Hvorfor kynikerne tar feil om Obama

Kynikerne sier med rette at Obama sannsynligvis ikke vil bli noen annet enn en «Bush med et menneskelig ansikt». Og de har rett, men samtidig ser de ikke hvor naiv deres kyniske visdom er som overser illusjonenes makt.

Den kyniske fortolkningen av Obamas suksess kulminerte i Noam Chomskys bitende bemerkning om at Obama er en hvit mann som har tilbrakt noen timer i solen. Det Chomsky mente var at folk burde stemme på Obama, men uten illusjoner … Jeg deler fullt ut Chomskys tvil om de reelle konsekvensene av Obamas seier: Fra et pragmatisk-realistisk synspunkt er det nokså sannsynlig at Obama ikke vil foreta annet enn noen ansiktsløftninger, og dermed vise seg som en «Bush med et menneskelig ansikt». Han vil videre-føre hovedtrekkene i politikken, men på en mer attraktiv måte og dermed faktisk styrke det amerikanske hegemoniet, som har blitt svekket av de katastrofale årene med Bush.

Det er likevel noe grunnleggende feil med denne reaksjonen – en sentral dimensjon mangler. Det er på grunn av denne dimensjonen at Obamas seier ikke bare er et nytt maktskifte i de evinnelige parlamentariske kampene for flertall med alt av pragmatisk kalkulering og manipulasjon. Seieren er et tegn på noe mer. Dette er grunnen til at en god, amerikansk venn av meg, en herdet venstresympatisør uten illusjoner, gråt i timevis da det ble klart at Obama hadde vunnet. Uansett hvor mye vi tvilte og fryktet, uansett hvor mange kompromisser vi inngikk, var vi alle i det entusiastiske øyeblikket frie og en del av menneskehetens universelle frihet.

HVA SLAGS TEGN er det vi snakker om? Vi bør her vende tilbake til den store tyske idealisten Immanuel Kant som i den siste boken han publiserte, Der Streit der Fakultäten (1798), tok opp et enkelt, men likevel vanskelig spørsmål: Går historien virkelig framover? (Han mente frihetlige, etiske framskritt, ikke bare materiell utvikling.) Han innrømmet at den faktiske historien var forvirrende og ga ingen avgjørende bevis: Tenk på hvordan det 20. århundret ga framskritt uten side-stykke innen demokrati og velferd, men også Holocaust og Gulag … Likevel konkluderte han at selv om et historisk framskritt ikke lar seg bevise, er det mulig å få øye på visse tegn som antyder at framskritt er mulig. Kant fortolket den franske revolusjonen som et slikt tegn som pekte mot muligheten for frihet: Det som fram til da hadde vært utenkelig skjedde, et helt folk hevdet fryktløst sin frihet og likhet. For Kant var entusiasmen som hendelsene i Frankrike ga opphav til hos alle sympatiserende observatører i hele Eu-ropa, viktigere enn hva som virkelig (og ofte blodige på blod vis) skjedde i gatene i Paris:

«Denne nylige revolusjonen til et folk som er fylt av ånd, kan mislykkes eller lykkes, skape mer nød og grusomhet, likevel har den fått til alle tilskuerne (og ikke bare de som er involvert i dette spillet) til å velge side i tråd med lengsler som grenser til entusi-asme, og siden selve utrykket dens ikke var ufarlig, kan dette bare skyldes et moralsk anlegg i menneskeslekten.»
Man bør her påpeke at den franske revolusjonen ikke bare skapte entusiasme i Europa, men også i fjerntliggende steder som Haiti, der den utløste en annen verdenshistorisk hendelse: Det første opprøret til svarte slaver som kjempet for å få delta på lik linje i frigjø-ringsprosjektet til den franske revolusjonen. Det utvilsomt mest sublime øyeblikket under den franske revolusjonen fant sted da delegasjonen fra Haiti, ledet av Toussaint l’Ouverture, besøkte Paris og ble entusiastisk mottatt i nasjonalforsamlingen som likemenn blant likemenn. Obamas seier er beslektet med disse historiske hendelsene, ikke den obskure søken etter «autentiske» førmoderne røtter. Av den grunn er den et historisk tegn i den tredobbelte kantianske betydningen signum rememorativum, demonstrativum, prog-nosticum: et tegn som vekker minnet om en lang FORTID med slaveri og kamp for å avskaffe det; en hendelse som NÅ beviser en forandring; et håp for nye framskritt i FRAMTIDEN. Det er dermed ikke overraskende at Hegel, den siste store tyske idealisten, delte Kants entusiasme i sin beskrivelse av virkningene til den franske revolusjonen:

