Voldens vår i Lhasa

Volden i Lhasa har sjokkert omverdenen. Flere titalls munker har mistet livet. Det kinesiske militærets vold har blitt besvart med vold fra demonstrantene, som lenge har vært kjent for sin ikke-voldelige kamp. Opprøret har også islett av etniske motiver, ettersom både han-kinesere og hui-muslimer har blitt angrepet av demonstrantene. Og i eksil sitter Dalai Lama som vil ha selvstyre, men avviser uavhengighet og OL-boikott. Vil kineserne kunne forsette sin brutale undertrykkelse når verdens øyne rettes mot Lhasa?

april 2008

At demonstrasjonene i Tibet i mars 2008 ble slått så voldsomt ned, vakte stor oppstandelse internasjonalt. I løpet av to uker gikk tusenvis av tibetanere ut i gatene, først i Lhasa og siden i andre byer. De svingte det tibetanske flagget og ropte uavhengighetsslagord: en solid avvisning av seksti år med kinesisk herredømme.

Men munkene som gikk i bresjen for denne protestfronten har ført til spørsmål om hva slags bevegelse dette er. Den beskrives ofte som et buddhistopprør. Selv om demonstrasjonene ble slått ned på en svært brutal måte, har den hittil ukjente volden fra mange av demonstrantene bidratt til å rokke ved bildet av en ikke-voldelig kamp. Disse «urostifterne» rammet blant annet sivile han-kinesere og muslimer fra hui-folket, og ga inntrykk av at opprøret er etnisk eller religiøst motivert.

Symbolsk nok tok demonstrasjonene til 10. mars som er minnedagen for nasjonaloppstanden i Lhasa mot kinesernes intervensjon i 1959. Opprøret ble knust og førte til at Dalai Lama og hans regjering dro i eksil til India, som tok i mot tusenvis av flyktninger. Men selv om Indias statsminister Jawaharlal Nehru tok i mot Tibets regjering på indisk jord, gikk han ikke inn for anerkjennelse av den, det gjorde heller ikke FN.


KINAS INVASJON I Tibet i 1949 – eller som kineserne så det: «den fredelige frigjøringen» av landet – viser til en visjon som historien ennå ikke har løst. Den minner på den ene siden om vanskelighetene som de gamle kineserne hadde med å annektere området og å holde på det. Og på den andre siden vitner den om at tibetanerne ennå ikke har klart å overbevise den moderne verden om sin historiske uavhengighet.

Kinesernes krav på Tibet skriver seg fra 1200-tallets mongolske Yuan-dynasti (1279–1368), og 1600-tallets mandsjuiske Qing-dynasti (1644–1911). I disse to periodene fikk det kinesiske riket sin største utstrekning mot vest, gjennom seierrike militærkampanjer Yuan-keisere ledet fra restene av det mongolske riket, som på den tiden dominerte Asia og innbefattet Kina og Tibet.

I utkanten av Mingdynastiet (1368–1644) som var mer opptatt av erobringer på sjøen, hadde de mongolske fyrstene i mellomtiden utformet en varig politikk for Tibet. I 1578 intervenerte Altan Khan i de indre religiøse kranglene med støtte til lederen for Gelupka-skolen, som han ga tittelen Dalai Lama («hav av visdom»). I 1642 befestet Gushri Khan så den femte Dalai Lamas politiske autoritet, og styrket båndene som tidligere var knyttet mellom Tibet og Mongolia etter prinsippet kalt «choe-yon» (veileder-beskytter): den mongolske fyrsten ga Tibet militær beskyttelse, til gjengjeld kastet den tibetanske åndelige lederen sin glans over Mongolia. En slik forbindelse gjorde seg også gjeldende i forhold til Kina under det mandsjuiske Quing-dynastiet og – etterhvert som alliansene endret seg – til andre naboriker.

Opp gjennom historien har Tibet altså blitt utsatt for innblanding utenfra, både fra Mongolia og Kina. Og det er dette som gjør landet så sårbart. Landet ba Kina om støtte til å kaste ut mongolene i 1720 og nepalerne i 1792. I denne perioden forsøkte Kina å omorganisere det tibetanske styret uten Kina klarte å holde fast på det. Etter at det mandsjuiske Quing-dynastiet brøt sammen, dannet den kinesiske lederen Sun Yat-sen i 1912 en opprørsregjering i Nanking som den nye republikkens hovedstad. Et år seinere erklærte Tibet sin uavhengighet.

