At demonstrasjonene i Tibet i mars 2008 ble slått så voldsomt ned, vakte stor oppstandelse internasjonalt. I løpet av to uker gikk tusenvis av tibetanere ut i gatene, først i Lhasa og siden i andre byer. De svingte det tibetanske flagget og ropte uavhengighetsslagord: en solid avvisning av seksti år med kinesisk herredømme.

Men munkene som gikk i bresjen for denne protestfronten har ført til spørsmål om hva slags bevegelse dette er. Den beskrives ofte som et buddhistopprør. Selv om demonstrasjonene ble slått ned på en svært brutal måte, har den hittil ukjente volden fra mange av demonstrantene bidratt til å rokke ved bildet av en ikke-voldelig kamp. Disse «urostifterne» rammet blant annet sivile han-kinesere og muslimer fra hui-folket, og ga inntrykk av at opprøret er etnisk eller religiøst motivert. (…)