Fremmede egen by

Gare du Midi, hovedjernbanestasjonen i Brussel. Travle reisende forlater den belgiske, og europeiske, hovedstaden. Som reisemål har de kanskje Paris, London, Berlin eller Amsterdam. Fem hundre meter unna denne kosmopolitiske travelheten slenger Karim, Mohammed og Saïd omkring. For dem er det å begi seg inn til Grand-Place (Grote Markt) eller ta et glass i det trendy strøket rundt Halles Saint-Géry en lengre reise enn noen av destinasjonene som vises på den elektroniske oppslagstavla i avgangshallen på Brussel internasjonale jernbanestasjon.

Sammen med foreldrene sine bor disse ungdommene i et bysentrum som siden 1950-tallet har tatt imot en befolkning for det meste bestående av arbeidere og innvandrere, mens mer velstående samfunnslag har foretrukket å slå seg ned i utkanten av byen, i vakre frittstående hus. Et «fattigdomsbelte» strekker seg dermed tvers gjennom byen, mellom bydelene Saint-Josse (i øst) og Anderlecht (i vest), med Sint-Jans-Molenbeek midt i. Disse strøkene er preget av sine store ungdomsgrupper. Men er dette en generasjon som har glede av kulturtilbudet, idrettsanleggene og foreningsaktiviteten en hovedstad har å by på? Som er nysgjerrig på byens mangfold, åpen for nye inntrykk, som lærer av det kosmopolitiske miljøet, og dermed vokser og blir mer selvstendige? En undersøkelse som nylig ble utført2 peker heller på det motsatte.

I denne undersøkelsen snakker tre grupper tenåringer fra tre ulike bydeler om sin mobilitet i byen. De unge i to av gruppene – den fra bedrestilte strøk (Woluwé-Saint-Lambert) og den fra et strøk litt ‘midt på treet’ (Etterbeek) – har et ganske utstrakt bevegelsesmønster. Naturlig nok, med aktiviteter som tennis, rollespill og musikktimer. Men at de beveger seg betyr ikke nødvendigvis at de er selvstendige. I Woluwé-Saint-Lambert stiller foreldrene gjerne opp med «drosjeservice» for at de unge skal slippe å ta offentlige transportmidler. «Mamma er redd for hva som kan skje i metroen, så hun vil heller komme og hente meg hvis det blir sent,» forteller 17 år gamle Anne.

Den jevngamle musikeren Pedro kaller seg «verdensborger» og drar mer enn gjerne til en annen kant av byen for å spille ska, punk eller rock. Men skal han til et mindre velstående strøk, gir faren ham skyss. Det forklarer han slik: «Jeg har med meg forsterkeren og gitaren min. Jeg liker ikke så godt å ta metro dit. Kriminalitet er et stort problem i Brussel, særlig på offentlige transportmidler.» Metroen i Brussel er kjent som en av verdens tryggeste, men unggutten er likevel redd. «Her i byen må du være på vakt. Det fins mange pøbler som gjør gata utrygg.» Og han legger til: «Jeg tenker med en gang på kriminalitet når jeg er ute og ser arabere.»


MEN PEDRO KAN ta det med ro. «Pøbelen» kommer seg ikke ut av sitt eget strøk. I Cureghem i bydelen Anderlecht, en liten kilometer fra Grand-Place, føler ungdommen seg langt unna det kosmopolitiske hovedstadsmiljøet. Hverdagen til 16-åringen Abdel er rammet inn av husveggene i nærmiljøet. «Jeg går på skolen, så kommer jeg hjem. Jeg går hjemmefra klokka 8 og er ferdig klokka 16. Jeg går rett hjem, spiser og går ut igjen. De andre er utenfor, vi er sammen og det er det.» Hva med resten av Brussel? Oppdage fine steder, utforske den flotte Cambre-parken sør for byen? «Det skjer ikke ofte. Vi holder oss her i Anderlecht. Det gjør alle de som bor her.»

Ahmed er 17 år og oppsummerer sin kjennskap til byrommet slik: «Det jeg kjenner godt, er stedet der jeg vokste opp. Det jeg ikke kjenner så godt, er alle de andre bydelene.» Og hvorfor bevege seg omkring? Ahmed ser ikke helt poenget med det. «Det betyr ikke noe fra eller til for meg å bli kjent med et annet strøk.» Men ifølge sosiologen Zygmunt Bauman har mobilitet blitt en viktig faktor for sosial lagdeling. «Bevegelsesfrihet er synonymt med sosialt opprykk, med framskritt og suksess. Mens immobilitet stinker av nederlag, et mislykket liv, å være overlatt til sin sørgelige skjebne.»3 Harde ord …

Hva kjennetegner disse mindre begunstigede strøkene? 17-åringen Saïd beskriver det «fortrolige» aspektet ved stedet han bor på. «Alle kjenner hverandre her.» Det er et faktum at i disse lite favoriserte urbane miljøene, er det det sosiale nettverket som kontrollerer det offentlige rom. Her vokser de unge opp under «storebrødrenes» påpasselige blikk. Hicham, for eksempel, han «føler seg fri» i sitt miljø. «De eldre gutta er som storebrødre. Vi kan lære ting av dem, som at det er bra for helsa å la være å røyke.»

Også på motsatt kant av byen er de unge knyttet til nærmiljøet sitt, og peker på den tette kontakten beboerne imellom. «Mamma er god venninne med naboene,» sier 16-årige Elisabeth. «Som liten lekte jeg med mange andre barn, og mamma ble kjent med foreldrene deres. Dessuten jobbet hun i en kolonialbutikk i strøket, så hun kjente masse folk.» 18 år gamle Guillaume forteller at det er sjelden han drar til «bydelene på den andre siden av byen», for det er «et ganske åpent miljø her i Woluwé».

Om de unge i Anderlecht lever fysisk avgrenset, er aktivitetene deres det også. Tenåringene i rike Woluwé-Saint-Lambert oppgir 41 hobbyer, hvorav 22 av kulturell art. Teater og musikk kommer øverst på listen. I Anderlecht derimot omfatter listen 26 aktiviteter, og bare to av disse har et kulturelt preg. Svømming, fotball eller måltider på snackbar opptar mesteparten av tiden. Og ballspill foregår på gata eller på ei løkke, ikke i en idrettsklubb. Favorittaktiviteten, er det som fins i nærheten.
Valg av skole avgjøres også av hvilket skoletilbud som fins i den umiddelbare nærhet. Forskerne Andrea Rea og Dirk Jacobs setter spørsmål ved den reelle muligheten til fritt valg av utdannelse. «Når det gjelder yrkesfag og tekniske fag, har elevene en tendens til å velge ut fra hvilke tilbud som fins på skolen som ligger nærmest, ikke etter hva de er interessert i. Mobiliteten er mye større innen allmennfagene. Så selv på områder hvor man kan velge fritt, fins det klare sosiale stengsler for bruken av byrommet.»4


DISSE FORSKJELLENE i mobilitet overføres også til fantasiplanet. Når de forestiller seg framtiden, ser tre av de spurte tenåringene i den rike bydelen Woluwé for seg å bli værende i nabolaget som voksne. Mens andre kunne tenke seg å dra til «London, New York eller Peru». Som 19 år gamle Jean sier det: «Hvis jeg blir i Brussel, vil jeg ha en følelse av ikke å utvikle meg.» Å bo i en viktig storby gir ham inntrykk av «å være et sted, og dermed at jeg er noen».

Om de unge i Anderlecht setter pris på strøket sitt, har de ikke tenkt å bli værende der når de selv blir foreldre. Da kunne de tenke seg å bevege på seg. Riktignok ikke så langt, men tross alt ut av området. De nevner «på landet», uten helt å kunne si hvor, eller inn til Brussel sentrum. Men framfor alt oppgir de stedene de ikke vil bo: «Hos flamlenderne.»5

I byens «forsømte» strøk synes livet i fellesskap å være mer påtvunget enn selvvalgt. Det er naturligvis ikke noe negativt med å vokse opp nært innpå sine nærmeste og føle seg trygg der. Men blir det for tett, gir en slik tilværelse ungdommen et svært begrenset utvalg av mulige identiteter, og de blir ute av stand til å treffe og omgås mennesker fra andre miljøer enn sitt eget.

Reda kom seg vekk fra sitt strøk gjennom jobben. Første gang han tok seg en drink på en trendy kafé i Brussel hadde han følelsen av å «svikte sitt eget miljø». Til den grad at han følte han måtte legge igjen aksenten utenfor. 19 år gamle Marouane har ennå ikke tatt spranget: «Jeg drar noen ganger til Avenue Louise eller til sentrum når jeg skal kjøpe noe. Men jeg føler meg litt utenfor, for det er bare fine butikker der.» Abdel innrømmer at han ikke føler seg trygg når han forlater nærmiljøet sitt. «Hvis jeg er her, føles det som om jeg kan gjøre alt mulig. Men hvis jeg er i et annet strøk og gjør noe der, er jeg ferdig. Der vet jeg ikke hvordan jeg skal oppføre meg.» I den største handlegata i Brussel blir Abdel svett og stressa. Dra dit alene? «Utenkelig.»

At de ikke evner å fungere i et annet miljø enn det som er «deres», kan kanskje forklares med manglende sosial og kulturell kapital, heller enn med økonomiske faktorer. «Alle rom i et samfunn er underlagt hierarkiske lover,» sier sosiologen Julie Cailliez, med henvisning til Pierre Bourdieu. «De gjenspeiler de sosiale avstandene og ulikhetene som eksisterer mellom de sosiale gruppene byen består av. Det urbane rom man beveger seg i og gjør til sitt eget, er med på å definere ens sosiale posisjon. Å bevege seg på visse steder framfor andre innebærer å markere avstand, forskjellen mellom ens egen sosiale gruppe og de andre.»6

Men ungdommen i Anderlecht har ikke varierte nok væremåter til å omgås «de andre». Deres referanser begrenser seg til ett og samme geografiske univers. De lever i ett univers også når det gjelder matvaner, fritidsaktiviteter og musikk. Denne manglende evnen til å ha flere identiteter stenger ikke bare individet inne. Den er også med på å etablere fantasiforestillinger og rykter om «de andre».

Sosiologen Ahmed Medhoune står bak et prosjekt hvor studenter fra Université Libre de Bruxelles (ULB) og unge med skolevansker underviser hverandre. Hvor viktig møtet med andre er, viser Medhoune gjennom sine egne aktiviteter, som kursene i kunstfag han følger ved Kunstakademiet. Han forteller: «Det å være her og samværet vi har etter kurset, har gitt meg flere flotte opplevelser. Jeg treffer mennesker jeg ikke omgås med til vanlig, verken i min omgangskrets eller på skolen. Folk i ulike aldre, med ulik sosial bakgrunn. Og får selvfølgelig også tilgang til den mest høyverdige delen av vår fransktalende kultur.»7


SEGREGERINGEN VOKSER i Brussel, og for å demme opp for denne utviklingen har flere sosialpolitiske initiativ blitt lansert. Men slike tiltak er basert på en finansiering beregnet på «utsatte bydeler». Det gjelder også for dagens politikk for sosialt samhold, hvor de aktuelle bystrøkene «velges ut på bakgrunn av beboernes sosiale problemer.»8 Allerede på 90-tallet gikk man i sikkerhetspolitikken inn for territorial tilknytning. En slik oppfatning av det sosiale bildet bidrar bare til en ytterligere stigmatisering av innbyggerne i disse bydelene, og gjør at det som er et reelt samfunnsproblem reduseres til et spørsmål om geografisk beliggenhet.9
Et annet argument mot en slik finansieringsmodell: De unge i den rike bydelen Woluwé behøver dermed ikke bekymre seg om sosialt samhold, det er jo et problem for fattige. «Oppfordringen om å være åpen og tilpasse seg blir sjelden rettet mot «den dominerende kulturen». Men foreningene anser at som regel bør begge sider strekke seg litt, for å klare å oppnå en dialog.»10 Det å være lukket inne i sitt eget univers angår alle unge, fra alle samfunnsgrupper. Men når rike unnviker å ta ansvar, er det med på å gjøre de sosiale avstandene større.

Selv om man kan trekke denne konklusjonen, bør man likevel forsøke å fjerne disse skillene i de unges univers og deres fantasiverden. Ungdom med arabisk bakgrunn er ikke dømt til minifotball og tenåringene i Woluwé er ikke nødvendigvis med i speideren. Eric Maurin har et annet enkelt forslag: «Når tiltak beregnet på ett bestemt område ikke lykkes, skyldes det ikke først og fremst at de er spesielt siktet inn mot noen, men selve det faktum at man sikter de inn mot et område. Det betyr ikke at tanken med å «gi mest til de som har minst» er feil. Spørsmålet er bare på hvilket nivå man skal legge denne tankegangen. Det enkleste svaret er det mest lovende: På individnivå.»

Som et ekko av professor Medhounes erfaring, peker de fleste unge i undersøkelsen spontant på at om bare beboere fra alle kanter av byen møttes på like plan, ville man kunne bremse tendensen til å stenge seg inne i sosiale og territoriale båser. Da kunne man dekonstruere fantasibildene og mytene, konfrontere den enkelte med de stereotype oppfatningene av «de andre». Inntil det skjer, kan unggutten Ahmed bitter bare konstatere: «I alle fall så bor ikke vi der – vi bor her.»

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Inngår i bokserien Villes en mouvement (Byer i bevegelse), www.autrement.com

2 Jeunes en ville, Bruxelles à dos? L’appropriation de l’espace urbain bruxellois par des jeunes de différents quartiers» (Ungdom i byen, med ryggen mot Brussel? Hvordan ungdom fra ulike bydeler tilegner seg byrommet i Brussel), mai 2008. 31 ungdommer deltok i undersøkelsen, som ble gjennomført av artikkelforfatterne i samarbeid med sosiologen Julie Cailliez ved Université Libre de Bruxelles (Brussels frie universitet).

3 Sitert i Carla Nagels og Andrea Rea, Jeunes à perpète. Génération à problèmes ou problème de générations? (En problemgenerasjon eller et generasjonsproblem?), Academia Bruylant, Brussel, 2007.

4 Framgår av de siste bakgrunnsundersøkelsene til Andrea Rea og Dirk Jacobs til studien «Les jeunes Bruxellois, entre diversité et adversité, Enquête parmi les rhétoriciens des écoles de la Ville de Bruxelles» (Unge i Brussel, mellom mangfold og motstand. En undersøkelse blant elever på andre gymnastrinn i Brusselskoler), Brussels Studios, september 2007.

5 Når ungdom i Anderlecht sier flamlendere, så mener de ofte «de hvite». De flamske områdene de nevner er enten strøk i Brussel, eller byer som like gjerne ligger i Vallonia.

6 Julie Cailliez, «Retour sur la notion d’appropriation de l’espace, le cas des fonctionnaires européens à Bruxelles» (Gransking av hvordan man tilegner seg omgivelsene, i dette tilfelle EU-funksjonærene i Brussel), innlegg under den pluridisiplinære konferansen «Espaces hérités, espaces en jeux» i Caen, 8?10. november 2007.

7 Intervjuet finnes på: http://www.wafin.be/mdm/decembre04.phtml

8 Evalueringsrapport utført av CRACS i forbindelse med dekret av 13. mai 2004 som definerer begrepet sosialt samhold. Se www.cbai.be/associatif/rapport2007/rapport2007_1.pdf

9 Se Sylvie Tissot, «Oppfinnelsen av drabantbyene», norske Le Monde diplomatique, oktober 2007.

10 Se note 9.