Hvor ble det av Revolusjonen?

To hundre og tjue år etter 1789 er det fremdeles liv i Revolusjonen. Riktignok inviterte François Mitterand under 200-årsjubileet Margaret Thatcher og diktator i daværende Zaïre, Joseph Mobutu, til å bevitne at revolusjonen ble lagt på likstrå. Og siden jubileumsåret også ble det året da Berlinmuren falt, erklærte Francis Fukuyama «historiens slutt», det vil si liberalismens evigvarende verdensherredømme, og at den historiske parentesen som revolusjonen utgjorde ble lukket en gang for alle. Men krisen som kapitalismen nå er inne i, rokker igjen ved grunnvollene i legitimiteten til oligarkiene som sitter med makten. Luften føles lettere for noen, tyngre for andre. Med henvisning til «disse kunstnerne og intellektuelle som roper på opprør», fortviler den konservative avisen Le Figaro: «Det ser ut til at François Furet tok feil: Den franske revolusjonen er ikke over.»

Som så mange andre sparer den omtalte historikeren ikke akkurat på kreftene for å mane bort minnet om revolusjonen og sørge for at den ikke framsto som noen fristelse. I tidligere tider ble revolusjonen forstått som et uttrykk for en historisk nødvendighet (Marx), som en «ny historisk æra» (Goethe), som et heltedikt innledet av soldatene fra revolusjonens år 2, slik Victor Hugo sang: «Og man så dem marsjere stolt med nakne føtter over en verden som lot seg blende». Nå viser man bare fram blodet den har på hendene. Fra Rousseau til Mao skal terroristisk og dydig utopi om likhet, ha tråkket ned individets frihet, en utopi som avlet et kaldt uhyre: den totalitære stat. Siden kom «demokratiet» til sans og samling, og tok freidig og fredelig minnet med seg til markedet. For også demokratiet er etterkommer av revolusjoner, bare av et annet slag. På engelsk eller amerikansk maner var de mer politiske enn sosiale, mer «koffeinfrie». (…)

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal