Erobringen av Vesten (andre del)

Kampen er ikke vunnet på forhånd. På veien fra Kansas til inngangsportene til Colorado, omkranses asfalten av store reklameskilt: «Abort stanser et hjerte som slår»; «Ta imot Jesus Kristus som frelser og du vil bli frelst, eller angre i evigheten». Kansas er riktignok kjent for sine ivrige religiøse aktivister som slåss mot at Darwin undervises i skolene. Og Kansas er riktignok enda ikke det amerikanske Vesten.1 Men når vi kommer til Bozeman i Montana, bønnfalles bilistene av et nyfødt barn på en blå plakat: «Ta hånden min, ikke livet mitt».
Siden begynnelsen av 2001 har Brian Schweitzer vært guvernør i Montana, en delstat dominert av landbruk og gruvedrift med mindre enn én million innbyggere, men nesten like stor i areal som California. Rancheieren Schweitzer, som er irrigasjonsspesialist og lidenskapelig interessert i nye energikilder, er en av Det demokratiske partis mange håp. «En storm i et par jeans,» ifølge New York Times. Under demokratenes landsmøte i Denver i august, ba Obama ham holde en tale om energispørsmålet. Oppdraget ble fullført i beste sendetid – iført jeans.
OPPSKRIFTEN PÅ populariteten til Montana-guvernøren er nokså enkel. For å samle troppene og framstille motstanderne som underlige, naive ateister, snakker republikanerne ustanselig om de tre G-ene: «God, gays and guns» (Gud, homofile og våpen). Og demokratene bør, mener Schweitzer, unngå å slåss på dette terrenget. Hvordan? Ved å visse seg like dydige som alle andre, like reserverte overfor homoseksuelle ekteskap og like lite tilbøyelige til å regulere våpensalget. Men man må gjøre dette på et nonchalant vis, som om disse spørsmålene egentlig ikke er viktige – eller som om svarene gir seg selv. Deretter kan man flytte kampen over på saker som er mindre fordelaktige for republikanerne, som økonomi, energi og miljø. Unnvikende på én front, aggressive på en annen.
Det sier seg selv: Schweitzer er ikke radikal. Men i en delstat der det å være guvernør ofte innebærer å være «industriens vaktbikkje» – som hans republikanske forgjenger skrøt av å være – viser han at han er uavhengig av de store næringslivs-lobbyene. Ved eksempelvis å anklage de som har beriket seg på avreguleringen av energimarkedet, på svindel, på skattelette for de rike og storselskapene, på medisinprisene som er betydelig høyere i Montana enn i det nærliggende Canada. Og ved å protestere mot angrepet på borgerrettighetene i «Patriot Act»-loven. Schweitzer er motstander av krigen i Irak, og argumenter med sin kunnskap om regionen, hvor han jobbet i syv år (i Saudi-Arabia) som irrigasjonsspesialist.
Ja, men «God, gays and guns»? «Jeg er katolikk,» svarer han på sitt kontor i byen Helena. «Andelen kristenfundamentalister i Montana er liten. Her er ikke samfunnsspørsmålene avgjørende.» Det finnes en rekke kasinoer i delstatens småbyer og tettsteder, og delstaten har flere barer enn kirker. Og det er vel tilstrekkelig å svare republikanerne som snakker om «tradisjonelle familieverdier», med at den beste måten å forsvare dem på er å slutte å fortsette å tilby de nyankomne på arbeidsmarkedet så lave lønninger at de blir tvunget til å skaffe seg inntekter andre steder – langt fra familien. «Vi har en lakseøkonomi, de unge forlater delstaten og kommer kun tilbake for å dø,» forteller Schweitzer.
{{{«I Montana dreier våpenkontroll seg om å treffe det man sikter på.»
Brian Schweitzer, guvernør i Montana (demokrat)}}}
Ok, og våpnene? Ja, det er en annen sak! Temaet veier tungt og er umulig å komme utenom. Det er derfor viktig å avvæpne våpenspørsmålet. I det rurale Vesten, framstår ønsket om regulering som en bybebornykke, for ikke å si et politisk selvmord. For å forstå dette holder det å lese Caspar Star Tribune fra 28. august. Under tittelen «Alt er mulig» vier Wyoming-dagsavisen nesten hele Hjem og Fritid-seksjonen til en forening for handikappede som ønsker å fortsette å gå på jakt etter at ulykker har dømt dem til et liv i rullestol. Lamme Corey McGregor, som var med på å starte «Wyoming Disabled Hunters» (Wyomings handikappede jegere), poserer med en død hjort ved beina.
Schweitzer er medlem av den mektige National Rifle Association (NRA) som har gitt ham toppkarakter («A») – Obama fikk den dårligste («F») og McCain en middelmådig («C»). Han er ikke unnvikende når vi kommer inn på temaet: «I Montana dreier våpenkontroll seg om å treffe det man sikter på. Vi elsker våpen – store og små – vi elsker dem alle! Kvinnene setter også pris på dem. De er slik vi er.» Bob Raney, som ble valgt av delstatens innbyggere til å overvåke energiproduksjonen og –prisene, bekrefter guvernørens analyse: «Hvis vi sier til folk at vi kommer for å ta våpnene deres, vil vi garantert tape. Ingen vil vike en millimeter i dette spørsmålet. De har utvilsomt andre problemer i Sør-Chicago [hvor Obama bor], men folk her vil ikke gi fra seg våpnene for å løse problemene i Sør-Chicago.» Bonden Jon Tester som har vært Montanas senator (demokrat) siden 2007, har informert Billings Gazette om at han har spurt Obama om dette følsomme temaet: «Han svarte uten å nøle: ’Jeg vil ikke ta fra deg våpnene dine. Og ikke la noen innbille deg noe annet’.»2
Billings er ikke Chicago, det er sikkert. I den største byen i «Big Sky State», som har blitt rensket for enhver sjarm etter invasjonen av butikker som man allerede støter på alle andre steder i USA (Wal-Mart, Starbucks, Barnes and Noble), har åtte politimenn bli drept siden 1882! De to siste i 1946 og 1989. Dagen vi ankommer Billings skriver avisene om en tydeligvis vanligere type vold: Den typen som setter sultne ulverflokker opp mot bisoner i nasjonalparken Yellowstone, ca. 200 km sørvest for Billings. Byttet er mye større enn rovdyret, som må slite det ut ved å trekke det mot snøen.
ET ROLIG TERRITORIUM (for mennesker), så rolig at matematiker og seriemorder Theodore Kaczynski («Unabomberen») har søkt tilflukt her. Montanas isolasjonen er en del av årsaken til at staten tiltrekker seg amerikanere på jakt etter intakte og fredelige naturområder. «De elsker trygge lokalsamfunn,» mener Schweitzer. «Her kan du si: ’Mine barn? Jeg vet ikke hvor de er, de er sikkert ute og leker en eller annen plass.’ I Los Angeles, Hartford eller Chicago kan du ikke være så skråsikker.»
Men i en forblåst fjell- og sletteregion, som litt overdrevent kalles «det amerikanske Sibir», er klimaet heller ikke det samme som i Los Angeles. I midten av august kan Vestens tørre hete sammenfalle med haglbyger og nedsnødde landskap utenfor hovedstaden. Foruten at boligkrisen ennå ikke har slått til, er alt forskjellig fra Sør-California. En bilist kan kjøre gjennom uendelige westernlandskap, uten mobildekning og uten å frykte annet enn å sovne bak rattet eller å kjøre på en hjort. Her og der ser man (små) oljebrønner som ennå er i drift, to kilometer lange kulltog, noen kuer. Montana ligner på en blanding av Ville Vesten og Sveits, men med indianerreservater.
{{{«Montana har alltid blitt behandlet som en koloni.»
Bob Raney, Energiansvarlig, Montana}}}
Little Big Horn befinner seg rundt seksti kilometer fra Billings. Det var her general George Custer og 210 menn fra hans bataljon 25. juni 1876 mistet livet under et angrep fra en koalisjon av cheyenne- og lakota- og sioux-indianere. Det var «rødhudenes siste seier; Crazy Horse overga seg året etter. Foruten motivet til general og president Ulysses Grant (1822–1885) – «kristne og sivilisere indianeren for å lære ham fredskunsten» – var tiden kommet for å utvinne ressursene i regionen uten å belemres med de som bodde der.
En situasjon som i grunn er nokså vanlig i de vestlige delstatene, som multinasjonale selskaper uavlatelig har plyndret for ressurser (kobber, kull) og forlatt med ødelagte landskap, giftavfall og yrkesskader: I Libby vest i Montana døde 92 prosent av de ansatte i selskapet WR Grace innen de hadde jobbet der i 20 år av asbestrelaterte lungekomplikasjoner.3 «Montana har alltid blitt behandlet som en koloni,» sier Raney. «De har utvunnet alle råvarene og latt oss bli igjen med tomme brønner og ødelagte lokalsamfunn. De har stukket av etter å ha pumpet opp all oljen.» Privat profitt, offentlig utgift, akkurat som på Wall Street …
Men i noen år, mens resten av landet går mot resesjon og lider under høye energipriser, er Vesten i ferd med å få en ny blomstringstid. Det er særlig sant der utvinningsindustriene bestemmer det økonomiske livets rytme. Slik tilfellet er i Sarah Palins Alaska, som har fått tredoblet skatteinngangen fra oljen (fra 2,8 milliarder dollar i 2005 til mer enn 9 milliarder i 2008).
{{{På valgkvelden håper Obama å kompensere en eventuell skuffelse i det industrielle Midtvesten med en positiv overraskelse i Colorado}}}
Wyoming gjør det heller ikke så verst. Som landets hovedleverandør av kull og storprodusent av gass, stabler delstaten opp nye overskudd like fort som den åpner nye utvinningsområder. Den demokratiske guvernøren, Dave Freudenthal, sier det finnes tretti tusen brønner, det vil si én for hver 16. innbygger. Ettersom inntekstskatten ikke kan senkes ytterligere – delstaten skattlegger verken individuelle inntekter eller forbruk – snakker Wyoming om å gjøre høyere utdanning gratis. Og delstatens universitet skal gis en nokså betydelig sum for å tiltrekke seg de beste professorene.
4. november vil Wyoming stemme republikansk, det er sikkert. Det samme vil naboene, Idaho og Utah, gjøre. I disse tre delstatene vant faktisk George W. Bush med over førti prosentpoeng. Men denne gangen virker resten av regionen mer åpen. Det er dermed ikke tilfeldig at demokratenes landsmøte ble lagt til Denver, eller at Obama har besøkt Montana fem ganger mellom april og august. I juni vant han over Hillary Clinton her, i USAs minst «svarte» delstat (0,43 prosent av befolkningen, mot 13 prosent for hele landet).
For demokratene er det ingen selvfølge å bruke tid og penger på å erobre Vesten. En rekke demokrater mener det er en bortkastet anstrengelse og at det ville vært bedre å satse alt på Ohio, Pennsylvania og Michigan. Obama har ikke hørt på dem. På valgkvelden håper han å kompensere en eventuell skuffelse i det industrielle Midtvesten med en positivt overraskelse i Colorado, og i en eller to av de små republikanske bastionene i det rurale Vesten. «Man vet ikke hvor lynet vil slå ned,» sier Howard Dean, administrativ leder for Det demokratiske parti og mannen bak denne «Femstatsstrategien».
{{{En koalisjon av småbønder og storselskaper oppsto}}}
ET SJANSESPILL. I 1975 åpnet Ronald Reagan veien for 25 år med republikansk dominans i det fjerne Vesten.4 Han lykkes med det gjennom å anklage demokratene for å «belemre vår økonomi med en økende bør av kontroll og regulering», og at de var ansvarlige for «nedleggelsen av arbeidsplasser og stansen i vår livsnødvendige energiforsyninger». Snarere enn å beskytte de skogkledde tilfluktsstedene eller sørge for at ulvene og bisonene overlevde for å berolige «miljøvernekstremistene», gjaldt det ifølge ham å sørge for tømmerhoggernes og storfeets framtid.
«Det republikanske parti vant gjennom å forbinde demokratene med miljøvern,» forteller journalisten og forfatteren Andrea Peacock, som bor i Livingstone, ikke langt fra Yellowstone. «Men i tømmerhoggernes og rancheiernes sinn dreide det å stemme republikansk seg om å bevare jobben. Miljøvern representerte fienden. Vern av ulver og bjørner ble for dem et symbol på den føderale regjeringens innblandning i deres tilværelse.» Handelskamrene, gruveindustriene, eiendomsmeglerne støttet opp om denne folkelige holdningen ved å terpe på at man måtte utnytte jorden, ikke «bevare» den. I samme anledning, la de til, er det viktig å slutte å betingelsesløst underkaste seg reglene som kommer fra Washington, som viser forakt for de lokale særegenhetene, deriblant fartsgrenser og våpenreguleringer. Men populismen skiftet retning, i likhet med fiendens identitet. En koalisjon av småbønder og storselskaper oppsto.
