Håpet er det siste som dør

Den såkalte finanskrisen rammer forskjellig verden over, alt etter graden av sosiale sikkerhetsnett og statlig kontroll. I månedene som kommer vil Le Monde diplomatique undersøke krisens realitet i en gjennomsnittlig by i Europa, Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika. Først ut er denne reportasjen fra byen Kherson i et Ukraina som allerede før finanskrisen led under en mislykket privatisering av landets industri.

Kherson er den siste byen elva Dnepr renner gjennom før den kaster seg ut i Svartehavet. Tross enkelte forbipasserende som innvier våren i shorts og småsko, er det ingenting ved Kherson som minner om en badeby. I det kommunistiske Ukraina hadde hver by sin oppgave, i tjeneste for en økonomi som var rasjonalisert til det ekstreme. Kherson, det var skipsverftene, papirfabrikken og produksjon av landbruksmateriell. Grå og rettlinjet, med ragende heisekraner, er byen fortsatt merket av sin industrielle historie, i det som hovedsaklig er en landbruksregion.

Dagens globale krise har rammet Ukraina med full kraft, den har verken spart byens 350 000 innbyggere eller den aldrende industrien som allerede var svekket av risikable privatiseringer etter uavhengigheten fra Sovjetunionen i 1991. Mens de vestlige børsene gikk amok ved inngangen til 2008, gikk de ukrainske bankene under, den ene etter den andre. I dragsuget trakk de med seg flere deler av økonomien og stengte ned de middels store byene som ofte var organisert rundt en eller to hjørnesteinsbedrifter.


MANGLENDE BESTILLINGER gjorde at produksjonen falt med nær 40 prosent. I Kherson market marinen svært tidlig krisen: permitteringer, tvungen ferie, forsinkede lønnsutbetalinger. Men det er for fabrikken som produserer landbruksmaskiner av merket KhersonMash at situasjonen er mest dramatisk. Fabrikken er kjent over hele landet og er den eneste som fremdeles produserer skurtreskere som er hundre prosent ukrainske. «Det virker som om våre maskiner til og med er bedre enn de fra amerikanske John Deere,» selv om de er markedsledende, forklarer en arbeider. Fabrikken tilhører Ukrmashinvest, et konglomerat av private investorer som staten de siste årene har overlatt et førtitalls bedrifter til.

I september 2008 stanset ledelsen lønnsutbetalingene til de 1050 ansatte og oppga krisen som begrunnelse. I fem måneder måtte arbeiderne og familiene deres holde det gående mens de ventet på bedre tider. «Jeg begynte å fiske for å skaffe meg noen hryvna,» forteller Sergej Akrej, en stor godslig fyr som ler bak bartene. Han har arbeidet som dreier hos KhersonMash i sytten år. «Jeg har funnet meg jobb som nattevakt på et lite marked,» sier arbeidskameraten, Anatolij Marsjenko. Han har jobbet 32 år på fabrikken og er en del dystrere til sinns: «Det gir meg 800 hryvna (ca. 900 kroner) i måneden.»

I februar hadde arbeiderne ved KhersonMash fått nok og bestemte seg for å handle. De kastet seg ut i kampen, okkuperte bygningene og krevde å få utbetalt lønningene de hadde til gode – 5,5 millioner hryvna (6, 6 millioner kroner). 2. mars gikk 300 fabrikkansatte og kolleger fra skipsverftet og papirfabrikken til «oblasten», regionsadministrasjonen. De slo seg ned i hallen og ba om å få treffe sjefen. «Denne bevegelsen vakten enorm oppsikt,» forteller sosiolog ved Det tekniske universitet i Kherson, Vladimir Korobov. «For i dagens Ukraina har proletariatet som klasse nesten forsvunnet, og har ikke for vane å demonstrere. Det er for svakt til å gjøre opprør.»

Bevegelsen organiserte seg spontant uten å gå gjennom «fagforeningsklubbene» som fortsatt står ledelsen svært nær, akkurat som i sovjettiden. «Vi er alle medlemmer av klubben ved fabrikken,» understreker Leonid Mensjeniuk, en av lederne for opprørsbevegelsen. «Men fra starten av har klubblederne inntatt en nøytral posisjon. Vi har måttet klare oss selv og ta initiativ for å få ting til å skje.»

Denne «skyggefagforeningen», som Mensjeniuk kaller den, vakte bekymring i Kyiv (Kiev). Over hele landet vokste den sosiale misnøyen: Krisen skapte uro i alle lag av befolkningen, fra gruvearbeiderne i regionen Donbass til hvitsnippene i hovedstadens banker. Den oransje makten – som inkarneres av president Viktor Jusjtsjenko og hans tidligere allierte, statsminister Julia Timosjenko – har i flere måneder vært i full oppløsning. Den er ute av stand til å gjøre det som trengs for å få slutt på krisen og frykter smitteeffekten.

4. mars kom den svært karismatiske regjeringssjefen derfor med et utspill. Hun annonserte at fabrikken ville få utbetalt 12 millioner hryvna (ca. 14 millioner kroner) for å betale etterslepet i lønningene. Timosjenko sørget i samme slengen for å avsløre de «kriminelle» fabrikklederne som ikke betalte sine ansatte, og vant dermed folkets gunst. I Kherson sank spenningen igjen og kameraene forsvant.

Men tross de fagre løftene blir situasjonen stadig mer alvorlig ved KhersonMash. «Vi har fått et brev som sier at vi vil bli oppsagt,» raser Tamara Batourajevitsj, som har vært ansatt her i 32 år. «Fordi vi demonstrerte er vi blitt persona non grata ved fabrikken. Vi har ikke engang fått hente tingene våre!» Derfor har et hundretalls arbeidere hver morgen siden begynnelsen av mars samlet seg foran oblastens hovedsete for å kreve en forklaring. Med Leninstatuen i bakgrunnen roper mennene og kvinnene fra Kherson at de vil ha «arbeid, ikke penger» og plager den regionale administrasjonssjefen med å holde ham ansvarlig.

For de framtidig arbeidsløse er krisen en lettvint unnskyldning. «I sovjettiden arbeidet det 12 000 mennesker på denne fabrikken. Sammen med skipsverftet utgjorde vi Khersons styrke,» erindrer Mensjeniuk. «Men så begynte det å gå nedover. For to år siden opplevde vi flere oppsigelser. Allerede den gang hadde vi ikke fått betaling på flere måneder og en arbeidskamerat hengte seg til og med på arbeidsstedet sitt. I 2007 var vi nede i 1500 ansatte. Tendensen er klar: De vil stenge fabrikken og selge tomten for å tjene penger. Krisen er bare et påskudd.»


I DE GAMLE kommunistbyene var fabrikken hjertet i det sosiale livet. «I helgene dro vi sammen med arbeidskameratene for å bade i elven, vi dro til fabrikkens pensjonat ved Svartehavet,» minnes Akrej. «Vi hadde til og med en egen sykestue inne på området, spesielt for arbeiderne ved KhersonMash. Hva skal vi gjøre hvis fabrikken forsvinner?»

De lokale standspersonene gir spørsmålet mindre betydning. De vil heller skryte av at skipsverftet er i drift igjen takket være en stor bestilling fra utlandet.» Det er klart at denne historien berører mange familier, det vil bli mange oppsigelser på en gang,» medgir Boris Silenkov, som er guvernøren i oblasten. «Men fortsatt arbeider nær 400 mennesker ved fabrikken og vi har satt i gang et regionalt program for å kjøpe inn ti skurtreskere fra KhersonMash. Vi gjør jobben vår i oblasten, pensjonene utbetales i tide og vi har en investor fra Kuwait som er klar til å sette i gang igjen et gammelt raffineri i nærheten av Kherson. Da ville disse folkene igjen være kvalifisert.»
Under guvernørens vinduer roper Marsjenko ut slagord som demonstrantenes gjentar. I arbeidernes rekker er det ikke lenger noen som tror på løftene.» De vil sende oss for plante løk, det er alt! Det finnes ikke arbeid for folk med våre kvalifikasjoner. Ikke noe sted i landet finnes det andre fabrikker som vår. Det er sprøtt, Ukraina er en stor landbruksnasjon og landet trenger maskinene vi lager!»

Bare noen meter unna reiser rådhuset seg. Viseborgermesteren Viatsjeslav Jaremenko er litt mindre entusiastisk enn guvernøren. «Krisen har en del av skylden i denne saken, men for sjefenes del er det en unnskyldning. Denne situasjonen er også resultat av en hasardiøs privatisering. Mange ville gjerne slå kloen i KhersonMash, men ingen ville egentlig investere. Og vi ser resultatet. Jeg kan bekrefter at det ikke bare er ved KhersonMash at det er forsinkede lønnsutbetalinger, men også ved byens tre store fabrikker. Av en aktiv arbeidsstokk på 126 000 mennesker har nær 4000 mistet arbeidet de siste månedene.» Dette tallet er bare toppen av isfjellet, påpeker sosiologen Vladimir Korobov: «Khersons industrihjerte fungerer ikke. Overalt går produksjonen for halv maskin og mange har ikke lenger noe å gjøre. Og ingen er i stand til å komme opp med tall. Dobbelt bokholderi er det vanlige her, hos presidenten så vel som den lokale kjøpmannen.» Statistikk er faktisk en vanskelig øvelse i Ukraina, der det ofte er regelen at man ikke har arbeidskontrakt og jobber svart.

I en splitter ny bygning holder Khersons arbeidsformidling. Her skryter visedirektør Svetlana Sherajeva av sitt hypermoderne system. Heller ikke her er det mulig å få noen tall, bare et inntrykk: «Den store bølgen av arbeidssøkende hadde vi i november og desember i fjor. Etter det har det stabilisert seg litt. Men med denne krisen får folk panikk. De er rede til å gjøre hva som helst, det viktigste er å ha en jobb, selv om ikke lønnen utbetales før seinere.» Ifølge kontorfullmektigen sank gjennomsnittslønnen i Kherson til 840 kroner i april – 20 prosent mindre enn i 2008 og knapt 300 kroner mer enn minstelønn. Og utenom de store fabrikkene har sjokkbølgen ikke spart en eneste sektor og slått beina vekk under en famlende middelklasse.


NATASJA SJEVSJENKO er 32 år gammel. Broren hennes arbeider på skipsverftet og fetteren på papirfabrikken. Begge klager over lønninger som uteblir, men er redd for å stå fram i frykt for å miste arbeidet. Oppgitt snakker den unge kvinnen også om egne problemer. For noen uker siden var hun fremdeles sjef for et eiendomsmeglerkontor. «I fjor åpnet jeg og kollegene våre egne kontorer.» På den tiden gikk prisene til himmels både i Kyiv og i provinsen. Prisene var fullstendig ute av kontakt med inntektene til størstedelen av befolkningen. «Sommeren 2008 begynte det å gå svært dårlig med salget. Høsten gikk og det ble ikke bedre. Vi bestemte oss for å stenge. Faktum er at bankene sluttet å gi lån, og dermed kjøper ikke folk lenger.»

Dermed gikk 40 prosent av eiendomsmeglerne dukken i takt med den økonomiske nedgangen og oppsigelsene. «For et år siden var det full vekst og folk tok opp lån til leiligheter med en rentesats på rundt 14 prosent uten krav om egenkapital,» forteller Sjevsjenko. «Nesten alle lånene ble gitt i dollar. I dag har lånesummene doblet eller tredoblet seg, og folk er ikke lenger i stand til å betale tilbake.»

Ved de første tegnene på krise strømmet ukrainerne til bankene. De husker de svimlende devalueringene av hryvnaen på 1990-tallet og ville ta ut sparepengene sine for å veksle dem om i utenlandsk valuta. Dette forsterket nedskrivingen av den internasjonale myntenheten, som mistet nær 40 prosent av verdien sin i forhold til dollaren. «Det store problemet,» fortsetter Sjevsjenko, «er også at mange ikke er blitt oppsagt, men offisielt sett har sagt opp. Det gjør at selskapet slipper å betale sluttvederlag.» Uten inntekter, med ansvar for lån på leiligheten, bilen og vaskemaskinen, ble ukrainerne raskt kvalt. «Før krisen så livet i Kherson enkelt ut. Selv om folk kjøpte alt på kreditt, så kunne de betale tilbake. Men det var en illusjon.»
Med sin slitte hud og gamle ryggsekk er Andrij Demetrenko så langt det går an å komme fra den selvsikre sjefen man så ofte møter i hovedstaden. Denne fremdeles unge mannen, som sitter på en benk i Leninparken, har ingen bankkonto og har aldri tatt opp lån. Forsiktig. Likevel er han direktør for et lite selskap i byen, hovedavdelingen befinner seg i Kyiv. Han selger og monterer vindusrammer i PVC. I dag tjener Demetrenko knapt tusen hryvna (830 kroner) i måneden og kan ikke lenger betale sine ansatte: «Før krisen var det god forretning å drive med vinduer i PVC. Men da nasjonalbanken så alle som kastet seg over pengene sine for å ta dem ut, ble kontoene frosset. Da sluttet folk med å sette i gang prosjekter i husene sine og vi ble uten arbeid.»

Demetrenko kjenner mange som ikke lenger får utbetalt lønn. «Demonstrasjonene ved KhersonMash er uttrykk for desperasjon. Det finnes ikke andre måter å riste i sjefene på. Og de som ser det får selv lyst til å være med. Enkelte har til og med dratt til Kyiv for å demonstrere i håp om å få større innvirkning der.» Men de store «sosiale» demonstrasjonene i hovedstaden overbeviser for øyeblikket ingen. De finansieres av Regionspartiet, som er den viktigste kraften i opposisjonen. De er et verktøy for partiet og framfor alt en talerstol for partilederen Viktor Janukovitsj i forbindelse med presidentvalget som skal holdes i oktober.
Vladimir Korobov, sosiolog

For mange er kampen for det daglige brød nå en fulltidsgeskjeft. Hvordan klarer man seg uten lønn i et land der arbeidsledighetstrygden, som sjelden blir utbetalt, ikke varer mer enn ett år? I Kherson er tiden kommet for å vende tilbake til jorden, og man tar etter de gamle konene som vanligvis inntar fortauene for å selge syltede agurker og tomater. «Kona og datteren min arbeidet sammen med meg på KhersonMash,» forklarer Marsjenko. «Vi kommer til å bli oppsagt alle tre. For å skaffe oss mat arbeider vi i kjøkkenhagen og dyrker grønnsaker.» Noen omskolerer seg til drosjesjåfører, for å kunne betale for bilen de kjøpte på kreditt, andre leier ut leiligheten sin til bunnpriser og reiser hjem for å bo hos foreldrene. Pensjonistene, som i utgangspunktet er en svært sårbar gruppe når en tar i betraktning de lave pensjonene, må noen ganger dele den med barna sine, mens de venter på at stormen skal legge seg. «Jeg har inntrykk av at folk samler seg rundt familiene sine, de har ikke lenger langsiktige prosjekter,» mener Sjevsjenko for sin del. «Tenker en på ferie, så er det bare for en dag eller to, ikke mer.»


«UKRAINERNE, SÆRLIG de eldste, vet hvordan man lider,» innrømmer den travle, unge familiefaren Volodjmjr. Denne fatalismen deler han med mange i Kherson. Dagens økonomiske krise minner om andre smertelige overganger i landets nyere historie, kriser som ikke har vært mindre brutale: Sovjetunionens fall for 18 år siden og ødeleggelsene som uavhengigheten førte til. Det neste tiåret ble preget av at den sosialt beskyttede tilværelsen under kommunismen ble erstattet av en tøylesløs vestlig liberalisme. En annen krise, men de samme symptomene: hyperinflasjon, lønnsstopp, valuta som stuper. Jo, ukrainerne er vant med krise. «Denne krisen rammer de som hadde begynt å få troen, som hadde litt penger og som hadde begynt å forbruke,» sier Vladimir Korobov. «For de andre endrer den ikke stort. Mange mennesker i Kherson har levd med konstant etterslep i lønnsutbetalingene i femten år. Men denne gangen forstår ingen hva som skjer. Man spør seg om krisen kommer til å bli verre enn den på 1980-tallet.»

Arbeiderne ved KhersonMash er sinte og oppfordrer også til en snarlig renasjonalisering av bedriften, som for dem er den eneste måten å sikre at man kommer tilbake til normalen. Til og med viseborgermesteren, fra Regionspartiet, som er kjent for å støtte oligarkene, ber om at selskapet føres tilbake til staten. Dette er ord som ligger lysår unna lykkerusen som preget begynnelsen på 2000-tallet, da privatisering og liberalisme så ut til å være den eneste måten å sikre utvikling i landet.

I Ukraina varsler nok «krisen i kapitalismen» at klokken er slagen for enkelte industrikonglomerater som er blitt holdt sånn noenlunde i live i en overgangsfase, men som ikke klarer å finne en plass i den globaliserte økonomien. Kherson tenker allerede på å konsentrere seg om sine konkrete ressurser, nemlig jordbrukslandet, på tross av at nedgangen i matvareprisene ikke akkurat vekker den store optimismen. «Håpet er det siste som dør,» sier et ukrainsk ordtak. Byens arbeidere står opp i mot krisen og har gjort slagordet til sitt eget.

Oversatt av K. E. V.