Kort tid etter at Den islamske republikken Iran var et faktum i 1979, førte oppløsningen av monarkihæren og frykten for et statskupp til at ayatolla Khomeini dannet en annen militærstyrke. Styrken som ble opprettet 22. april 1979 fikk navnet «de vanskeligstiltes armé». Den ble legalisert gjennom grunnlovens §150 under navnet Sepāh-e Pāsdārān-e Enghelāb-e Islāmi («Armeen til Den islamske revolusjonens voktere»), og fikk i oppgave «å beskytte Den islamske revolusjonen, sikkerheten og den offentlige orden».
Forverringen av den interne krisen i 1980–1981, elimineringen av regimets første president Abolhassan Bani-Sadr, og et væpnet opprør iverksatt av Folkets Mudjahedin,1 gjorde at Revolusjonsgarden påtok seg oppgaven med å sikre Khomeinis makt gjennom undertrykkelse. Da Irak erklærte krig mot Iran i september 1980, viste Revolusjonsgarden seg å være den eneste styrken som var i stand til å forsvare regimet, internt så vel som ved fronten. Den deltok både i krigsplanleggingen og i kontrollen av matvareimporten og rasjoneringssystemet. Den sørget for å beskytte landets ledere og deltok i imamens revolusjonskomiteer.
Oppløsningen av den radikale opposisjonen og de første seire i krigen markerte slutten på den «revolusjonære» perioden i Iran. I en åtte punkter lang erklæring 6. desember 1982 anerkjente Khomeini privat eiendom og privat sektor, og ba Revolusjonsgarden om å konsentrere seg om krigføringen.
Etter at Khomeini døde 1989 gikk Revolusjonsgarden inn for at Ali Khamenei skulle velges som øverste religiøse leder2 og Akbar Hashemi Rafsanjani som president.
Om organisasjonen på 1990-tallet fikk svekket sin politisk innflytelse, forsterket den grepet om landets økonomi. Grunnlovens §147 presiserer faktisk følgende: «I fredstid bør regjeringen benytte armeens personell og utstyr til hjelpeaksjoner, utdanning, produksjon og byggejihad, i perfekt samsvar med islamsk rett og uten at det går ut over dens kampevne.» I 1990 ble Khatam Al-Anbia (hovedkontor for byggevirksomhet) opprettet. Statsselskapet som også går under navnet «Ghorb-komplekset», samordner aktivitetene til de mange selskapene Revolusjonsgarden kontrollerer.
DEN ØKENDE MAKTEN til folkene rundt Rafsanjani gjorde Khamenei og de konservative miljøene urolige. Da «reformvennlige» rundt Rafsanjani i mars 1996 fikk stor oppslutning i første omgang av valgene til den femte Islamske forsamling, ba Khamenei Revolusjonsgarden om hjelp. Khamenei som verken har Khomeinis karisma eller politiske autoritet – ja, ikke engang hans religiøse autoritet – har behov for støtte. I en betydningsfull tale 6. april 1996 uttalte lederen for Revolusjonsgardens leder, general Yahya Rahim Safavi: «Vi må på banen og stemme i andre valgomgang for å forhindre at en eneste liberaler som kan tenkes å lage vanskeligheter for vårt folk og vårt land, kommer inn i Forsamlingen.»3
Innblandingen endret regimets interne maktforhold, og stanset framgangen til «reformatorene». Likevel viste det overraskende valget av Mohammed Khatami som president i 1997 – på bekostning av de konservatives kandidat, Nateq Nuri – at maktbalansen var ustabil.
Under Khatamis to perioder (1996–2005) kjempet Revolusjonsgarden mot reformene hans. Samtidig kontrollerte organisasjonen en tredjedel av den iranske importen, takket være et sekstitalls havneanlegg langs Golfkysten og et titalls flyplasser (en av dem, Payam, ligger nær Teheran og eies offisielt av post- og telekommunikasjonsdepartementet). I tillegg kommer «25 skranker [for tollklarering] på den internasjonale flyplassen Mehrabad», ifølge en erklæring fra 20074 av Mohamad Ali Mochafegh, en av rådgiverne til den tidligere parlamentslederen Mehdi Karroubi.
Ettersom mange ministre og statssekretærer tilhører ledersjiktet i Revolusjonsgarden, fikk Khatam Al-Anbia kontrakt på omfattende offentlige prosjekter mens Ahmadinejad var borgermester i Teheran (2003-2005). Disse omfattet bygging av motorvei og t-bane til en sum av 2,2 milliarder dollar. I 2005 ble Revolusjonsgardens makt ytterligere styrket da de splittede tilhengerne av Khatami ble slått, og Ahmadinejad ble valgt til president i stedet for Rafsanjani. I folkets øyne representerte Rafsanjani hardkokt business og korrupsjon.
IFØLGE BLOGGEN TIL Mir-Hossein Mousavi, den tapende kandidaten ved det siste presidentvalget, kontrollerer Ghorb i dag over 800 selskaper innenfor flere sektorer: En hær (som også produserer våpen og raketter); entreprenør- og utviklingsvirksomhet (bygging av veier og demninger, gruvedrift, vanningsanlegg etc.); olje- og gassprosjekter (i juni 2009 fikk Ghorb kontrakt på bygging av en 600 kilometer lang oljeledning til India, til en verdi av 2,2 milliarder dollar); telekommunikasjon (sommeren 2009 tok konsortiet Tosse Etemad Mobin, som er knyttet til Revolusjonsgarden, kontroll over mer enn 50 prosent av det statseide telekommunikasjonsselskapet Sherkat Mokhaberat Iran uten anbudsrunde – en transaksjon verdt åtte milliarder dollar); finans (omdanning av de to velgjørenhetsfondene som tilhører Revolusjonsgarden og den paramilitære Basiji-militsen til banker, er godt i gang).
Det siste prosjektet Revolusjonsgarden presenterte i november 2009, var byggingen av Chah-Bahar-jernbanen sørøst i landet for 2,5 milliarder dollar. «Vi er ingen unyttig krigsmaskin […] i fredstid»5, sier general Mohammad Ali Jafari forsiktig. Men han føler seg tvunget til å svare, i såvel presse som parlament, på kritikken som sammenligner Revolusjonsgarden med mafia: «Militærmafiaen vi ser i mange land, særlig hos noen av våre naboer, og Sepah [Revolusjonsgarden], kan overhodet ikke sammenlignes.»
Etter demonstrasjonene som ble framprovosert av det tvilsomme valget i juni 2009, har Revolusjonsgarden spilt en sentral rolle i undertrykkingen av opposisjonelle og støtten til Khamenei. De 125 000 medlemmene er spredt på ulike armékorps, og kontrollerer i tillegg Basij-militsen.
I oktober bekreftet general Abdollah Araghi, kommandanten for Revolusjonsgardens Teheran-avdeling, at hans organisasjon hadde hatt ansvaret for sikkerheten i de to månedene som var gått etter valget.7 Noen uker senere forlangte sjefen for Revolusjonsgardens politbyrå, Yadollah Javani, at lederne for opposisjonen, deriblant Karroubi og Mousavi, skulle arresteres og dømmes.8 29. desember oppfordret Revolusjonsgarden offisielt det iranske folket til å demonstrere for Khamenei, og beskyldte motstanderne hans for å være utenlandske agenter. På organisasjonens nettside (gerdab.ir) var det lagt ut bilder fra demonstrasjonene, ledsaget av appeller til «det muslimske folk» om å fordømme deltakerne.
Dunkelheten som omgir den økende aktiviteten på det økonomiske såvel som det politiske området, er mislikt av ulike kretser som i og for seg er positivt innstilt til den islamske republikken – som Teheran-basaren, enkelte deler av næringslivet og moderate politisk fraksjoner. Revolusjonsgarden er heller ikke selv uten splittelser: En del av medlemmene kommer fra vanskeligstilte miljøer, og setter liten pris på vendingen i retning business og undertrykkelse. Disse uenighetene understreker det vanskelige valget Den islamske republikken står overfor, mellom jakten på kompromiss og fristelsen til å undertrykke.
Oversatt av L.H.T.
Fotnoter:
1 Organisasjonen som ble grunnlagt i 1965, deltok i kampen mot sjahen. Den var med da sjahen ble styrtet i 1979, men brøt med ayatolla Khomeini i 1981, og gikk inn i den væpnede opposisjonen mot ham. Grusomme represalier fikk mange av medlemmene til å flykte til utlandet. I 1986 opprettet organisasjonen en militærbase i Irak (under krigen mellom Iran og Irak), og gikk i allianse med Saddam Husseins regime.
2 Den øverste religiøse leder utpekes av Ekspertrådet. Han har det største politiske og religiøse ansvaret, og er dermed den viktigste skikkelsen i Den islamske republikken Iran.
3 Kayhan, Teheran, 17. april 1996.
4 www.aei.org/outlook/27433
5 www.sepahnews.com
6 BBC på persisk, 4. oktober 2009.
7 Sobh Sadegh, Teheran, 21. november 2009.
8
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
