Privathæren i Afghanistan

19. august 2009 avslørte New York Times at CIA hadde hyret inn ansatte fra det private sikkerhetsselskapet Blackwater i 2004. De skulle delta i et hemmelig program som skulle spore opp og drepe Al-Qaida-ledere. Sikkerhetsselskapet bidro med organisering, trening og overvåkning som kostet CIA flere millioner dollar, uten at en eneste aktivist ble tatt til fange eller drept, ifølge avisen. Kildene var nåværende og tidligere regjeringsansatte.

Blackwater har skiftet navn til Xe Services etter at det ble satt kritisk søkelys på selskapets rolle i Irak. Fem av selskapets ansatte som eskorterte en konvoi fra det amerikanske utenriksdepartementet 16. september 2007, ble anklaget for å ha skutt mot en folkemengde i Bagdad og drept 14 sivile (ifølge den amerikanske granskingen) eller 17 (ifølge den irakiske). På tross av denne og mange andre overtredelser er såkalte «kontraktører» nå på full fart inn i Afghanistan. Der fortsetter de på samme måte: 5. mai 2009 skjøt fire Blackwater-ansatte (under dekke av et selskap kalt Paravant) mot en bil. En person ble drept og fire såret. På tross av uklare ansettelseskontrakter siktet en føderal amerikansk dommer to av dem 7. januar 2010.


-PRIVATE MILITÆRSELSKAPER (PMC) dukket opp på 1990-tallet og har hatt en eksplosiv vekst. I dag er de sentrale aktører i konflikter, både militært og økonomisk. Globalt omsetter denne bransjen for over 70 milliarder euro i året. Den drastiske reduksjonen i antall soldater i den amerikanske hæren etter den kalde krigen bidro til denne utviklingen. Det samme gjorde forsvarsminister Donald Rumsfelds (2001–2006) beslutning om å «rasjonalisere» militæret ved å privatisere en rekke ikke direkte militære oppgaver. Det handlet om å unnslippe Kongressens og den amerikanske opinionens kontroll, men også å sikre en «smidigere» bruk av personell under hemmelige operasjoner.

Anslagene av hvor mange PMC-ansatte som befinner seg i Afghanistan, varierer mellom 130 000 og 160 000. Det gjør Afghanistan til disse selskapenes nest største boltreplass etter Irak,2 og landet vil snart rykke opp til førsteplass: Når USA sender 30 000 nye amerikanske soldater til Afghanistan, får de følge av 56 000 nye contractors. Disse styrkene vil utgjøre 69 prosent av Pentagon-personellet i Afghanistan – den største andelen i hele USAs historie.

De mest kjente av disse selskapene – Xe (Blackwater), DynCorp, Military Professional Resources Inc. (MPRI) og Kellogg Brown & Root (KRB)3 – har samlet seg i sammenslutningen Private Security Companies of Afghanistan. Deres virksomhet legger beslag på betydelige deler av midlene som er satt av til gjenoppbygging av Afghanistans nasjonalhær (ANA).

Meningen er at de private militære selskapene skal bistå koalisjonen og den amerikanske hæren, men deres juridiske status er svært uklar. Bak de «nøkkelferdige» løsningene skjuler det seg kolossale økonomiske interesser som påvirker valgene som tas i felten. De private militære selskapene og de store amerikanske industrikonsernene har i praksis sammenfallende økonomiske interesser. Eierstrukturene i de fleste av disse selskapene er bygd opp etter et klassisk fusjons- og oppkjøpsmønster, spesielt etter 2001.


Framveksten av denne typen «underleverandører» sammenfaller også med amerikanske yrkesmilitæres videre karriereambisjoner. De private militærselskapene ledes hovedsakelig av tidligere offiserer, som altså fortsetter sin yrkeskarriere i en naturlig kontinuitet mellom offentlig og privat sektor. Slik opprettholdes de tette båndene mellom amerikanske eks-offiserer i de private militærselskapene og det politiske miljøet i Pentagon. Disse kontaktene gir selskapene enkel tilgang til hemmelig informasjon og sikrer dem en viss immunitet.

«USA, Storbritannia og andre land sender styrker til Afghanistan for å vinne krigen. For oss er det slik at jo verre sikkerhetssituasjonen blir, desto bedre!» uttalte en britisk kontraktør nylig.4 Dette peker ikke akkurat i retning av en stabilisering av konflikten og «fred i Afghanistan».

I kraft av sine styrker, ledende posisjoner i diverse koalisjonsorganer og gode internasjonale forbindelser, har private militærselskaper anledning til å påvirke militære beslutninger som angår operasjonene. Det sitter for eksempel representanter for MPRI5 på alle nivåer i ISAF-styrkene og de afghanske sikkerhetsstyrkene. Her opptrer de som rådgivere for generalstab og myndigheter, deltar i Combined Training Advisory Group (CTAG) som skal utarbeide doktrinen til den afghanske nasjonalhæren, lærer opp troppsjefer på Kabul Military Training Center (KMTC) og utdanner spesialister.


MED SIN OMFATTENDE kunnskap om det afghanske operasjonsområdet etter langvarige oppdrag på to til fire år, har disse selskapene en unik oversikt over situasjonen. Deres erfaring er uunnværlig for koalisjonens generalstaber, som sjelden oppholder seg mer enn seks måneder i et område. Dermed får selskapene mulighet til å koordinere, regulere og selv fremme virksomheten til andre private militærselskaper samt å påvirke generalstabene i den retningen som passer dem.
Ifølge offisielle kilder i det franske forsvarsdepartementet har MPRI fått et budsjett på hele 200 millioner dollar for å utarbeide en militærdoktrine for den afghanske hæren. Prisen for opplæring av ANA-styrkene ligger på rundt 1,18 milliarder euro. Dette betyr at de private militære selskapene ikke har noen interesse av en stabilisering av situasjonen og en velfungerende «afghanisering» av ANA. Det vil redusere behovet for kontraktører og gir dem et dårligere inntektsgrunnlag. Selskapene er derfor nøye med ikke å overføre for mye kunnskap og vil heller supplere afghanske institusjoner enn å gi dem nyttig veiledning.