Kristenfundamentalisten James Watt, og venn av Dick Cheney som også er fra Wyoming, ble i 1981 utnevnt til miljøvernminister av Reagan. Hans målsetning var å «rettsforfølge disse byråkratene og nullvekstforskjemperne som angriper individets frihet og de økonomiske frihetene.» Reven fikk i oppgave å passe på hønsegården! Og Watt lovet videre: «Vi skal åpne nye gruver, nye oljebrønner, hogge mer skog, bruke disse ressursene heller enn å bevare dem under lås og slå.»5
Republikanernes retorikk er ikke lenger så karikert, men oppmuntret av de økte energiprisene, vedtok de på landsmøtet en plattform som nok en gang gjentar samme anbefaling: «Vi må utvinne mer amerikansk olje på amerikansk jord.» Ifølge McCain haster det, fordi «hvert år sender vi 700 milliarder dollar til land som ikke liker oss, og en del av disse pengene havner i hendene på terroristorganisasjoner.»6 Dessuten framhever hans politiske venner at «de skremmende scenariene om global oppvarming […] spres av tilhengere av en sentralisert stat som ønsker å bestemme og kontrollere alt». Og i Colorado har en gruppe fra Free Market Alliance de siste måneden sendt tv-reklamer som angriper demokratenes senatorkandidat, Mark Udall, for å være i mot mer oljeboring i delstaten: «Hvordan skal vi kunne betale for bensinen? Udall er født inn i en velstående familie, han forstår ikke i hvor stor grad prisstigningen rammer arbeider-familier …»
{{{«Republikanerne har gått for langt. Grådigheten er blitt for rå, ødeleggelsene for synlige.» Pat Williams, demokrat}}}
Men arbeidsplassene i gruveindustrien blir stadig mindre attraktive, i takt med at miljøspørsmålet opptar stadig flere, med at oljebrønnene ødelegger landskapet, med at de rike, pensjonistene og naturelskerne flytter til Vesten. Og man blir stadig mer opptatt av nasjonalparker uten stengsler og boretårn, av rene elver fulle av ørret. «Flere saker har brakt Vest-regionen mot demokratene,» oppsumerer Pat Williams, tidligere demokratiske representant for Montana i Representantenes hus. «Hvis jeg skal velge en, må det bli miljøsaken. Republikanerne har gått for langt. Grådigheten er blitt for rå, ødeleggelsene for synlige. Og siden 1980 har vi opplevd en strøm av tilflyttere, hvorav en del har kommet hit for landskapet og roen.»
Dette er goder som trues av energiboomen og salget av offentlige eid land til private. Steder i Wyoming som tidligere kun var befolket av antiloper og harer, er nå perforert av boretårn. Nye private eiendommer truer tilgangen til elvene og skogene. Men de republikanske velgerne i regionen setter like stor pris som andre på det Walton Gasson, direktør for Wyoming Wildlife Federation, kaller «friområder der man kan gå på jakt, fiske, parkere campingvogna, slå opp telt, slippe løs hestene. Områder der man kan skitne til støvlene og bevare en ren sjel».
NÅR MAN NØYER seg med å stemme for den «som gjør minst skade», et uttrykk vi hører flere ganger i Vesten, har ikke en demokratisk kandidat noe særlig handikapp. Ikke i øynene til oppdretteren som trenger vann, fiskeren som frykter at ørretbestanden vil bli desimert av den globale oppvarmingen, jegeren som leter etter jaktområder og vilt. Deres interesser sammenfaller oftere enn de selv like å innrømme med kampsakene til miljøvernerne og de progressive.7 I intervjuet med Billings Gazette, som vi nevnte over, kom senator Tester med følgende uttalelse: «Obama vil garantere fri tilgang til natur- og jaktområdene. McCain snakker om å selge dem.»
At de republikanske temaene ikke har like mye innvirkning som før, viser seg i at fem demokrater nylig ble valgt til guvernører i de vestlige delstatene. I 2001 var alle republikanere. Som et eksempel på dette jordskredet, kommer Schweitzer med et utsagn som får selv Det hvite hus til å skjelve i buksene: «Vi er demokrater som senker skattene, som tiltrekker oss bedrifter, som verner miljøet, og folk liker det. Hvis du liker det som skjer i Montana, og misliker det som skjer i Washington, bør du bidra til den demokratiske ’ticket’ på landsbasis.» Men «bidraget» bør være betraktelig: I 2004 vant Bush «Big Sky State» med 59 prosent av stemmene.
Schweitzer sier det ikke i kommentaren sin, men det finnes flere måter å «senke skattene» på. Og dreier det seg ikke om gå til frontalangrep på antiskattdemagogien – med fare for å få mot seg både små og store som deler det samme hatet mot skattefuten og staten. Montana-guvernører har snarere avsporet det republikanske prosjektet. I Washington har Bushs skattesenkningen vært proporsjonal i forhold til skattebeløpet. Det vil si at det stort sett, og bevisst, har favorisert de rike. I Helena har derimot beløpet vært det samme for alle: 400 dollar. Og tiltaket ble samkjørt med en skjerpet skatteinnkreving hos storselskaper som alltid har klart å snike seg unna. Den gamle antiskatt-koalisjonen republikanerne dannet har ikke klart å forsvare seg. «Folk har skjønt budskapet vårt,» sier Schweitzer med stor fornøyelse. «De vet at hvis vi ikke får de rike til å betale, så vil deres skatt øke.»8
Erfaringen med en «skattepopulisme» for de velstående og en tøylesløs «utvikling» som har skapt så mye skader i kjølvannet, har gitt en tredje lærepenge: om konsekvensene av dereguleringen av energisektoren. Dereguleringen ble påbegynt av den republikanske guvernøren Marc Racicot i 1997, og ble opplevd som en katastrofe. Sagaen om prisøkningen i California, om spekulasjoner à la Enron, om de tusener av aksjonærer som hadde investert pensjonen sin i energiselskapet, ble faktisk gjentatt i Montana, med finansfolkene fra Goldman Sachs ved roret. «Våre offentlige tjenester ble stykket opp, og enorme fortjenester ble hentet ut,» forteller Steve Doherty, som leder delstatens Kommisjonen for fiske, natur og nasjonalparker. Det var ifølge ham «begynnelsen på slutten for republikanerne».
Men ikke for alle. Racicot har i etterkant fått seg en lukrativ karriere som lobbyist. I tillegg til det pedagogiske, har indignasjonen som denne typen framgangsmåte har framprovoserte, gjort at den folkelige misnøyen har kunnet omdirigeres. Mens republikanerne fortsatte å anklage de «ekstremistiske» miljøvernerne, som med sin malthusianisme ville belemre Amerika med svært dyr importolje, våget noen demokrater å stille spørsmålstegn ved de politiske vennene til spekulantene som manipulerer råvareprisene. Hvem tror virkelig at energiproduktene (som ikke prisreguleres) vil bli billigere hvis de i større grad ble produsert i USA? Før privatiseringene var strømmen i Montana billigst i regionen. Etter har den vært blant de dyreste.
DEN TEXANSKE INDUSTRIMANNEN og republikaneren M. T. Boone Pickens tjente seg rik på olje. Han er sikkert og visst ikke den eneste som har gjort det, men hos ham legger man merke til det! Det er faktisk umulig å lytte til radioen eller å se på tv uten at han ruller fram pappeskene med sin nye energipolitikk: «Den store debatten i Washington dreier seg om spørsmålet: ’Bore eller ikke bore?’ Jeg sier: ’Bor, bor, bor!’ Men dette er ikke et godt spørsmål. Fordi hva enn vi gjør, vil vi være avhengige av import olje, og være maktesløs vitner til den største overføringen av rikdom i menneskehetens historie.» Hans konklusjon: «Vi må bytte ut oljen vi importerer med gass produsert i USA. Dette er grunnen til at jeg har betalt for denne beskjeden.» Han har til og med betalt 58 millioner! Men med tanke på alt han har investert i naturgass, er det på ingen måte penger ut av vinduet …
Pickens «beskjed» henviser til nettsiden hans.9 Her trekkes det fram noe annet: «North Dakota og Great Plains-delstatene besitter det definitivt største vindenergipotensialet i verden.» For å forbeholde naturgass til bilene, håper Pickens at vindenergi kan dekke 20 prosent av den amerikanske strømbehovet innen ti år. Mot én prosent i dag.
Selv om produksjonen er ytterst marginal har den økte med 45 prosent det siste året, og firmaer som JPMorgan har investert 4,4 milliarder dollar i sektoren. Det eneste problemet – og som kanskje de skadefro også vil påpeke om den amerikanske finanssektoren – er at vindenergi-industrien er så avhengig av statlige subsidier at den umiddelbart vil kollapse den dagen skattefordelene fjernes.10
Den lille individuelle vindturbinen opplever ikke samme uvær. Kunstnere og politikere er begeistret for den og gir uttrykk for det. Tv-kjendisen Jay Leno, som ønsker «grønne løsninger på sine garasjeproblemer», har installert en oppå lokalet der han parkerer sine fem biler og 24 motorsykler (han «bruker alle»). Slike småvindmøller er dyre og produserer knapt strøm, men de er moteriktige for jet-seterne. Designeren Philippe Starck har lovet å lansere en modell i Europa – i «elegant» plastikk.
På guvernørkontoret sitt i Helena, som ligner litt på en demonstrasjonsstand for ny energi, peker Schweitzer på flere miniatyr-vindmøller.
Og noen kilometer herfra venter de virkelige vindmøllene på at det skal blåse opp.