«Dette var følgelig en storslått mental morgen. All tenkning ble delt i denne epokens jubel. Luftige følelser beveget menneskenes sinn på den tiden. En åndelig entusiasme begeistret seg gjennom verden, som om forsoningen mellom det guddommelige og det jordiske først nå var blitt fullbyrdet.»1

Førte ikke Obamas seier til den samme universelle entusiasmen over hele verden, med folk som danset i gatene fra Berlin til Rio de Janeiro? All skepsisen som ble vist bak lukkede dører, selv av mange bekymrede progressive (hva om den offentlig fornekte-de rasismen dukker opp igjen i stemmeboksene?), viste seg å være grunnløs.

DET ER EN TING med Henry Kissinger, den ultimate kyniske realpolitikeren, som må ha overrasket alle observatører, nemlig hvor utrolig feil han tok i de fleste spådommene sine. Et eksempel: Da nyhetene om militærkuppet mot Gor-batsjov i 1991 nådde Vesten, aksepterte han umiddelbart det nye regimet (som vanæret kollapset tre dager senere) som et faktum. Da sosialist-regimene allerede var levende døde, gikk han inn for en langsiktig pakt med dem. Kynisme er visdommens posisjon – den paradigmatiske kynikeren forteller deg privat med en fortrolig dempet stemme: «Men forstår du ikke at det egentlig bare dreier seg om … penger … makt … sex … at alle edle prinsipper og verdier kun er tomme fraser som ikke betyr noe som helst?» Det kyni-kerne ikke ser, er hvor naive de er, hvor naiv deres kyniske visdom er som overser illusjonenes makt.

Grunnen til at Obamas seier skapte så mye entusiasme er ikke bare det faktum at den imot alle odds faktisk fant sted, men at muligheten for at noe slikt kunne skje ble bevist. Det samme gjelder for alle store historiske brudd – bare tenk på Berlinmurens fall. Selv om vi alle kjente til kommunistregimenes råtne ineffektivitet, trodde vi på et vis «ikke virkelig» at de ville gå i oppløsning – som Kissinger var vi alle ofre for den kyniske pragmatismen. Denne holdningen oppsummeres best i det franske uttrykket je sais bien, mais quand même … Jeg vet det godt, men likevel … (Jeg kan ikke virkelig erkjenne at det skjedde). Dette er grunnen til at selv om Obamas seier var lett å forutsi de to siste ukene før valgdagen, ble seieren hans likevel erfart som en overraskelse – i en viss forstand hendte det utenkeli-ge, noe vi virkelig ikke trodde KUNNE skje. (Men vær klar over at det også finnes en tragisk versjon av det utenkelige som blir virkelighet: Holocaust, Gulag … Hvordan kan man virkelig akseptere at noe som dette kunne skje?)
Dette er også det man bør si til dem som peker på alle kompromissene Obama har måtte inngå for å bli valgbar. Da USA for noen måneder siden markerte den tragiske døden til Martin Luther King, bemerket Henry Louis Taylor bittert: «Alt vi vet er at denne fy-ren hadde en drøm. Vi vet ikke hva drømmen var.» Denne historiske hukommelsessletting angår særlig tiden etter marsjen mot Washington i 1963, da King ble hyllet som «nasjonens moralske leder». Etter marsjen vendte han oppmerksomheten mot samfunns-problemer som fattigdom og militarisme fordi han mente de, og ikke bare rasemessig brorskap, var avgjørende for å realisere likhet – og prisen han betalte for det var at han ble stadig mer utstøtt.

Faren som Barack Obama flørtet med i valgkampen sin, var å gjøre mot seg selv det den historiske sensuren gjorde mot King: Han rensket programmet sitt for kontroversielle saker for å gjøre seg valgbar. Det finnes en berømt dialog i Monty Pythons religi-onssatire Life of Brian som utspiller seg i Palestina på Jesu tid: Lederen for en jødisk revolusjonær motstandgruppe argumenterer lidenskapelig for at romerne bare har brakt nød og elendighet til jødene. Når tilhengerne bemerker at romerne ikke desto mindre har innført utdannelse, bygd veier og irrigasjonskanaler, konkluderer han triumferende: «Ok, men bortsett fra renovasjon, utdannelse, vin, offentlig ro og orden, irrigasjon, veier, rent drikkevann og folkehelse, hva har romerne noensinne gjort for oss? De har kun brakt oss nød og elendighet!» Følger ikke Obamas siste uttalelser samme logikk? «Jeg står for et radikalt brudd med Bush-politikken! Ok, jeg lover min fulle støtte til Israel, til boikotten av Cuba … men jeg vil fortsatt stå for et radikalt brudd med Bush-politikken!» Mistanke var at når Obama snakket om «mot til å håpe», om forandringer vi kan tro på, brukte han en forandringsretorikk uten et spesifikt innhold: Håpe på hva? Forandre hva? Man burde ikke skylde på Obama for denne dobbeltmoralen, vi har her med å gjøre med en begrensning i selve vår samfunnsmessige virkelighet. Hva kan en president i det hele tatt gjøre med tanke på USAs sammensatte situasjon i dagens verden, hvor mange virkelige endringer kan han utførte uten å utløse økonomisk kollaps eller politisk tilbakeslag?

Men et slikt pessimistisk syn kommer uansett til kort. Vår globale situasjon er ikke bare en brutal realitet, den er også bestemt av dens ideologiske konturer, av det som er synlig og usynlig i den, av det som kan og ikke kan sies. For et tiår siden svarte Ehud Barak følgende på spørsmålet til Gideon Levy fra den israelske dagsavisen Ha’aretz om hva han ville gjort hvis han var blitt født som palestiner: «Jeg ville sluttet meg til en terroristorganisasjon.» Dette utsagnet dreide seg på ingen måte om støtte til terrorisme – men på alle måter om å åpne et rom for reell dialog med palestinerne. Tenk på Gorbatsjovs lansering av slagordene glasnost og perestrojka – uansett hva han «virkelig mente» med dem, utløste han et snøskredd som endret verden. Og et negativt eksempel: I dag aksepterer selv de som er mot tortur at dette er et legitimt emne for offentlig debatt – et enormt tilbakeskritt i vår felles oppfatning. Ord er aldri «bare ord», de betyr noe, de definerer konturer for hva vi kan gjøre.
Her har Obama allerede demonstrert en uvanlig evne til å flytte grensene for hva som kan sies offentlig. Hans største bragd fram til nå er at han på sin raffinerte ikke-provokative måte, introduserte for den offentlige diskursen temaer som fram til nå ikke har vært mulig å snakke om: at rase fortsatt spiller en viktig rolle i politikken, at ateister kan spille en positiv rolle i det offentlige liv, at det er nødvendig å snakke med «fiender» som Iran og Hamas … Det er dette amerikansk politikk mer enn noe annet trenger i dag, hvis den skal komme seg ut av blindsporet den befinner seg i, nemlig nye ord som endrer måten vi tenker og handler på. Det gamle uttrykket «Ikke bare snakk, gjør noe!» er noe av det tåpeligste man kan si, selv med utrolig lave standarder for visdom.

DET VIRKELIGE SLAGET begynner nå, ETTER seieren: Kampen om hva denne seieren faktisk vil bety, særlig i forhold til to mer illevarslende historiske tegn: 11. september og finanskollapsen. Ingenting ble avgjort med Obamas seier, men den utvider vår frihet og dermed handlingsrommet for beslutninger. Men uansett hva som skjer, så vil Obamas seier bli stående igjen som et tegn på håp i vår ellers så mørke tid, et tegn på at det siste ordet ikke tilhører de realistiske kynikerne, om enn det er til høyre eller venstre på den politiske skalaen.

© Norske LMD. Oversatt av R.N.