I 1914 undertegnet representanter for britene, kineserne og tibetanerne en avtale i den indiske byen Simla. Et slags kinesisk overherredømme ble anerkjent, men de kinesiske lederne avviste at tibetanerne skulle behandles som jevnbyrdige da de skrev under.

Mens Kina opplevde indre problemer (konflikter mellom krigsherrer, og senere borgerkrig mellom kommunister og nasjonalister) og flere invasjoner (Frankrike, England, Russland og Japan) opplevde Tibet en faktisk uavhengighet fra 1913 til 1949. Noen måneder etter at Mao Zedong hadde proklamert Folkerepublikken Kina, invaderte landet Tibet i 1950. I sikkerhetsrådet til det pur unge FN, understreket representantene for det nasjonalistiske Kina (Formosa, i dag Taiwan) at det dreide seg om et kinesisk indre anliggende og de fikk det som de ville.

Under militært trykk presset Mao Zedong i 1951 fram en avtale med 17 punkter. Den fastslo «at det tibetanske folk skulle tilbakeføres til fedrelandet». Til gjengjeld ble det innvilget en selvstyrestatus som slo fast at «det eksisterende politiske systemet, […] Dalai Lamas status, funksjoner og makt» skulle opprettholdes. For tibetanerne er han både åndelig leder og midlertidig leder av Tibet, noe som ikke passet med formuleringene i avtalen. I tillegg ble ingen av de kinesiske løftene holdt.

Ved å dra i eksil i 1959 avviste Dalai Lama formelt sett denne «avtalen». Han etablerte en ny regjering, utstyrte den med et parlament og organiserte flyktningsamfunnet som holdt fast på ønsket om å kjempe for uavhengighet. Samtidig uttrykte Dalai Lama at han ville «skape gunstige betingelser forhandlinger, med sikte på å komme fram til en fredelig løsning». I 1979 gjorde den nye kinesiske «styrmannen» Deng Xiaoping det kjent at «alt kunne diskuteres untatt uavhengighet». Fram til 1985 fikk fire tibetanske delegasjoner tillatelse til å reise inn i Tibet, som siden 1965 har status som selvstyrt region, for å bevitne framskrittene, men de lot seg ikke overbevise.

I det som kalles hans «Strasbourg-erklæring», ga Dalai Lama i 1988 offisielt opp målet om uavhengighet til fordel for selvstyre og en union med Kina. Men dialogen ble avbrutt i mars 1989 da de største demonstrasjonene mot kinesiske myndigheter siden 1959, ble slått ned på årsdagen for det nasjonale opprøret. Dalai Lama var opptatt av å ta opp igjen forhandlingene, og gjentok jevnlig sitt forslag om et «virkelig selvstyre» innenfor et kinesisk overherredømme. Seks nye møter mellom Kina og Tibet fra 2002 til 2007, og demonstrasjonene som nylig er blitt slått ned, får en til å tro at historien gjentar seg.


BUDDHISMEN ER SANT nok et element i den tibetanske nasjonalidentiteten, men det forklarer ikke alt. I dagens Tibet er nasjonalismen framfor alt en avvisning av Kina. Og selv om en stor del av befolkningen virker som den har gitt opp, uttrykkes denne avvisningen på stadig voldsommere måter. At Beijing omtaler Dalai Lama som «den største trøbbelmakeren» hindrer ikke at en ny generasjon vokser fram som er mindre mottakelige for «den åndelige lederens» innflytelse.

Tibetanerne er marginaliserte i det kinesiske samfunnet og ser sitt eget land bli stadig mer kinesisk ettersom det oversvømmes av en stadig økende tilstrømning av nybyggere, uten at de selv nyter godt av den annonserte «utviklingen». Den økonomiske investeringen i landet, som skulle være et svar på misnøyen i forhold til den vedvarende nasjonalfølelsen, har mislyktes – hovedsakelig på grunn av kolonitankegangen.
Volden som har vansiret «det kinesiske Lhasa» finner man ikke igjen i opprørsbevegelsen som helhet. Det nye ved den, er at den har spredt seg til andre byer i Tibet, og til andre provinser der tibetanerne tidligere holdt til. Striden har samlet de ikke-troende og de troende, som i tillegg til det tibetanske flagget bærer Dalai Lamas portrett.

