siden Afghanistan-krigen på 80-tallet.


HVEM ER REDE til å lytte til irakernes lideleser? Michael Massing i New York Review of Books, melder at den amerikanske pressegruppen McClatchy har fått på plass et kontor i Bagdad og opprettet en blog med tittelen «Inside Iraq» for å la vanlige irakere slippe til – irakere som den amerikanske pressen egentlig ikke er interessert i. Og enda mindre ettersom nedgangen i antall døde soldater har ført til at amerikanske medier ikke dekker krigen i samme grad som før, noe som bidrar til inntrykket av «seier»: Når fjernsynet ikke lenger snakker om det, må det være fordi det ikke skjer noe …

Leder for McClatchy-kontoret i Bagdad, Leila Fadel, forklarer: «Amerikanerne tror at deres soldater handler til det gode. Irakerne ser det ikke slik. De ser folk som er der for å forsvare sine egne interesser – som kjører på gal side av veien, stopper trafikken når de vil, som det lønner seg å holde seg unna for ikke å bli slått ned.» En av dem som skriver på bloggen «Inside Iraq» forteller om hvordan amerikanske soldater gikk inn i en skole, om hvordan en av ungene hadde kastet en stein på dem og om hvordan han ble jult opp. Hvorfor kastet ungen denne steinen? «Det var fremmede soldater. Vi lever under en okkupasjon.» Det er en oppfatning mange irakere deler, bekrefter Leila Fadel: «Alle de som jeg har snakket med mener det samme. De har ikke råderett over makten i sitt eget land.»

Noen måneder etter USAs invasjon i Irak skrev skribenten Jean-François Revel: «Det finnes en allmenn fremmedfrykt hos irakerne, som i alle arabiske land. Den retter seg mot alle vestlige. […] Vi står overfor et folk som er ute av stand til å styre seg selv og som samtidig ikke vil at de andre skal ta seg av dem.» Denne (nå avdøde) eminente representanten for den velmenende høyresiden, var indignert over at irakerne ikke hilste sine frigjørere velkommen med blomster.

Men de som først ble forbauset var de amerikanske lederne selv. De var ute av stand til å forstå irakernes nasjonale følelser, at de tross hatet mot Saddam Hussein, avviste enhver ny form for kolonialisme, en avvisning med røtter i en smertefull historie og i minnet om den lange britiske okkupasjonen. Det hvite hus hørte ikke på irakerne i 2003. Er det rede til å gjøre det i dag? Ingenting er mindre sikkert.


USAS SUKSESS I Irak de siste månedene, så ufullstendig den enn er, har gjort det mulig å lette det amerikanske trykket på Bushadministrasjonen om at troppene må trekkes ut, og har svekket den internasjonale kritikken. Men dette pusterommet får ikke presidenten til å endre strategi, tvert imot.

FN-mandatet for koalisjonsstyrkene – egentlig amerikanske – som endelig ble gitt i 2004, et år etter krigen, løper ut i desember. Det hvite hus ønsker ikke å få det fornyet, og prøver å erstattet det med en bilateral avtale (forhandlingene med Bagdad skal avsluttes før sommeren). Det råder en viss forvirring om hva slag pakt dette skal være. Senatet krever å få bruke sin rett til å ratifisere en slik tekst. Det hvite hus svarer at avtalen ikke uttrykkelig går inn for amerikansk deltakelse i Iraks forsvar eller oppbyggingen av permanente baser – og at en slik ratifisering derfor ikke vil bli nødvendig.
Men det er den samme president Bush som da han underskrev forsvarsbudsjettet – et rekordbudsjett på 515 milliarder dollar i skatteåret 2008 (575 milliarder året etter) føyde til en «opplysning»: Han følte seg ikke bundet av de begrensningene som teksten forutsatte når det gjaldt å bruke penger for å kunne opprette permanente militærbaser i Irak! På den andre siden har USA problemer med å få det irakiske parlamentet til vedta en oljelov som skal privatisere sektoren, og de presser regjeringen i Bagdad for å få dem til å omgå de folkevalgtes motstand og sette den i kraft uten avstemning! Likevel var – og er fremdeles – nasjonaliseringen av Iraq Petroleum Company i 1972 noe av det som gjør irakerne stolte, uansett etnisk eller religiøs tilhørighet.


NÅR ALT KOMMER til alt vil Bush’ viktigste seier være å forvandle debatten i selve USA. I 2006 så fiaskoen uunngåelig ut, i dag fryder enkelte seg over å tro på seier. Presidenten håper på denne måten å binde hendene på sin etterfølger og bringe ham til å følge den samme veien, som likevel er uten ende. Presidentkandidaten Barack Obama er imot å holde de amerikanske troppene til stede i Irak, og hans suksess viser uansett at heller ikke på det indre plan er Bush garantert å lykkes.

Oversatt av K.E.V.




Fotnoter:
1 Bush brukte ordet «surge», som her betegner økningen i antall irakiske og amerikanske soldater i Irak.

Charles Lewis og Mark Reading-Smith, «False Pretenses», The Center for Public Integrity (http://publicintegrity.org/WarCard/). Se også bilaget til franske Le Monde diplomatique, «Cinq années de ?guerre au terrorisme?» (Fem år fra ?krig til terrorisme?»), september 2006.

Anthony H. Cordesman, The Evolving security Situation in Iraq: The continuing Need for Strategic Patience, 21. januar 2008. The Center for Strategic and International Studies, Washington. Vær oppmerksom på at tallene på døde sivile irakere er svært omstridte (les resten av artikkelen).

Grunnene som førte til at Moktada al-Sadr gikk inn for våpenhvile blir forklart i «Iraq's Civil War, the Sadrist and the Surge», International Crisis Group, Brussel, 7. februar 2008 (http://www.crisisgroup.org/home/index.cmf'id=5286&1=1)

Patrick Cockburn, «Return to Fallujah», Counterpunch, 28, januar 2008 (http://counterpunch.org.patrick01282008.html).

«Awakening Agonistes», Abu Aadwark, Marc Lynchs blog (http://abuaardvark.typepad.com/abuaardvark/2008/01/awakenings-agon.html).

Baath-partiet satt ved makten i Irak da landet ble invadert i januar 2003. Partiet ble oppløst, sammen med hæren, og partiets medlemmer ble svartelistet. Overs. anm.

«As Iraqis see it», The New York Review of Books, 17. januar 2008.

Le Figaro, 8. september 2003.

De allierte troppene har gått fra 50 000 i 2003 til for øyeblikket 10 000.

Les Ray McGovern, «The inquities an inequalities of War», Counterpunch, 1. februar 2008 (http://counterpunch.org/mcgovern02012008.html).

Les «Iraq pushed ahead with oil plans», Financial Times, februar 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0