Palestinsk splittelse

Det er begynnelsen av juli og innbyggerne på Vestbredden og i Gaza er lettet over den gode nyheten: Resultatene fra avgangseksamen i videregående skole i de to okkuperte områdene blir offentliggjort samtidig. Det ble sagt at Gazas utdanningsminister ville offentliggjøre dem en dag på forskudd. Ryktet gjenspeiler bekymringen for det som har vært situasjonen siden juni 2007: En fordobling av «makten», med én regjering ledet av Fatah i Ramallah og en annen i Gaza ledet av Hamas. Utenfor beslutningstakernes sirkler var folk snare med å betrygge hverandre: «Der ser dere, bruddet har ikke nådd departementene med ansvar for de grunnleggende tjenestene [utdanning, helse og trygdevesen].» Fordoblingsvanviddet har sine grenser.

Fra alle kanter hører man: «Alle vet at bruddet bare tjener den israelske okkupasjonen, at disse ’regjeringene’ bare har begrenset myndighet og at det i virkeligheten er den israelske okkupasjonsmakten som sitter med makten.» I slutten av august, da det var meningen å starte en ny runde med diskusjoner, under egyptisk beskyttelse, for å få til en forsoning mellom Fatah og Hamas, tok Ramallah de offentlig ansatte på Gazastripen ut i streik.

Tidligere på sommeren, i midten av juli, var det palestinske samfunnet for noen dager igjen blitt en stor landsby hvor alle visste hvem som hadde stått med glans og hvem som hadde strøket til eksamen. På Vestbredden ble eksamensfeiringen som alltid markert med skuddsalver i luften. Til alles misbilligelse har ikke myndighetenes sikkerhetsorganer greid å få slutt på denne farlige skikken. I Gaza derimot hørtes ikke et eneste geværskudd. Hamas-regjeringen og dens politi har forbudt skyting i forbindelse med sivile arrangementer.

Ismail Haniyeh oppførte seg som om han fortsatt var statsminister i den lovlige regjeringen som ble innsatt etter at Hamas vant parlamentsvalget i januar 2006: Han delte ut et spesialstipend til den beste jenta blant elevene i Gaza, og lovet å gi slike til flere titalls andre, også på Vestbredden. Sammen med sin ferske nasjonale samlingsregjering ble Haniyeh avsatt av Mahmoud Abbas i juni 2007 etter at Hamas hadde vunnet militære kontroll over Gazastripen fra de Fatah-dominerte sikkerhetstjenestene.

Gazastripens om lag halvannen million innbyggere lider konstant under følgene av splittelsen mellom Hamas og Fatah. De betaler også for den israelske blokaden som er mer hjerteløs enn noensinne og direkte ansvarlig for de høye fattigdomstallene: 79,4 prosent (beregninger basert på inntektsnivået) eller 51,8 (basert på forbruksnivået) mot henholdsvis 45,7 og 19,1 på Vestbredden.1

Mellom det demokratiske valget i 2006 og avsettelsen av Haniyeh i juni 2007 ble også Vestbredden rammet av den internasjonale handelsblokaden og den israelske blokaden. Etter det politiske bruddet mellom de to enhetene er blokadene nå opphevet på Vestbredden. Det har gjort hverdagen for de to og en halv millionene palestinere der noe lettere, men det har også øket avstanden til Gaza.

FOLK PÅ VESTBREDDEN er ikke egentlig rystet over den doble makten, hvis vi skal dømme etter den skuffende lave oppslutningen i Ramallah om en solidaritetsdemonstrasjon for det blokkerte Gaza. Spør man folk på Vestbredden om de kan navnene på ministrene i de to regjeringene, har de problemer med å svare. «Det interesserer oss ikke,» innrømmer et par livlige kunstnere i trettiårsalderen foran det selvfinansierte galleriet de nettopp har åpnet i Ramallah.

Kollegene deres har, klok av skade, lært seg navnet på viseministeren for religiøse saker i regjeringen i Gaza, Youssef Al-Raqab. I slutten av april gikk han til offentlig angrep på arrangørene av dansefestivalen i Ramallah og anklaget dem for å danse mens Gaza led under israelernes blokade og angrep. I Ramallah mistenkte noen nasjonalfølelsen for å være et påskudd for å angripe at kvinner og menn deltok sammen.

Allerede lenge før Hamas vant valget var det blitt sjelden å se kvinner og menn sammen på offentlige arrangementer i Gaza, men også til dels på Vestbredden. Ramallahs åpenbart sydende kulturliv ser ut til å være enestående på Vestbredden. For folk fra byene Jenin og Nablus, hvor man har levd med militæroffensivene og den israelske blokaden tett innpå livet, framstår Ramallah som alt for lystig og selvtilfreds.

«Og kynisk,» legger C til. Han er utdannet ved det ikke-religiøse universitetet, kommer fra en kjent familie av PLO-aktivister i Gaza. Som mange likesinnede i Ramallah frykter han virkningen av Hamas’ religiøse agenda, og vil ikke oppdra barna sine under et autoritært teokrati. Han har et yrke som gjør det mulig for ham å slå seg ned på Vestbredden, og sannsynligvis vil Israel tillate det.2 Men Ramallah byr ham i mot: Der har PLOs «kynisme» etter hans mening tusket bort den nasjonale frigjøringskampen mot en tvilsom internasjonal status og personlige privilegier. Han tenker med sorg på å emigrere, slik mange av vennene hans fra middelklassen allerede har gjort.

Regjeringskrisen og den ideologiske krisen legger seg oppå eldre lag av splittelse mellom de to enhetene. I Gaza sier man, ikke uten grunn, at innbyggerne på Vestbredden alltid har sett ned på folk i Gaza. Denne spenningen har også satt sitt preg på de indre forholdene i Fatah og har solid fotfeste i selvstyrestrukturen. Selvstyremyndighetene samlet alle sine innenrikssaker i Gaza,3 i den grad at innbyggerne på Vestbredden oppfattet selvstyreregjeringen som ensbetydende med Gaza og «innstillingen» som hersket der, litt slik det hadde vært med «PLO-Tunisia.»4

I Ramallah lever i dag flere titalls Fatah-ledere som flyktet fra Gaza i juni 2007. Avskyen deres for Hamas er ikke blitt mindre. De sprer grusomme redegjørelser for hva som skjer der – men ikke uten å overdrive, hevder aktivister fra Hamas, i likhet med mange ansatte i menneskerettighetsorganisasjoner i Gaza og tidligere aktivister på den palestinske venstresiden.5 Men «flyktningene fra Gaza» er isolert i byen hvor de har funnet et fristed, selv om deres «politiske tale» er i samsvar med den som hersker i Ramallah. De føler at de blir foraktet både på grunn av sitt svik og fordi de er fra Gaza.

Hvis en følelse skulle kunne bli en samlingsfaktor, så er det omtanken for fangene i Israel. Alle tenker på at de må settes fri. Og likevel var det ikke mange som svarte på Hamas’ invitasjon til Vestbredden den andre uken i august om å ta imot nylig frigitte langtidsfanger. Mottagelsesseremonien (kvinner og menn i hver sin del av salen) som ble holdt på rådhuset i El-Bireh (naboby til Ramallah) ble ledet av et Hamas-medlem. I salen var det verken palestinske journalister, medlemmer av Fatah eller representanter for departementet med ansvar for saker i tilknytning til fangene.

At det var så få medlemmer av Hamas til stede lar seg forklare. Mange av lederne for bevegelsen sitter i fengsel i Israel. Og sympatisørene frykter på sin side å bli sett offentlig på et arrangement merket «Hamas». Barneskolelæreren og islamistsympatisøren Oum Mohammad løfter pekefingeren til leppene for å vise at hun har valgt å forholde seg taus. Hun uttrykker ikke sin mening offentlig og spesielt ikke foran de andre lærerne på landsbyskolen. Hun sier: «Folk er redde.» Arrestasjoner, tortur, trakassering, angiveri, oppsigelser.

SELVSTYREMYNDIGHETENE har gjort alt de kan for å svekke Hamas’ innflytelsessentre på Vestbredden: Imamer har blitt skiftet ut, hjelpeorganisasjoner og ikke-statlige organisasjoner (NGO) stengt, eller ledelsen deres skiftet ut, ledere er blitt fengslet og demonstrasjoner oppløst med makt. Hamas’ aviser er forbudt på Vestbredden. Og der selvstyremyndighetene ikke kommer til, tar hæren og den israelske etterretningstjenesten seg av sakene. Ofte med de samme målene.
M. har mye han vil si om angiverne. Han er selv født i en flyktningeleir i Gaza og gikk inn i det palestinske politiet midt på 90-tallet. Han adlød da president Abbas i juni 2007 beordret alle ansatte i Gazas sikkerhetstjeneste til ikke å møte på jobb. Han er troende og praktiserende, men støtter ikke Hamas. Men noen oppga at han hadde arbeidet, og plutselig ble lønnsutbetalingene hans stanset. I ettertid har Ramallah innrømmet at det dreide seg om en falsk anklage, men byråkratiet følger bare langsomt etter og M får fortsatt ikke lønn. Etter palestinsk skikk er han avhengig av hjelp fra brødrene sine.

Dette er den skrikende absurditeten ved «den doble makten»: De offentlig ansatte som følger ordren fra Ramallah om ikke å arbeide, får lønn og opptjening av ansiennitet (uten unntak, slik som M), men blir sprø av å gå hjemme uten noe å gjøre. De som fortsetter å arbeide får stanset de offisielle lønnsutbetalingene sine, men regjeringen i Gaza utbetaler en kompensasjon. Den betaler også de tusenvis av nyansatte som er rekruttert for å fylle opp tomrommet som Abbas’ boikottordre har skapt. I tillegg er de kommunestyrene som ble identifisert med Fatah, oppløst og erstattet med folk fra Hamas.
I en by vest på Vestbredden ble Kh, også han i politiet, oppsagt fordi noen hadde anklaget ham for å tilhøre en avdeling av Hamas’ hær. I andre halvdel av 2007 feide en tilsvarende oppsigelsesbølge over offentlig sektor på Vestbredden. Noen av ofrene hadde vært ansatt av Hamas-regjeringen, som, slik Fatah før den, hadde gitt forrang til slektninger og sympatisører. Andre hadde midlertidige kontrakter som ikke ble fornyet etter at Salam Fayyads kriseregjering (seinere interimregjering) ble innsatt.

Alt som ble sagt om trusler og undertrykkelse av Hamas på Vestbredden er like sant i Gaza, men med motsatt fortegn. Der det er Hamas som forfølger medlemmer av Fatah og familiene deres: stengte institusjoner, ulovlige arrestasjoner, tortur i forbindelse med fengsling, en blokkert presse og fordømmelse av selvstyremyndighetens fjernsynskontorer, demonstrasjoner slås ned med vold.

Nylig snakket jeg på telefonen med en gammel venn og praktiserende muslim i Gaza. Jeg kom til å nevne en tidligere samtale da det hadde vært snakk om selvmordsangrep. Det var mange år siden og jeg hadde bodd hos ham i fyktningeleiren. «Ikke si: ’Da jeg overnattet hos deg’, men ’da jeg overnattet hos dere’,» sa han og lo: «De som hører på kunne tro at jeg var alene!» Det er ikke noe nytt: Både sikkerhetstjenesten til de «respektable» selvstyremyndighetene og til Fatah har hatt avansert avlyttingsutstyr helt fra den spede begynnelse. Det er ikke for ingenting at de drar til USA og Storbritannia for å skaffe seg utdanning.

Enkelte Fatah-ledere hevder på sin side at Hamas får råd både fra Syria og Iran, hvis vi skal dømme etter måten forhørene foregår på i Gaza. Vi får vite at byen er full av små angivere som for eksempel noterer hvem som går og ikke går i moskeen (denne informasjonen brukes «for øyeblikket» ikke til noe), og spionerer på folks hjem. I begynnelsen av august brøt politistyrkene til Hamas inn midt i en fest. Der var bare gifte par til stede. Politifolkene stilte mennene opp mot en vegg, fornærmet dem og slo dem. De beslagla brennevinet og satt i omløp løgnen om at de var på jakt etter narkotika. Meldingen ble oppfattet.

«Det var det eneste fristedet vårt: å være blant venner hjemme, prate og drikke litt,» sier C. «Nå er vi til og med redde for det.» Ryktene vil ha det til at politistyrkene til Hamas stopper par i biler og sjekker om de er gift. Men det har aldri S og konen hans (som ikke skjuler håret sitt under et tørkle) opplevd, og mange bemerker at «vanlige» folk ikke er redde for å fortsette å beklage seg og uttrykke sin kritiske mening offentlig: i drosje, hos frisøren, på markedet, i telefonen, i diskusjoner med Hamas-tilhengere.6

DET SER UT TIL å være midt i en bestemt del av befolkningen, nemlig blant Fatah-lederne, at truslene greier å vinne terreng. Etter at Israel og Hamas inngikk våpenhvile i juni 2008 har regimet plassert en kontrollpost like ved veisperringen i Beit Hanoun (sted for gjennomreise mot Israel i nord). Her noteres hvem som reiser inn og hvem som reiser ut (det dreier seg uansett om et begrenset antall mennesker), og det spørres om grunnene til utreisen. Ved innreise gjennomsøkes bagasjen på jakt etter sprit. Utover de syke, som med stor møye har fått Israels tillatelse til å dra for å få behandling utenfor Gaza, er de som reiser ut vanligvis ansatte i internasjonale organisasjoner og folk som Ramallah ønsker skal reise gjennom. I slutten av juli hindret Hamas to Fatah-ledere i å dra til Ramallah.

I Gaza ble en ungdom arrestert for å ha mottatt en sms som ga inntrykk av at han ble gratulert med drapet på fem aktivister fra Hamas’ militære avdeling under et angrep på stranden i slutten av juli. Hamas hadde selvfølgelig kunnet bekrefte at det var Israel som sto bak angrepet og at de hadde hatt medhjelpere, for siden å avhøre dem som sto bak. Men med overlegg eller dårlig beregning valgte Hamas å angripe: De rettet umiddelbart en anklagende pekefinger mot Fatah og startet en ny arrestasjonsbølge, raid mot kjente personer og sosiale sentre, stengning av Fatahs institusjoner og militære sammenstøt med en gruppering med tilknytning til bevegelsen og der man antok at morderne gjemte seg.
«Vi håpet at våpenhvilen mellom Israel og Hamas skulle skape litt ro,» forklarer Y som på 90-tallet studerte psykologi ved universitetet i Bir Zeit på Vestbredden. Han har ikke vært utenfor den smale Gazastripen på ti år! «Men så fikk vi dette mordet på stranden i Gaza og represalier fra Hamas, fulgt av en rolig periode på to eller tre uker. Og siden kom streikeordren fra selvstyremyndighetene.» Også Ramallah velger å angripe.

For F som er elev i videregående skole har det vært en lang sommerferie og hun kjeder seg. Hun har egentlig ikke noe sted å dra, for den eneste muligheten til å slippe unna, som ennå finnes for innbyggerne i Gaza, er over havet, og det forbyr foreldrene henne å gjøre. Blokaden og de minimale rasjonene med bensin og fyringsolje som Israel lar slippe inn gjør at rensesystemene bare delvis fungerer eller ikke i det hele tatt: Avløpsvannet slippes rett i havet slik det er. F ventet derfor utålmodig på at skolen skulle starte igjen den 24. august. Men så fikk hun vite at det ikke kom til å bli noen skolestart den planlagte datoen: Lærernes fagforening hadde sendt en streikeordre til lærerne i de statlige skolene på Gazastripen for å protestere mot at lærere og rektorer som sympatiserte med Fatah skiftes ut.

Informasjonen som menneskerettighetsorganisasjonene har samlet inn, viser at en del av utskiftningene er gjort ut fra profesjonelle kriterier. Regjeringen i Ramallah – arbeidsgiveren! – støtter streiken og melder at det ikke vil bli utbetalt lønninger til streikebrytere. De kan til og med vente seg oppsigelser.

L ER LÆRER I videregående skole. De to første dagene deltok hun med tungt hjerte i streiken. Hun kunne ikke lenger sove og hun diskuterte med sine nærmeste som ikke er medlemmer av Hamas. De kom fram til at streiken ikke var profesjonelt motivert, men politisk. I likhet med mange andre glemmer de ikke at regjeringen i Ramallah, som nå støtter streiken i Gaza, er den samme som for noen måneder siden truet med sanksjoner overfor arbeidere i offentlig sektor på Vestbredden som streiket med krav om å få lønningene sine justert etterskuddsvis i forhold til inflasjonen.7

I mellomtiden har Hamas arrestert flere streikende som knyttes til Fatah og har truet andre. Som man kunne vente har bevegelsen vært ivrig etter å sette inn sine sympatisører i stedet for de streikende. Ofte dreier det seg om unge lærere med liten erfaring eller studenter som har sin viktigste kompetanse innen religiøs opplæring. Man gjenfinner det samme bildet: Med overlegg eller dårlig beregnet skaper selvstyremyndighetene et tomrom i regjeringen, administrasjonen eller tjenestesektoren, som Hamas er ivrige etter å fylle.

L vendte tilbake til arbeidet etter to dagers nøling. Det varte ikke lenge før hun fant navnet sitt på et nettsted med tilknytning til Fatah som offentliggjør navnene på dem «som nekter å følge ordre», slik at man i Ramallah vet hvilke lønninger som skal fryses. I neste omgang lot Gazas helseminister de ansatte få vite at det ville bli forbudt å arbeide ved private klinikker eller for ikke-statlige organisasjoner hvis de deltok i streiken. Mange ansatte har sett bort fra ordren om å legge ned arbeidet, utvilsomt på grunn av denne trusselen, men også ut fra en grunnleggende motstand mot streikelogikken under de forholdene som de strenge israelske restriksjonene fører til, og som allerede gjør de syke så skadelidende.8

Hamas har lovet å betale lønningene til de som ikke streiker. Tross den israelske blokaden ser det ut til at regjeringen i Gaza skaffer seg ressurser på ulike måter: utenlandske bidrag (fra Muslimsk brorskap, fra Iran), inntektsskatt (hovedsakelig på kjøpmenn som, slik alle vet, sender varene sine gjennom tunnelene mellom Rafah og Egypt). Det er ikke nok til utviklingen (og uansett så finnes det ikke materialer til å bygge med). Observatører melder at en betydelig del av disse ressursene går til den interne organiseringen og til Hamas’ sikkerhetssystemer. Men det er sannsynlig at bevegelsen vil og kan betale lønningene.

De fleste offentlig ansatte i Gaza er ikke glade for streiken (som ikke ble innledet med et varsel, slik loven krever). De innretter seg likevel etter den av frykt for å miste lønningene og enda mer ansienniteten og pensjonene sine. Det mest overraskende er nettopp at holdningen deres avslører at i Gaza hersker antagelsen om at delingen av makten snart vil ta slutt.

PÅ VESTBREDDEN HERSKER det motsatte inntrykket, skal vi tro Ghassan Al-Khatib, som er professor i kommunikasjon ved universitetet i Bir Zeit og direktør ved forskningssenteret for samfunn og offentlig mening. Han, og flere andre, deltar i videokonferansediskusjoner med kolleger i Gaza. Han mener de ikke vil innse at denne politiske splittelsen vil vare i mange år.

I Gaza er C av samme mening. Han kunne holdt ut denne situasjonen to eller tre år til hvis han trodde at en løsning var nært forestående. Også 40 år gamle B, som er født i en flyktningeleir, far til fire barn og samfunnsforsker ved et uavhengig institutt, nekter å lukke øynene for realitetene. Men han kan ikke tillate seg å vandre ut. «I sommer kunne jeg ikke en gang sende datteren min på ni år på ferie til broren min som bor i Frankrike. Det eneste som opptar oss er tanken på å overleve, på strøm, på hvor avløpsvannet skal gå. Man ender opp med å spørre seg selv om hvorfor man har satt barn til verden.»

Oversatt av K. E. V.

1 Rapport fra FN-byrået for støtte og hjelp til palestinske flyktninger i det nære Østen (UNRWA): Prolonged Crisis in The Occupied Palestinian Territory: Socio-Economic Developments in 2007.

2 Fra begynnelsen av 90-tallet har Israel forbudt det store flertall av Gazas innbyggere å dra til Vestbredden.

3 I etterkant av juni 2007 måtte Ramallah være svært oppfinnsomme for klare å hente ut sentrale data fra innenriksdepartementet i Gaza og fra kontorene der med ansvar for registrene over ansatte i offentlig sektor og trykking av pass.

4 Benevnelsen viser til alle aktivistene og lederne som dro i eksil til Tunisia etter at PLO ble kastet ut av Beirut i 1982, og som utgjorde ledelsen for de palestinske selvstyremyndighetene ifølge Oslo-avtalen av 1993.

5 Siden den israelske hæren ikke tillater israelske journalister å dra inn i Gaza foregår alle samtaler per telefon.

6 Men tross alt, både i Gaza og på Vestbredden foretrekker folk, og også jeg, å ikke framheve hvem vi er.

7 Den andre uken i september, startet Undervisernes fagforening på Vestbredden en ny protestkampanje til støtte for lærerne i Gaza med krav om lønnsutbetalinger.

8 5. september var 48 prosent av de ansatte i helsesektoren og halvparten av underviserne i streik i Gaza ifølge beregninger fra FN som ble offentliggjort via nyhetsbyrået Ma'an.
(…)