«General» Gulbahar, som leder doktrineavdelingen til Afghan National Army Training Command (ANATC), har uttalt at det ikke er satt noen frist for når arbeidet med ANAs militære doktrine skal inn under nasjonal kontroll. Selv klager han ikke over dette formynderskapet: Han er en oberst som har fått en generalstilling, og har derfor alt å tape på å kritisere situasjonen.

MPRI har altså i praksis monopol på utarbeidingen av en doktrine for den afghanske hæren, og kan legitimere sin assistanse for lang tid framover. Men selskapet er også solidarisk med sine egne: I ANAs logistikkdoktrine, som er utarbeidet av MPRI, får DynCorp ansvaret for å støtte luftvåpenet, uten noen restriksjoner eller tidsbegrensninger!

«Opplæring» er også en svært lønnsom del av denne virksomheten. I forbindelse med et program mot analfabetisme i ANA (Literacy program) står de private militærselskapene for rekruttering, opplæring og utplassering av 800 lærere. Jakten på størst mulig avkastning gjør at selskapene trekker ut opplæringsprosessen. Det haster åpenbart ikke for dem å bygge opp interne lærekrefter i den afghanske hæren. Det samme gjelder på logistikkområdet (som besørges av RM-ASIA), en annen viktig del av de private militærselskapenes monopol: Det settes ingen tidsfrister for opplæring av afghanske teknikere.

Med flere tusen kontraktører i Afghanistan har de private militære selskapene økonomiske interesser som går på tvers av ISAFs militære interesser. Like lite som selskapene forventer en for rask seier, ønsker de for plutselige endringer i operasjonsplanene. De må være i stand til å ta seg av hendelser fortløpende, og skifte operasjonelt og strategisk fokus hvis det trengs.6
I tråd med dette vil de snart få en ny anledning til å sikre sin posisjon. Baverstock, den britiske generalen som leder Combined Training Adviser Group (CTAG) i nærheten av Kabul, har satt i gang en systematisering av opplæringen som gis til hæravdelingene av private og offentlige aktører. Denne utviklingen vil innebære et stort behov for flere instruktører og dermed nye muligheter for de største «kontraktørene». De har allerede planlagt å overføre personell og midler fra Irak til Afghanstan.

Nye kontraktører fikk nylig i oppdrag å utvikle prosedyrer for hvordan ANA skal lære av tidligere erfaringer. Gjennom dette arbeidet får de tilgang til svært verdifull informasjon som gir dem oversikt over hele operasjonsområdet, men også anledning til å styrke sin strategiske posisjon i doktrinerammeverket og i opplæringen av den afghanske hæren.


SOM I IRAK bidrar bruken av «leiesoldater» til å svekke de internasjonale styrkenes troverdighet. Man trenger bare å kjøre en tur i gatene i Kabul for å se det. Den provoserende og aggressive oppførselen til de ansatte i enkelte av disse selskapene står ikke tilbake for de mest karikerte krigsfilmer.7 «Den afghanske befolkningen kan ikke skille en ISAF-soldat fra en contractor,» bemerker en afghansk parlamentariker. «Det er lett å forveksle dem, og det er negativt for koalisjonen ettersom disse private soldatene ofte opptrer svært aggressivt.»

Hvordan legitimere kampen mot en opprørsbevegelse når landene som deltar i intervensjonen, og representerer FN, ansetter leiesoldater som ikke nødvendigvis har noe ønske om å skape fred?

For til syvende og sist er dette et spørsmål om etikken til personellet som ansettes, så vel som sikkerheten deres. Skandalen i Abu Ghraib-fengselet, der nesten halvparten av forhørslederne og alle tolker var rekruttert «eksternt» og jobbet for selskapene CACI og Titan, understreker den etiske avgrunnen som har åpnet seg i soldatyrket. De private militærselskapene slipper å forholde seg til det samme juridiske rammeverket som statlige hærer, og det skaper usikkerhet i den afghanske befolkningen om ISAFs rolle. Dette er et av mange spørsmål som oppstår når outsourcing av tjenester blir til outsourcing av krig.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Ifølge en studie fra Congressional Research Service, sitert av Walter Pincus i Washington Post (16. desember 2009).

2 I 2007 brukte det amerikanske forsvarsdepartementet 185 000 slike underleverandører i Irak, antallet soldater var 160 000.

3 Tidligere datterselskap til Halliburton.

4 René Ourdant, «Les mercenaires mettent le cap sur l?Afghanistan» (Leiesoldater setter kursen mot Afghanistan), Le Monde, 21. august 2009.

5 MPRI, et datterselskap til L3 Communications. Grunnlagt av generalene Carl Edward Vuono, tidligere sjef for generalstaben til de amerikanske bakkestyrkene under den første Golfkrigen, og Harry Edward Soyster, tidligere direktør for den militære etterretningen. Selskapet har over 300 tidligere generaler på lønningslista.

6 Operasjonens kunst er en integrert del av kunsten å krige. Den står i en mellomposisjon mellom militær strategi og taktikk, der den er underlagt strategien, men er bestemmende for oppdrag og retninger innenfor den taktiske utviklingen.

7 Likheten med «heltene» i moderne krigsfilmer er urovekkende. Mange har tydeligvis Schwarzenegger som forbilde ?