«Den åndelige lederen» blir av sine egne betraktet som statssjef i eksil og nyter godt av en autoritet som ennå er intakt og stort sett anerkjennes både i og utenfor Tibet, selv om enkelte tibetanere går inn for enn mer direkte konfrontasjon. Han er limet i den nasjonale enheten. Dette anerkjenner de kinesiske myndighetene på sin egen måte når de gjennom den kommunistiske partisekretæren i Tibet uttrykker at det er en «kamp på liv og død mot Dalai Lama og hans gjeng». Slik styrker de nasjonalfølelsen.

Handlingene til eksiltibetanerne viser seg mer sammensatte når det gjelder lederen og spørsmålet om uavhengighet. Det har lenge vært tabu, fra det øyeblikket da Dalai Lama offisielt oppga uavhengigheten, og stadfestet at han vil arbeide for åpning mot Kina og dialog med Beijing. På en mer eksplisitt måte ba han i oktober 2002 aktivistene over hele verden om å tøyle enhver offentlig antikinesisk demonstrasjon, for å skape «stemning for dialog». Denne appellen om tilbakeholdenhet gjorde mange aktivister forvirret og mange ga seg.

Kina har på sin side nådd sine mål om ikke lenger å få offentlige protester mot seg og å bli godskrevet en inneforstått anseelse på grunn av sin «gode vilje». Men på det politiske plan har dette feid selvstyret ut med håndbaken! De tibetanske uavhengighetsforkjemperne støtter seg på dette faktum uten at de nødvendigvis har en klar idé om hvilken vei de skal følge videre.
Uavhengighetsstrømningen i eksil blir representert av ulike organisasjoner og er uten en samlet bevegelse. Ingen av disse organisasjonene klarer å formalisere noe nytt forslag, enten til erstatning for eller i samsvar med «eksilregjeringens» linje. Innenlands er det som oftest enkeltindivider som står for de synlige aksjonene til støtte for uavhengighet, men under noen forhold spontane og uforutsigbare kollektive bevegelser uten formaliserte mål eller strategier.

De olympiske leker i Beijing har gjort mediene til en kraftig høytaler for tibetanernes sak: Muligheten til å fordømme det kinesiske overherredømme for en hel verden er noe nytt.


I INDIA HAR DE fem viktigste tibetanske uavhengighetsorganisasjonene gått sammen om en marsj tilbake til landet som startet 10. mars. Den ble umiddelbart stoppet av indiske myndigheter og fulgt av en ny bølge marsjerende aktivister. Samtidig startet demonstrasjonene i Lhasa som siden forsterket og spredte seg. Men dette samvirke av aktivister og folkelige krefter er verken synlig eller mulig å lese på det politiske plan – noe som mer generelt reiser spørsmål om representasjonen av «Tibets folk» og uttrykket denne antar.

De fleste tibetanere i Tibet betrakter «eksilregjeringen» som rettmessig, i den grad den representerer kontinuitet i prinsippet om Dalai Lama som overhode og leder. Men at han ikke har greid å komme fram til en løsning og har gitt opp uavhengighetstanken forårsaker en viss mistro uten at det har skadet ham. Den diplomatiske aktiviteten til denne «regjeringen» må holdes fra representasjonen som «det tibetanske eksilparlamentet» står for. Det skal representere alle tibetanere, også dem som bor i landet, men på en symbolsk måte fordi en avstemning i selve Tibet er umulig. Dens egentlige velgermasse består derfor av medlemmer av eksilsamfunnene i India og Nepal delt inn etter deres tilhørighet til de tre tradisjonelle regionene i det historiske Tibet. De fem buddhistskolene er også representert, så vel som diasporaene i Europa og Nord-Amerika. Denne svært sammensatte overlappingen av «valgkretser» gjør det ikke lettere å se hva parlamentet representerer.

Alt dette skjuler et mer grunnleggende problem: at tibetanerne ikke klarer å formalisere en politisk debatt. Det gjør at «Parlamentet» i eksil fungerer uten partier. Uten at de dermed vil avskaffe dette representasjonssystemet. Den provisoriske grunnloven gir ingen pekepinn om annet, til tross reformene som har gjort at man har skilt statsmaktene (utøvende, lovgivende og dømmende), etablert allmenn stemmerett, valg av parlamentsmedlemmer og en «statsminister» gjennom alminnelig valg. Men å ha demokratiske institusjoner er ikke tilstrekkelig for å etablere et demokrati hvis det fortsatt ikke finnes utrykk for ulike meninger om mål og politiske idealer. Man kunne begynne med den underliggende splittelsen – som ikke er formalisert – mellom tilhengere av uavhengighet og tilhengere av selvstyre.

Under det forrige valget til «parlamentet» i eksil i mars 2006 uttrykte de «folkevalgte» seg for uavhengighet, uten at de til dags dato har innskrevet dette engasjementet i rammen av sitt mandat. Det kommer av problemene med å uttrykke en annen mening enn Dalai Lama. Innad i samfunnet vil en slik mening straks bli oppfattet som opposisjon mot ham.

Holdningene i Parlamentet gjør det for øyeblikket umulig å formalisere et politisk parti. Det gjenstår bare at stadig flere folkevalgte forsikrer at de støtter målet om uavhengighet og at noen foreslår en gruppering ved siden av parlamentet.

For dem er handlingsrommene begrenset av en lite fordelaktig situasjon: en utsatt situasjon som flyktninger, Indias skrøpelige toleranse som mottaksland, press fra utenlandske regjeringer for å opprettholde status quo, kinesiske represalier mot tibetanerne i Tibet.

Ildebrannen i landet venter ennå på å få «sin» politiske stemme, som er det eneste muligheten for at knoppene i Lhasas «vår» kan springe ut uten å risikere å falme før blomstringen. For Kinas president Hu Jintao skaper disse hendelse et sterkt ekko. Som sekretær i Kommunistpartiet i Tibet under demonstrasjonene i 1989 var det han som ga ordre om at de skulle slås ned og erklærte unntakstilstand. Han vet at jordskjelvet på «verdens tak» den gangen innevarslet hendelsene på Den himmelske freds plass.


SITUASJONEN I TIBET risikerer å gå over sine bredder til de andre regionene hvor lignende krav gjærer: som uighurene i Xinjiang, mongolene i Indre Mongolia. Det vil vise seg om det i dette olympiske året var en avpasset strategi å slå ned demonstrasjonene. Beijing spør seg hvordan de skal forene sitt internasjonale image med nødvendigheten av å vurdere de indre utfordringene som bygger seg opp for landets stabilitet.

Oversatt av K. E. V.


Fotnoter:
1 Kina defineres som et fleretnisk og flernasjonalt land med 56 folkegrupper. Han-kineserne utgjør 92 prosent av befolkningen. Tibetanerne og hui-folket, uighurene, og mongolene har sine egne selvstyrte regioner henholdsvis: Tibet, Ningxia, Xinjiang-provinsen og Indre Mongolia. Se «Jusqu'où ira la Chine» (Hvor langt vil Kina gå), Manière de voir, nr. 85, februar/mars 2006.

2 Han var den tredje Dalai Lama, men den første til å bære tittelen mens han levde. Hans to forgjengere ble utnevnt etter sin død. Overs. anm.

3 Det ble stemt over tre resolusjoner i FN etter opprøret i Lhasa, i 1959, 1961 og 1965. Den fra 1961 minner om det tibetanske folks «rett til selvbestemmelse».

4 Erklæring fra Dalai Lama i Mussoorie (India) 20. juni 1959.

5 Beskjed overlevert fra Deng Xiaoping til Dalai Lamas eldre bror, Gyalo Thondup, i Beijing i mars 1979.

6 Den selvstyrte regionen omfatter den sentrale delen (U-Tsang) av det historiske Tibet. De to andre tradisjonelle provinsene (Kham og Amdo) ble innlemmet i den kinesiske Qinghai-provinsen og i de vestlige ytterkantene av provinsene Gansu, Sichuan og Yunnan.

7 Uttalelse av Zhang Qingli, partisekretær for kommunistpartiet i Tibet, som ble gjengitt i avisen Tibet Daily 21. mai 2006 og gjentatt i de samme spaltene 19. mars 2008 med frasen «kamp på liv og død mot Dalai Lama og hans gjeng».

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal