Hærens hemmelige henrettelser

Hvilket regime er det Norge vil inngå frihandelsavtale med?

«President Uribe har ført oss inn i krigen. Hans administrasjon har mishandlet oss og ødelagt livene våre. I stedet for å hjelpe oss, tar de fra oss det viktigste, det vakreste vi har: Våre barn.» Dette sier Jorge Avenda--o, en småbruker som har levd hele livet ved Sácama (Casanare) i det østlige Colombia.

14. april 2007 dro sønnene hans, Luis Guillermo (25) og Rubén Darío (14) til landsbyen Paz de Ariporo for å kjøpe kveg. Likene deres ble funnet to dager seinere. De ble angivelig drept av hærens antikid-nappingsenhet Gaula. Hæren hevdet de var geriljasoldater. Dessverre er ikke dette en unik historie. De væpnede styrkene i Colombia har stått bak omfattende og systematiske drap på sivile de siste årene. Mange av de døde har i likhet med Jorges to sønner blitt framstilt som falne geriljasoldater, og likene blir brukt til å vise resultater i «krigen mot terror».

Selv om hæren ifølge menneskerettighetsorganisasjoner har stått bak utenomrettslige henrettelser i mange år, fikk folk først øynene opp for problemet i oktober 2008, da 19 ungdommer som hadde forsvunnet fra fattige bydeler sør i Bogotá ble funnet i massegraver i Oca--a (Norte de Santander). Også her hevdet hæren først at de var falne geriljasoldater, men siden viste det seg at det var unge menn som var blitt lurt fra hjemmene sine med løfter om arbeid. Dette og lignende overgrep førte til at tre generaler og 24 andre militære ble fjernet fra stillingene sine i slutten av oktober 2008. Like etter trakk hærsjef Mario Montoya seg. Imidlertid gjenstår mye før sakene er ferdig etterforsket.

Jorges erfaring er talende: «Da jeg dro for å hente dem den kvelden, sa de først at det var to personer fra ELN som var falne, deretter kom de opp med historien om at de var fra FARC.» Jorge er forarget over selve drapene, men også over behandlingen familien har fått etterpå. Ungdommene bar spor av tortur på kroppen: Rubén Darío hadde blitt brent på fingrene, og hadde dype kutt over halsen. Luis Guillermo hadde spor av syreforbrenning på magen, rapporterer Amnesty.

Det har snart gått to år, og myndighetene har ikke gitt oss noen svar på hvorfor det skjedde, understreker Jorge. «Vi dro til Yopal sammen med borgermesteren og møtte høyerestående offiserer i hæren. Svaret deres var at de ’ikke visste hva som forgikk’.»


6. MARS REISTE Jorge til Bogotá sammen med kona Guillermina for å møte 200 andre pårørende, protestere mot overgrepene og kreve at de ansvarlige blir straffeforfulgt. Møtet og demonstrasjonen var organisert av Den nasjonale bevegelsen til ofrene for statlige forbrytelser (MOVICE).

Mødre, fedre, enker og søsken fra 19 av Colombias 32 fylker møttes for å utveksle erfaringer og demonstrere foran forsvarsdepartementet i Bogotá. De fleste var småbønder, arbeidere, afrokolombianere og urfolk. Noen hadde bakgrunn fra sosiale organisasjoner, andre ingen erfaring med sosial kamp og menneskerettighetsspørsmål før deres egne familiemedlemmer ble drept. Til felles har de at de har blitt utsatt for noe av det verste som kan skje et menneske: At en av ens nærmeste blir drept. Deretter har den drepte blitt stemplet som «terrorist». Og i mange tilfeller har familiemedlemmene fått trusler om represalier hvis de anmelder overgrepet. Det krever mot å vise ansiktet sitt offentlig etter slike erfaringer. Men som Marta Díaz fra Barranquilla i det nordlige Colombia, sier: «Det er for sønnen min jeg er her, og det er på grunn av ham jeg hjelper andre ofre. Livet mitt dreier seg bare om dette nå.» Sønnen hennes, Douglas Alberto Tavera Díaz (27), ble tilbudt arbeid som bomullsplukker ved Valledupar i mars 2006. Hun hørte ikke noe mer fra ham, før hærens bataljon La Popa rapporterte at han angivelig var en geriljasoldat som var «fallen i kamp».

Marta, Jorge, Guillermina og andre pårørende viste stolt fram bilder av sine kjære foran forsvarsdepartementet og i gatene på vei til påtalemyndighetene (La Fiscalía General de la Nación). Å vise fram disse bildene er en måte å minne de ansvarlige for overgrepene på at de døde ikke er glemt. Samtidig viser det store oppmøtet at dette ikke dreier seg om enkelttilfeller, men er del av et større mønster.
I erklæringen i etterkant av møtet legges det ikke skjul på at dette dreier seg om «statsforbrytelser», og at den øverste ansvarlige for de utenomrettslige henrettelsene er president Alvaro Uribe Vélez, i kraft av å være øverstkommanderende for de væpnede styrkene i Colombia. I tillegg ansvarliggjøres forsvarsminister Juan Manuel Santos, tidligere hærsjef Mario Montoya og hans etterfølger Fredy Padilla de León. Overfor påtalemyndighetene krevde de pårørende og deres støttespillere at alle sakene må etterforskes av det sivile rettsvesenet, ikke av det militære, noe som ofte er tilfellet. I tillegg krevde de at alle sakene må samles under påtalemyndighetenes menneskerettighetsseksjon, og ikke rundt omkring i ulike kommuner hvor det ofte er vanskelig for etterforskerne å arbeide fritt.

Samme dag som demonstrasjonen, uttrykte FNs menneskerettighetskontor i Colombia sterk bekymring for de utenomrettslige henrettelsene under lanseringen av sin årlige rapport. Ifølge rapporten har påtalemyndighetene påbegynt etterforskningen av 112 antatte utenomrettslige henrettelser begått i 2008. Totalt etterforsker påtalemyndighetenes menneskerettighets-
enhet rundt 716 slike saker, med mer enn 1100 ofre.

«Disse tallene bekrefter at de utenomrettslige henrettelsene ikke er isolerte tilfeller, men er en utbredt praksis som involverer et betydelig antall militære enheter over hele landet», understreker FN.2


DE UTENOMRETTSLIGE henrettelsene har blitt avdekket mye takket være det iherdige arbeidet til rundt 200 kolombianske menneskerettighetsorganisasjoner som har dannet alliansen Koordinering Colombia – Europa – USA (CCEEU). I oktober 2008 lanserte CCEEU sin siste rapport «Utenomrettslige henrettelser: En virkelighet som ikke kan skjules». Her konstateres det at minst én person ble drept i Colombia hver dag som offer for utenomrettslige henrettelser mellom januar 2007 og juli 2008. Totalt 535 personer ble drept. Advokaten Liliana Uribe har vært sentral i dette arbeidet. På en pressekonferanse i etterkant av demonstrasjonen 6. mars understrekte hun at de utenomrettslige henrettelsene har funnet sted gjennom hele presidentperioden til Alvaro Uribe, som ble valgt med løfter om å bekjempe geriljaen gjennom doktrinen om «demokratisk sikkerhet»:

«Det har blitt skapt en forestilling om at staten holder på å vinne krigen mot opprørsgruppene. For å vise fram positive resultater, har folk blitt drept over hele landet. Regjeringen sier at den har tatt noen grep for å bekjempe dette fenomenet, men insisterer på å opprettholde insentiver som har ført til utenomrettslige henrettelser.»

De utenomrettslige henrettelsene i Colombia er også kjent under navnet «falsos positivos». Ordet «positivo» brukes om en fallen fiende – et positivt resultat for de væpnede styrkene. Men her dreier det seg altså om «falske» positive resultater og «falske» falne. Kravet om å produsere resultater har ført til en praksis hvor militære har blitt belønnet med penger, fridager og karriereopprykk for vellykkede militæroperasjoner, noe som ofte er synonymt med at noen er drept. «Etterforskningen av noen av sakene avslører at de kan være motivert av presset etter resultater og at enkelte i militæret er interessert i å få belønning og anerkjennelse som følge av resultatene,» stadfester FN i årsrapporten fra 2007.3

Disse funnene blir underbygget av flere intervjuer tidsskriftet Semana har gjort med soldater. «Vi fikk fem fridager for hver drepte,» sa Alexander Rodríguez, som var soldat i den mobile brigade XV i Oca--a, kjent for drapene på de unge mennene fra Bogotá. Tre dager etter at han anmeldte dette, ble han avsatt av Mario Montoya, forteller Semana.4 Rodríguez fortalte at en av hans overordnede samlet inn penger fra hver soldat, som skulle brukes til å betale pistolen de hadde plantet på en person som var blitt drept.

Den amerikanske forskeren Michael Evans har analysert nylig offentliggjorte dokumenter fra den amerikanske ambassaden i Bogotá. Her avdekket han at det lenge har eksistert en holdning i den kolombianske hæren hvor det å vinne krigen er synonymt med «falne geriljasoldater». Dette har ført til at man har blåst opp tallene på døde gjennom å drepe sivile.

«Dokumentene åpner for noen viktige spørsmål om det juridiske og historiske ansvaret til hæren overfor det som framstår som et institusjonelt insentiv for å begå drap som har eksistert over lang tid,» skriver forskeren i en kronikk i Semana.5


GÅRDEN TIL JORGE og Guillermina ligger i grensetraktene mellom Casanare, Boyacá og Arauca. I dette avsidesliggende området av Colombia lever folk flest uten innlagt strøm og vann, med begrenset helsetilbud og skolegang. Regionen er rik på olje- og vannressurser, men likevel lever folk flest i enkle kår. Geriljaen har beveget seg i disse traktene i over tjue år. På slutten av 90-tallet installerte soldater og politi seg i noen av landsbyene. Sivilbefolkningen endte opp i kryssilden – som den alltid gjør – beskyldt av hver av partene for å samarbeide med fienden. Jeg minnes den kommunalt ansatte advokaten som jeg snakket med under et besøk i regionen i april 2007. Han fortalte at FARC-geriljaen hadde sendt ham et trusselbrev uka før, mens hæren betegnet alle som bodde eller arbeidet i området som opprørernes medløpere. I forbindelse med etterforskningen av en angivelig fallen geriljasoldat, truet en offiser ham med følgende ord: «Dere kommer til å dø som hunder, dere som samarbeider med disse folka!». Jorge og Guillermina kjenner den samme stigmatiseringen og mistenkeliggjøringen på kroppen til daglig:
«De fortsetter å stemple oss som gerilja-
soldater, det gjør meg rasende. De fornedrer oss. Dette er ikke en geriljasoldats hender!» sier Jorge og viser fram de store hendene sine, som bærer preg av hardt fysisk arbeid.

«Vi arbeider hver dag, det har jeg bevis på. De kan komme og etterforske, og snakke med folk her i bygda.»

Da jeg reiste inn til den lille gården til Jorge og Guillermina i juni 2007, to måneder etter at de to sønnene deres var drept, passerte vi en rekke veisperringer der hæren og politiet krevde å få se identifikasjonspapirene til de reisende: Et tydelig tegn på at dette er et konfliktområde som hæren forsøker å få kontroll over. Når vi nå møtes igjen i Bogotá, forteller ekteparet om hvordan hæren kontinuerlig ber dem holde vakt og gi opplysninger om geriljaen, med løfter om betaling. Samtidig lager hæren problemer når den mener folk har handlet for mye mat, og antyder at varene er til geriljaen. Guillermina minnes en gang avdøde Rubén Darío kom seint hjem fra butikken fordi hæren hadde tatt fra ham alle varene.

«Hele dagen gikk uten at han kom hjem, og jeg tenkte han kanskje var med vennene i kooperativet. Da han kom hjem, var han helt på gråten. Vi dro og diskuterte med fyren som ga ordrer i bataljonen: ’Hvorfor må dere mishandle guttungen? Kom heller etter oss, dere vet da hvor vi bor?’»

De anmeldte denne hendelsen, i likhet med et annet tilfelle hvor den eldste sønnen, Guillermo, ble slått av noen soldater. Moren spør seg i dag om det kanskje var derfor hæren drepte Rubén Darío og Luis Guillermo. Av sinne, fordi hun og mannen protesterte mot overgrepene. Jorge forteller at de også har blitt utsatt for trusler: «De spurte hvorfor vi ikke dro vår vei. Men jeg skylder ingen noe, hvorfor skulle jeg frykte myndighetene? Nå innser jeg at om vi hadde flyktet med guttene, så hadde ikke denne tragedien skjedd.»

Ekteparet sitter igjen med Elkin og Anderson, to gutter på åtte og ti, og en voksen datter med to små barn. Alle blir tvunget til å forholde seg til krigen, både av tilstedeværelsen til uniformerte og bevæpnede soldater, og av savnet etter drepte familiemedlemmer. Storesøsteren til de to drepte fortalte meg da jeg var på besøk, at hennes lille gutt på to år pleide å løpe håpefullt ut mot veien hver gang det kom en buss. Han så etter favorittonkelen sin blant passasjerene, han hadde ikke forstått at han var død. Halvannet år etterpå forteller Guillermina at gutten fortsatt venter på onkelen. Jeg husker de store øynene til Elkin og Anderson den dagen jeg kjørte med dem hjemmefra og til den nærmeste landsbyen. De stirret i bakvinduet på soldatene som patruljerte i veikanten, og tenkte nok sitt.

«Barna er veldig traumatiserte,» forteller Jorge. «I en periode måtte jeg følge dem til og fra skolen nesten én time hver vei, på grunn av alle farene. Guttene gjør det ikke så bra på skolen, de er veldig pre-get av det som har skjedd. Den eldste går aldri inn alene på rommet til de døde brødrene. Jeg sier: ’Kjære sønn, denne frykten for brødrene dine … de passer på oss, de følger med oss.’ Han sier ingenting, men jeg ser han blir sittende og tenke. Jeg lurer på om det ikke er på grunn av brødrene, men fordi han tenker at det kan skje noe med dem, eller med oss.»

Sorg, uvisshet, ydmykelse og frykt setter preg på hverdagen deres. Selv om de noen ganger har vurdert å forlate gården, så insisterer de på å bli værende. De ønsker å leve i fred og ro med naboene sine, fortsette å avle griser og dyrke mais, kassava og bananer under denne himmelen, tilbringe dagene sine mellom disse åsene.

De forteller at det å delta på treffet og demonstrasjonen i Bogotá, vekker minner og åpner sår. «Det er veldig tøft, men vi må gjøre det. Vi må be det kolombianske rettsvesenet om å få fram sannheten. Det er mange som tror på det myndighetene har sagt, men det er ikke sant. Vi ber rettsvesenet om å renvaske oss og sønnene våre, avsløre hva som ligger bak overgrepene og sørge for at dette tar slutt. Det viktigste er at dette ikke ender med straffefrihet. Et menneske kan ikke bare ta livet av et annet, det står ikke i noen bibel, eller i noe lovverk,» avslutter Jorge.


6. MARS BLE RUNDET av med en markering hvor de pårørende ble pakket inn i hvite plastsekker i sentrum av Bogotá. Hver og én hadde en lapp på brystet hvor det sto «massegrav», en dato og navnet på stedet hvor noen var blitt gravlagt. Folk tenner lys, noen roper slagord: «Uribe, fascist, det er du som er terrorist!» Jeg går derfra med de livløse kroppene på netthinnen, og tenker at det er et sterkt symbol på en virkelighet som har fått altfor lite oppmerksomhet både i Colombia og internasjonalt. For på tross av at markeringen finner sted på denne historiske plassen mellom parlamentet, justispalasset, kommunesenteret og katedralen, så er det nesten ikke et menneske å se her denne fredagskvelden, utenom de pårørende og folk fra menneskerettighetsorganisasjoner.

Jeg går bortover hovedgata Séptima. Her er det fullt av folk, for gata er stengt for biltrafikk i anledning «El Septimazo». Venninner, kameratgjenger, par, barnefamilier og eldre er ute og går. Det kommer glad musikk fra utesteder, det selges grillmat og chicha, inni en stor sirkel av folk står det en vitseforteller. Folk ler. En magedanserinne har oppvisning på et gatehjørne, noen ungdommer danser til hip-hop litt lenger borti gata. På neste hjørne står det en dverg utkledd som mariachi og synger …


DE UTENOMRETTSLIGE henrettelsene har funnet sted i år etter år, uten at det har skapt de helt store skandalene i Colombia. Ennå. Ting er i ferd med å skje, men det er ennå en lang prosess. For det første fordi noen historier selger bedre enn andre historier, og noen ofre har en tydeligere stemme enn andre ofre. De siste årene har folk mobilisert stort mot geriljaens kidnappinger og overgrep. Kolombianske og internasjonale medier har bidratt til å sette dette på dagsorden, mye takket være Ingrid Betancourts sterke historie. Problemet er at ofrene for drap begått av statlige aktører og illegale paramilitære grupper – som i mange tilfeller har samarbeidet – kommer i skyggen av de førstnevnte. Det på tross av at disse aktørene står ansvarlig for til sammen 75 prosent av drapene og forsvinningene i Colombia mellom 2002 og 2006.6

© norske LMD


Fotnoter:
1 Amnesty International, «Leave us in peace», 28. oktober 2008. www.amnesty.org/en/library/info/AMR23/023/2008/en

2 Rapporten er tilgjengelig på: www.hchr.org.co/documentoseinformes/informes/altocomisionado/Informe2008_eng.pdf

3 Se www.hchr.org.co/documentoseinformes/informes/altocomisionado/2007/Reportprosent20HCprosent202007prosent20Advanceprosent20Edited.pdf

4 «Nos daban cinco días de descanso por cada muerto», (De ga oss fem dager fri for hver drepte), Semana, Bogotá, 26. januar 2008.

5 Michael Evans, «Los ?falsos positivos? son una práctica vieja en el Ejército» (?Falsos positivos? er en gammel praksis i Forsvaret), Semana, 7. januar 2009.

6 Ifølge Den kolombianske juristkommisjonen (CCJ). Se CCJ, «Colombia 2002?2006: Situation regarding human rights and humanitarian law», Bogotá, januar 2007.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Høyreekstremistenes gisler

Default thumbnail
Neste sak

Hvor ble det av Revolusjonen?

Andre saker om Latin-Amerika

0 kr 0