Nord-Amerika

Stillheten rundt en massakre

17 medlemmer av den franske hjelpeorganisasjonen Action contre la faim (Handling mot sult, ACF) henrettet i Muttur-området på nordøstkysten av Sri Lanka 4. august 2006. Én for én ble de skutt i nakken, mens kampene raste mellom regjeringsstyrkene og «Tamiltigrene» (Liberation Tigers of Tamil Eelam, LTTE). Ugjerningen var uten tvil planlagt. De fire kvinnene og 13 mennene, alle mellom 20 og 40 år, deltok i humanitære hjelpeoperasjoner da de ble drept. I slike omstendigheter som borgerkrigen på Sri Lanka, er det ikke uvanlig at sivile som havner i kryssild blir bombet og beskutt uten skånsel, og må bøte med livet i kamper der det ikke skjelnes mellom sivile og militære. Noen ganger dreier det seg om flere titalls personer, slik som her. Men det som skjedde i Muttur er annerledes. ACF trodde aldri at organisasjonens medarbeidere skulle bli ofre for slike uhyrligheter, ikke mer enn for tilfeldigheter eller kuler på avveie.

Den franske hjelpeorganisasjonen snakker her om «kaldblodige» henrettelser, utført «raskt og effektivt». Organisasjonen understreker at de 17 ofrene var godt kjent i Muttur og at «de var lett gjenkjennelige som humanitære hjelpearbeidere». Og den påpeker også at myn-dighetene like fra starten ikke viste noen vilje til samarbeid. Tre hele dager gikk det før politiet og militæret til slutt lot representanter for ACF og Den internasjonale Røde Kors-komiteen dra til åstedet. Da var kampene over. Som alltid i slike saker setter myndighetene i Colombo mye inn på å anklage de tamilske «terroristene». Men denne gangen har ikke denne beskyldningen vært nok. Saken vakte oppstandelse. Enkelte nøler ikke med å snakke om «krigsforbrytelse» og krever etterforskning.


MASSAKREN I MUTTUR sendte sjokkbølger innover en fransk opinion som inntil da hadde brydd seg lite om konflikten. Med ett oppdaget man at srilankernes dagligliv lå langt unna de eksotiske klisjeene, at den innebærer vold og tortur, bortføringer og utenomrettslige henrettelser, vitner som forsvinner og andre uhyrligheter. En internasjonal reaksjon tok form, der EU, investorer og ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) spilte en avgjørende rolle. Plutselig var flere rettssaker i gang. 15. august 2006 åpnet de første forundersøkelsene i en førsteinstansdomsstol. Men det var ikke nok. I november godtok president Mahinda Rajapaksa forslaget om å opprette en granskningskommisjon (Commission of Inquiery, CoI) der ni kjente srilankere skulle ha ansvar for å granske denne massakren og 15 andre tilfeller av «grove brudd» på menneskerettighetene. Internasjonalt press framført av ambassadørene i Colombo førte til at presidenten inviterte en gruppe på elleve «framstående personer» til å delta i granskningen. De elleve kom fra ulike steder og ble samlet i Den uavhengige internasjonale gruppen av framstående personer (International Independent Group of Eminent Persons – IIGEP).

I skrivende stund har ACF og IIGEP kastet inn håndkleet. Det internasjonale samfunn må ta inn over seg både at disse framgangsmåtene ikke har ført fram og at den srilankiske regjeringen åpenbart mangler vilje til å finne sannheten. Den franske NGO-en skriver i en rapport: «Etter å ha fulgt disse tre ankene i mer enn ett og et halvt år, slår ACF med bitterhet fast at rettssakene som ble satt i gang etter de dramatiske hendelsene i Muttur, bare innebærer en ørliten sjanse, om noen, til at man fra offisielt hold kommer til å peke ut de ansvarlige for denne krigsforbrytelsen.» I teksten omtales «omfattende tilsløring av omstendighetene omkring hendelsen». Uregelmessigheter i enkelte rettslige prosedyrer og politiprosedyrer, det manglende innsynet i den juridiske prosessen og manglende muligheter til å gjennomføre en effektiv etterforskning «gjorde det nesten sikkert at de som sto bak drapene på våre medarbeidere ikke ville bli identifisert».

ACF mener at: «Verken hæren eller politiet traff de nødvendige tiltakene da de lot det gå to-tre dager fra mordene ble begått til det første gang ble grepet inn fra offisielt hold på åstedet den 7. august 2006. Da de dødes kropper ble hentet ut, ble det også klart at myndighetene aldri hadde til hensikt å beskytte åstedet eller å utlevere de døde for obduksjon, selv om dette var deres ansvar. Politistyrkene var åpenlyst partiske da de oppga at det var opprørerne som var ansvarlige for drapene. Selv når man tar i betraktning situasjonen og den generelle mangelen på stabilitet i området, framstår både treneringen og myndighetenes holdning som uakseptabel.»2
ACF nektet å gå god for «denne grunnleggende avvisningen av ofrenes rett til en umiddelbar, grundig og uavhengig etterforskning» og avsluttet oppdraget sitt og ba om en internasjonal granskning. De siste restene av håp om å få sannheten fram i lyset hvilte på tospann med den nasjonale granskningskommisjonen og den internasjonale gruppen, som hadde flere jurister og etterforskere i sine rekker. Men en årrekke med et dusin nasjonale kommisjoner av samme sort som ikke hadde lyktes, ga ikke særlig grunn til optimisme.


IIGEP BLE OPPRETTET i februar 2007 og sto helt fra begynnelsen overfor mange vanskeligheter. Sri Lankas presidenten besluttet å begrense gruppens rolle. Medlemmene skulle ikke lenger delta direkte i granskingen, som kommisjonen alene skulle stå for. Deres oppgave ble kun å sjekke at etterforskerne respekterte internasjonale normer og prosedyrer i menneskerettighetsspørsmål. Gruppen skulle også påse at rettsprosessene var gjennomsiktige, gi tekniske råd og hvis dette ikke hjalp, kritikk. Med tilgang til både kommisjonens arbeid, administrasjonen og vitnene, skulle gruppen tre ganger i året avlegge rapport om sine observasjoner til presidenten.

Kommisjonen som sistnevnte stablet på beina hadde lite midler til disposisjon – den var avhengig av presidentens budsjett – og reelt sett var den ikke uavhengig ettersom den ble åpenlyst manipulert av justisministeren og hans allestedsnærværende team i det som angikk rettsaken. Kommisjonen overlot dessuten både forberedelsene av rettssakene og gjennomføringen av forhørene til dette teamet. På grunn av disse overtredelsene, interessekonfliktene og den manglende nøytraliteten, havnet IIGEP gjentatte ganger i myndighetenes søkelys. Og den fikk sine forslag forkastet.

Etter ti måneder og mer enn 80 rettsmøter for lukkede dører ble tonen skarpere. IIGEP fikk større og større problemer med å arbeide og bli hørt. Særlig når det kom til vitnene, som var avgjørende for å få fram sannheten, men juridisk sett uten beskyttelse i møte med militæret og politiet. Det ble tydelig at man ikke rører ved disse i krigstider. Så får det heller være om innbyggerne ikke vil vitne eller velger å forlate landet, om de da ikke bare rett og slett «forsvinner». Mot slutten av 2007 hadde IIGEP foreslått å bruke videomøter for å innhente forklaringer fra vitner som hadde fått asyl i utlandet. Forslaget ble raskt avvist av regjeringen.

Selv om myndighetene på Sri Lanka var engasjert i begynnelsen, ser de ut til å ha gått inn for å hindre at granskningen og rettssakene skulle gå rett for seg. Militære, politifolk, dommere og funksjonærer nektet til og med å vitne for kommisjonen og viste til hensynet til rikets sikkerhet. Rapportene ble oversett. Kort sagt, de øverste myndighetene som hadde opprettet kommisjonen, ga den aldri midlene den trengte for å sikre oppdraget på en god måte i samarbeid med IIGEP. De elleve medlemmene var lite lystne på å tjene som alibi for president Rajapakses politikk, og hindringene de møtte førte til at de la ned aktiviteten sin på Sri Lanka i mars 2008 (bare ett år etter at de ble opprettet), slik ACF hadde gjort det bare noen måneder tidligere.

I en pressemelding ble det forklart at IIGEP var «kommet til den konklusjonen at granskningsprosedyrene på ingen måte tilfredsstilte kravene til innsyn og at de heller ikke var i samsvar med kravene i internasjonale regelverk». Gruppen «har ustanselig pekt på de viktigste problemene i prosessen: først og fremst interessekonfliktene på alle nivåer, og da særlig rollen til justisministeren, den dårlige organiseringen av forhørene, myndighetspersoner øverst i statssystemet som nektet å samarbeide ordentlig i granskningen, mangelen på et virkningsfullt og fullstendig system for beskyttelse av vitner». Disse «grunnleggende hindringene brakte IIGEP til den konklusjon at det var manglende politisk og institusjonell vilje til å gjennomføre granskningene.»

Det ble slutten på IIGEP. To år etter det som skjedde har man ennå ikke fått vite sannheten om massakren i Muttur. Heller ikke navnene på dem som begikk ugjerningene. Vil en militær seier til regimet i Colombo, som i dag ser ut til å være innen rekkevidde, igjen gjøre Sri Lanka til en rettstat med respekt for menneskerettighetene? Vil en slik seier legge til rette for at sannheten skal komme fram i denne og andre saker? Det er grunn til å tvile, særlig hvis det involverer personer fra militæret og politiet. Og nettopp det ser ut til å være tilfellet.

Oversatt av K. E. V.

Posted on



Fotnoter:
1 Forskningsrapport Sri Lanka, «Le massacre de Muttur, un combat pour la justice» (Massakren i Muttur, en kamp for rettferdighet), juni 2008, se www.actioncontrelafaim.org.

2 ACF hadde også framsatt en klage overfor det regionale kontoret av Sri Lankas menneskerettighetskommisjon. Den førte ikke fram. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver