EU

Globaliseringens ende, Europas begynnelse?

Valget til nytt Europaparlament 7. juni skjer samtidig som unionens juridiske pilarer vakler under presset fra den økonomiske krisen. Er den institusjonelle og økonomiske krisen en anledning til å radikalt revurdere det europeiske prosjektet?

Posted on

Den økonomiske globaliseringens forsvarere, som mest av alt frykter politikken, forsto fullt ut at å gå inn for en verdensregjering var det sikreste middelet for å få fred, det vil si: ingen regjering i det hele tatt. En tilsynelatende lik erkjennelse, om enn lettere, klinger i pennene til økonomene som nå plutselig indigneres av liberalismens «utskeielser» og kun sverger til global koordinering. Ja! La oss koordinere på et globalt plan – men selvfølgelig vil det kreve litt tid. Slik brukes de store globale horisonter til å skjule hykleriet i alle de evinnelig avledende handlingene og alle strategiene for evig anger.

Å forfølge drømmen om politisk globalisering som til slutt vil fullbyrde og stabilisere den økonomiske globaliseringen, spesielt gjennom å gi den økonomiske globaliseringen «gode» regulerende institusjoner, innebærer å ignorere betingelsene for konstruksjonen av disse institusjonene og vilkårene for deres «effektivitet» – og da ikke økonomisk forstand, men i betydningen institusjonenes politiske evne til virkelig å påtvinge normer og regler. Det er ikke harmløst å påpeke at kapitalismen, eller kapitalismene, historiske sett ble utviklet innenfor en nasjonal kontekst. Dette kunne ikke skje på annet vis av den enkle grunn at denne utviklingen bare ble en betydningsfull institusjonaliseringsprosess fordi den hadde tilstrekkelig kraft, det vil si den hadde støtte i et autentisk konstituert politisk fellesskap. Men hvor er verdensstaten som kan si seg utstyrt med en lignende kraft? Ingensteds, av den enkle grunn at det ikke eksisterer et autentisk globalt politisk fellesskap, det vil si en verdenssamfunnskropp som i siste instans besitter samme kraften som nasjonalstatene evner å fange inn.

Når man mener den regulerende institusjonaliseringen av kapitalismen skal forene markedenes økonomiske nivå med institusjonenes politiske nivå, dreier det seg om å «senke» førstnevnte, men uten at det imidlertid er forbudt å «heve» sistnevnte. I dette perspektivet trer det regionale nivået fram som det nye territoriale planet der de politiske eksperimentene kan intensiveres, eksperimenter som allerede er underveis selv om de er lite utviklet.


EUROPA ER PÅ paradoksalt vis den regionen i verden som har fått den beste og dårligste starten. At Europa har kommet lengst i prosessen med institusjonell integrering, er udiskutabelt. Men som det ofte er med kriser: Den pågående rystelsen innebærer ubarmhjertige avsløringer som vil bringe for dagen svakhetene i EU-reiseverket. Disse defektene har i lang tid – faktisk siden EUs begynnelse – vært svært synlig for de som har villet se dem (se artikkelen under). Disse svakhetene har man alltid klart å benekte, takket være den «lave» intensiteten i de sosiale ødeleggelsene som har blitt et slags «permanent regime» som så å si har smeltet inn i det hverdagslige landskap. Men særegenheten og volden i den aktuelle krisen gjør de vanlige minimeringsstrategiene, de nødvendige «anstrengelsene» og kravene om tålmodighet, verdiløse. Det finnes her en politisk mulighet som historien sjeldent gir. En tanke som var utenkelig og plassert ute i kulden har plutselig kommet inn i varmen: å ødelegge EU. For å lage et annet.

Må EU virkelig ødelegges? Man kan fristes til å betrakte dette EU som allerede dødt. Det vet det bare ikke selv ennå. Det virker som dets inkarnasjon, Europakommisjonen, gjør alt som står i dens makt til å framskynde denne endelige åpenbaringen. I et slags crescendo av doktrinær idioti og med en uomgjengelig følelse av historisk relevans, nølte ikke Neelie Kroes, EUs kommissær for konkurranse, høsten 2008 med å blande seg inn i den store debatten om finanskrisen, for å fortelle at kapitalinnsprøytningen på 10,5 milliarder euro som den franske staten besluttet å gjennomføre for å rekapitalisere seks banker (BNP Paribas, Crédit Agricole, Banque Populaires, Crédit Mutuell, Société Générale, Dexia), var i strid med de hellige lovene om fri og uhemmet konkurranse.1

Man må gi henne det: På papiret og i et rent formelt perspektiv tar hun ikke fullstendig feil. Det finnes faktisk i denne beundringsverdige Lisboa-traktaten en viss artikkel 107 som forbyr subsidier fra staten. I sannhet er ikke denne artikkelen den eneste som får føle på kroppen grusomheten i denne epoken av redd-seg-den-som-kan. Faktum er at de presserende nødvendighetene på kanten av stupet ikke har gitt de europeiske regjerningene andre valg enn å trampe på dogmene. Det beste er likevel å ikke gå for langt i disse uregelmessighetene i håp om at når den verste krisen er over, vil alt – godt hjulpet av et midlertidig hukommelsestap – vende tilbake til den vanlige rettsordenen, som har vært opphevet et kort øyeblikk.
Man må likevel ikke være for vanskelig, for med utgangspunkt i de mest grunnleggende trekkene ved den økonomiske orden, er traktaten blitt til en modig offentlig plen på en regntung søndag med rugby. Artikkel 123 som forbyr Den europeiske sentralbanken å låne «til sentraladministrasjoner, regionale eller lokale myndigheter, til andre offentlige myndigheter i medlemslandene» har ikke holdt seg fra å gi et lån på fem milliarder til en regjering, den ungarske i dette tilfellet, som attpåtil ikke er medlem av euroområdet!

I tillegg kommer artiklene 101 og 102, som forbyr dominerende posisjoner og mer generelt tjener til å avskrekke forsøk på å skape større økonomiske konsentrasjoner. Disse artiklene har tydeligvis ikke vært det minste hinder for restruktureringen av banksektoren, noe som statene dessuten har oppmuntret til, fordi de her har sett en mulighet til å spare inn på de offentlige utgiftene ved å la de mest sårbare bankene bli kjøpt opp av de litt mindre sårbare. BNP Paribas’ stormfulle oppkjøp av Fortis, Lloyd-TSBs oppkjøp av Halifax – Bank of Scotland (HBOS), den regionale banken i Bayerns oppkjøp av Landesbank Baden-Württemberg (LBBW), Commerzbanks oppkjøp av Dresdner – «konsolideringen» av sektoren har økt enormt med en tydelig aksept fra EU. Før ville disse oppkjøpene utvilsomt blitt gransket nøye, og man kan ikke utelukke at enkelte av dem ville blitt avvist i vanlige tider.


PÅ ET TIDSPUNKT ble det likevel for mye. Kroes ville holde munn når bankene spilte monopol foran øynene hennes, men man kan ikke kreve at hun holder seg i bakgrunnen i evig tid, hva er i så fall vitsen med en kommissær for konkurranse? Legg merke til anledningen for angrepet: Artikkel 107, statssubsidier. For i hierarkiet av naturstridigheter er det alltid staten som står øverst. Man skubber til side antitrustartiklene, dette er utvilsomt svært skadelig, men i en eksepsjonell situasjon kan Kroes gi seg selv en begrunnelse, nemlig kapitalens: Det private næringsliv vet hva det gjør, selv om det til tider trenger mild irettesettelse.

Men staten! Det var logisk at blant alle bruddene Lisboa-traktaten listet opp, var det statssubsidier som fikk kommissæren til å tippe over, til å komme med sitt første opprør. Og oppstyret lot ikke vente på seg. Land som ikke er særlig kjent for å spøke med EU-regelverket – Tyskland, Sverige, Belgia – fortalte Kroes at det var i hennes interesse å glemme dette.
Men som for å gi kreditt til denne ideen om at dette var det verste, entret Joaquin Almunia, kommissær for økonomiske og pengepolitiske saker, scenen for å minne om at artikkel 1326 og stabilitetspakten krever at de offentlige underskuddene ikke må være mer enn tre prosent. Dette gjorde han midt i århundrets største resesjon. Man leter etter overbevisende bilder som kan bidra til å gi en idé om graden av galskap Kommisjonen var rammet av i denne perioden: En ambulanse som blir stoppet av politiet fordi den kjørte på gult lys på vei til en kjedekollisjon? Et fly uten drivstoff som forbys å lande fordi det befinner seg en yoghurt om bord som har gått ut på datoen?

Selvfølgelig kan man stole på at fundamentalistene vil gjenta evangeliene, de som er tro mot «stemmen til sin herre»: Budsjettunderskuddene vokser, i likhet med den offentlige gjelden. Tror de at de er de eneste som har merket det? Alle er bekymret for at regjeringenes mobilisering av astronomiske summer vil legge til rette for en ny krise, gratinert med offentlige midler. Men det er normalt og grunnleggende rasjonelt å foretrekke en mulig framtidig krise framfor en sikker og umiddelbar død. Vinne tid: Det er utvilsomt det siste handlingsrommet statene har igjen i forsøket på å demme opp for katastrofen. Det er ikke ubetydelig, noen ganger redder man liv med å vinne tid. Samtidig forbereder statene – som vet bedre enn europeerne hva det vil si å stå på kanten av stupet – en «stimuleringspakke» på 13 prosent av BNP. Finn en feil!

Man må innrømme, med disse stakkars kommissærene, at denne situasjonen skaper en stor juridisk ubalanse i EU-byggverket. Artiklene 101, 102, 107, 123, 126 – det er ganske mye allerede. Men om dette EUs ideologer ikke bekymrer seg for intellektuell koherens, er det ikke tilfellet med juristene som arbeider med rettslig koherens. Det må raskt kunne avgjøres hva som skal skje med EU-retten i det øyeblikk livsnødvendigheter fører til at den brytes med lett hjerte. La oss bare påpeke at ideen om en «vikarrett» ikke er noe juristene spontant foretrekker.


NÅR KRISEN HAR blitt absorbert om et par år og tingene begynner å gå sin vante gang, hvilke argumenter vil Kommisjonen, og særlig EF-domstolen, bruke mot uheldige fusjonskandidater i banksektoren, når disse kan trekker fram de foregående fusjonene mellom Fortis og BNP Paribas eller HBOS og Lloyd TSB? Dette er svakheten i de institusjonelle byggverkene, som er overjuridiserte i likhet med resten av EU: De er svært lite fleksible, ethvert forsøk på å ta et skritt utenfor den oppmerkede stien, om enn det skjer i en nødsituasjon, skaper et potensielt rettslig problem. Man kunne innvende at retten tilpasser retten og at nye retningslinjer i praksis tilpasser de gamle. Man må likevel bruke mer kvalifiserte jurister for å vurdere gyldigheten, ikke til eventuelle nye retningslinjer, men til midlertidige og reversible retningslinjer, det vil si ad hoc-retningslinjer.
Men i bunn og grunn, hva kan man si om så dårlig uttenkte artikler, artikler som må trekkes tilbake ved den første seriøse krisen, annet enn at de må skrives på ny – og faktisk mange andre med dem? Og at vi for tiden har en formidabel mulighet? Om den franske regjeringen hadde hatt et minimum av historisk bevissthet, ville den grepet denne unike anledningen til å åpne for en positiv politisk krise, like brutal som nødvendig, men levelig og selv ønskelig, nettopp fordi det den tilbyr å ta inn i varmen er det som i lang tid har stått ute i kulden – om enn det var med noen tilbakeholdne «nei» i alle folkeavstemningene – det vil si relansere EU på nye fundamenter.

At en franske høyreregjering er en mulig protagonist i denne kraftprøven viser enda mer av periodens sjarm. At Sarkozy er Frankrikes statsoverhode gjør at man åpenbart må begrense forventningene, med tanke på avstanden mellom hans erklæringer og hans handlinger. Men det politiske dramaet befinner seg her. Hvis det finnes et minste håp, finnes det på den siden. Man må ikke gjøre seg noen illusjoner om sosialdemokratenes evne til å påta seg en utfordring av denne typen. De kaster seg for å bruke kroppen som demning, fordi det er uopprettelig inngravert i deres sinn at å ta seg av dette EU er å ta seg av Europa.

I sin nåværende form anstrenger EU seg særlig for å gjøre alle så kvalme som mulig, også unionens mest oppriktige forsvarere – men da i stillheten av deres plagede sjeler. Ville EU ellers haste med å gi adgang til nasjonale innesperringer som unionen tidligere ikke ville gjort? Hvis dette virkelig er det stadig mer sannsynlige resultatet av dette deliriske eventyret, må man nesten spørre seg om selve ideen om EU, om det ikke er ønskelig at bondeknølene – jeg vil si «de europeiske borgerne» – en vakker dag samler seg for å si et ord til de syke som har gjort EU ute av stand til å repareres.

Oversatt av R.N.

1 Det dreide seg da om den første delen av en plan for «rekapitalisering» med en totalramme på 21 milliarder euro. Se eksempelvis, «Brussels blocks french bank bail-out», Financial Times, 28. november 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver