Fortellinger fra skrekkens Nord-Korea


Jeg har nylig vært i Nord-Korea fire ganger. Jeg har sett landets undertrykte befolkning, servil overfor deres diktator Kim Jong Il, og fulgt deres oppgåtte løyper for turister og utlendinger. Jeg har hørt på flyktningene som har kommet seg ut, mennesker som har tilbrakt mange år i konsentrasjonsleire, før de klarte å flykte, ut av fangeleirene, ut av landet, over til Kina, Mongolia og Sør-Korea.

Nord-Korea har 200 000 mennesker i fangeleire. Kang forteller oss at han og resten av familien kom til fangeleiren Yodok, da han var ni år gammel. Han husker hvor overrasket han ble over hvor tynne alle de andre barna var. Deretter fulgte ti år med hardt arbeid i gruvene, slitsomme år i Nord-Koreas grå landskap med kulde og konstant sult. Det eneste lille lyspunkt var noen få bøker som ble smuglet inn, deriblant Anna Karenina og Greven av Monte Christo. Sistnevnte fikk ham og kameraten inn på fluktplanene – kameraten døde da kroppen hans kortsluttet de elektriske piggtrådene, noe som gjorde at Kang kunne komme seg forbi.

En annen flyktning forteller at hun var god venninne av Kim Jong Ils nye kjæreste. Konsekvensen ble at hele familien havnet i leirhelvete: En bror drukner på skoleveien i leiren, en annen blir skutt under fluktforsøk, en tredje får lungene fulle av blod under tortur – han slapp ut, men for evig handikappet. Jeg tenker, der kvinnen forteller, der hun nå er i Sør-Korea, at han var heldig – normalt utryddes de handikappede i Kim Jong Ils diktatur.


DET NORDKOREANSKE diktaturet har vart i seksti år. Merkelig nok forteller en mann i gaten stolt at dette er første gang på 5000 år at landet har klart å motsette seg andre imperier. Dette er landet der 15. april kalles for soldagen, slik æres lederens bursdag. Her takker man ikke Gud for maten, men gir en hilsen til Kim på veggen.

Og landets økonomi er avhengig av fangene i arbeidsleirene, der sliter de med skoghogst, jordbruk og graver kull ut av gruvene. Riktignok lærer disse slavearbeiderne å skrive og lese, men noe mer enn å addere eller subtrahere kommer ikke på tale, forteller Shin Dobg-Hiuk som ble født i en av leirene. De lærer også noe annet: Om du skjuler eller stjeler mat, henrettes du. Arbeider du ikke hardt nok får du mindre eller ingen mat. Forsøker du å flykte, henrettes du umiddelbart. Unnlater du å rapportere om fluktforsøk, dør du også.

Har du som barn i dette skjebnelotteriet unngått å vokse opp bak piggtrådene, tvinges du som vanlig borger til stadig til å se «ulydige» mennesker bli henrettet offentlig – det kan gjerne være din mor eller bror.

I dette perverse regimet er leirfangenes skjebner endeløse: Kvinnen Lee Shin hadde en for vakker eller «kapitalistisk» klingende sangstemme og ble straffet for det. En annen forteller at han som voksen trodde koreansk musikk var verdens eneste, før han oppdaget annet da han dro til Russland for å studere. De som lytter til musikk utenfra, blir arrestert. Har du kunstnerisk talent, må dette stilles til rådighet for «kommunistpartiet». I dette tyranniet tvinges menneskemasser til å marsjere med farger for å danne symboler på sportsarenaer til elitenes forlystelse.

Dette er eliter som selv aldri led av hungersnøden deres politikk medførte på 80- og 90-tallet, en nød som ble sterkt forverret med oversvømmelser i 1995. Dagens lille Kim-Hitler med platåsko og hans lojale kumpaner, har nok aldri vært oppe i fjellsiden og spist røtter som andre. De trengte heller ikke la sine barn dø først, eller selge hva de eide for et måltid. Ikke en gang diktatorens egne leirvakter klarer seg: De sper på matrasjonene av ris ved å så matplanter på ledige jordflekker hist og pist.

I dette forferdelige landet – som verdenssamfunnet forlengst burde ha intervenert eller aksjonert overfor – er i det minste befolkningen så misfornøyd at de stadig roper ut sin klage. Det er nok til at de havner i leirene. For Nord-Korea er landet der enhver butikk eller virksomhet lider av forsyningsmangel. Konsekvensen de siste tjue årene er at stadig flere står uten jobb. Det spørs hvor lenge man kan tyrannisere og drepe så mange av ens egen befolkning.


FLYKTNINGENE FORTELLER oss hva som skjer når du har kommet deg unna: Om du som kvinne klarer å komme deg til Kina, ender du ofte i hendene på kriminelle som selger deg som sexslave. Le Shin kom seg unna hennes andre helvete først etter ti år som kinesisk leketøy. Alternativet er å bli oppdaget av kinesiske agenter, som så sender deg tilbake til ærede Kims helvete – der du sannsynligvis ender opp i en av de svært elektriske stolene eller hengende nedad en stolpe.

Som du vel har skjønt snakker jeg ut fra en dokumentarfilm, nemlig Kimjongilia av Nancy Heikin, som ble vist på Thessaloniki Documentary Festival i Hellas i mars. Interessant nok er det hele nå fire nye dokumentarer fra og om Nord-Korea – som vises her på festivalen.

Danske Mads Brüggers Det røde kapell er historien om en tilsynelatende musikkgruppe med Jacob og Simon, to danskadopterte koreanere på kulturutveksling. Det latterlige er at de tas på alvor, mens deres – eller Brüggers ærend – er sarkastisk. Den ene av dem er en handikappet yngre mann i rullestol med talevansker, som i deres stadig mer klønete musikalske opptredene faktisk får stor applaus.

Men kan kritikken rettes direkte mot alle Kims «tinnsoldater»? Selv om opptredenene synliggjør undertrykkelsen og overvåkningen i Nord-Korea, setter latteren min seg til slutt fast i halsen. En følelse av at dette dreier seg mest om teateret til regissøren som stadig synes foran linsen, setter seg. Vel kan jeg applaudere for at han har laget sin egen lille «Rote kapelle», navnet stammer fra en kommunistisk spioncelle under nazitiden. For kanskje er dette igjen på dansk von triersk vis, et spark til all moral à la Idiotene. Men i Brüggers film viser det seg at hans ene «idiot» synes regissøren presser ham for langt i dette skuespillet – vi blir som publikum vitne til hvordan Brügger utnytter hans handikap. Og kan man leke slik med et av verdens mest grusomme regimer? Filmen vant førstepris på festivalen Nordisk Panorama, dens frydefulle råhet, frydet i det minste en jury.

Linda Jablonskas Welcome to North Korea er en mer tradisjonell fortelling om en gruppe på 27 tsjekkere som for 1600 euro får sin nøye kontrollerte turistreise til de samme stedene Det Røde kapell besøkte. Igjen ble de utenlandske gjestene bare tillatt å se en vel forberedt illusjon, strengt geleidet av «guider». Det var andre gang på tjue år en slik gruppereise ble gjennomført med tsjekkere. De kom altså til et regime som kunne minne noe om deres egen fortid.


FORDI FILMEN Kimjongilia smører på med en porsjon for mye følelsesladet musikk, foretrekker jeg norskproduserte Yodok Stories (2008). Den har samme tema, faktisk er filmtittelen hentet fra leiren som ble omtalt i Kimjongilia. Også her intervjues en rekke mennesker, et par av de samme faktisk, om erfaringene i helvetet i nord. Interessant nok har den polske regissøren Andrej Fidzyk også intervjuet vakter som flyktet til Sør-Korea. Vi får fortellinger om kvinner som mister håret, som får kappet av brystene sine, som jevnlig blir voldtatt, at det er vanlig å drepe sine nyfødte babyer. Her kan du også ende bakbundet i seks måneder for en skjev bemerkning om elskede Kim. Og samles noen til opprør massakrerer de gjerne 5000 for at de andre skal skjønne poenget, noe som skjedde i 1987.

Er selvmord eneste veien ut? Dessverre henretter de hele familien din hvis du forsøker. Dermed finnes det ytterst få som unnslipper konsentrasjonsleiren, på den ene eller andre måten.

I Yodok Stories vises en musikal om lidelsene. Her er vi – så godt man kan i en dokumentar – sammen med flyktningene som har opplevd svært traumatiske ting i leirene. Musikalen i dokumentaren er drivende for fortellingen, som følger oppsetningen fra de første øvningene. Til slutt synger ofrene om erfaringene i leirene – mellom «soldatene» som henretter den ene etter den andre. De vakre dansescenene og fargene river oss med i en skjønnhet med et grusomt innhold.

Yodok Stories har vært vist rundt på festivaler i halvannet år. Jeg spør derfor Kimjongilia-regissør Heikin om hun har lært noe av denne, men overraskende nok har hun ikke sett den.

Men i likhet med norske Piraya Film som fikk Yodok Stories vist for kongressen i USA, kan hun fortelle meg at utenriksminister Clinton har fått en kopi i hendene … og at filmen snart har premiere i Sør-Korea.


SKAL DANS OG musikk være et frigjørende eller engasjerende virkemiddel i dokumentarer?

Heikin forteller at hun spiller bevisst på publikums følelser. I det minste kommuniserer hun kanskje bedre med de mer middelklasseaktige i dokumentarfilmmiljøet. Men som Pier Paolo Pasolini en gang skrev om «den poetiske filmen», så er disse regissørene muligens ikke særlig klassebevisste. Og de tyr heller ikke til en rå «subjektiv, fri, indirekte tale», slik lokale nordkoreanerne fra leirene muligens ville ha uttrykt seg.

Da vi ikke kan regne med at noen ville våget å filme i Kims beryktede leirhelvete, vil vi vel først få en dokumentar direkte derfra når han blir fjernet. Denne filmen ville vise lutmagre fanger, slik russiske stridsvogner en gang kjørte inn i nazistenes forlatte konsentrasjonsleire hvor de så altfor seint ankomne befrierne, møtte fangene, som satt der med fargeløse matte øyne.

© norske LMD. truls@dokumentar.no