«Ramallah er ikke Palestina»

På en smal stripe av land på den okkuperte Vestbredden går det nesten an å forestille seg hvordan det er å være fri. Flere israelske veisperringer og kontrollposter er nedlagt eller ubemannet, og palestinere som før fortvilte over endeløse bilkøer, kan nå ferdes nesten uhindret mellom Jeriko og Ramallah og videre til Nablus nord i Palestina. Innenfor denne lille biten av det hellige land er økonomien i ferd med å ta seg opp. Leveranser av såpe, grønnsaker, mineralvann og lokalprodusert øl kommer nå greit fram til sine bestemmelsessteder på Vestbredden. Det amerikanske nyhets- og markedsdatabyrået Bloomberg meldte nylig at Vestbredden opplever en økonomisk vekst på sju prosent.

I Ramallah, Vestbreddens politiske og kommersielle sentrum, hersker en følelse av relativ velstand og bekvemmelighet. Her åpnes det stadig nye butikker og trendy barer, til glede for den palestinske intelligentsiaen. «Klubbkonsept i verdensklasse om kveldene og gourmetmat til enhver tid,» heter det på Facebook-siden til Orjuwan Lounge, et populært nytt utested i Ramallah. «Med utgangspunkt i hovedingrediensene i det tradisjonelle italienske og palestinske middelhavskjøkken fornyer vår gourmetrestaurant klassiske retter og gir gjestene en utsøkt matopplevelse.»

Velkommen til Frihetens enklave, der innbyggerne får en smak av velstand og økt livskvalitet på en viktig, men ørliten del av det palestinske samfunnet på Vestbredden. Palestinerne i Ramallah slipper ydmykende veisperringer og fortvilende forsinkelser på grunn av innfall fra uniformskledde israelske tenåringer. De kan nyte et minimum av frihet til å bevege seg rundt og drive med sitt. Den delvise oppmykningen av okkupasjonen på Vestbredden, som til en viss grad henger sammen med amerikansk opplæring og «profesjonalisering» av palestinske sikkerhetsstyrker, gjør at president Mahmoud Abbas kan peke på betydelige forbedringer i livsvilkår til deler av hans folk. Israel på sin side får her en anledning til å framstå som storsinnet etter den massive kritikken av krigføringen Gaza.


«JEG FØLER MEG nesten schizofren,» sier Naela Khalil. Hun jobber som journalist i avisen Al Ayyam i Ramallah, men hver helg besøker hun familien sin i Balata i nærheten av Nablus. Som journalist dokumenterte hun nylig hvordan palestinske selvstyremyndigheter bryter menneskerettighetene i sin behandling av Hamas-aktivister i palestinske fengsler. Mens hun drikker kaffe latte på Café de la Paix i Ramallah, et nytt tilskudd til byens stadig mer komfortable kafékultur, forteller hun: «Det vennene mine i Ramallah bekymrer seg mest for, er hvordan de skal gå ned i vekt. I Balata-leiren er hovedbekymringen å holde seg i live.» Khalil undrer seg over alle glassbygningene i Ramallah, som hun tror er blitt reist i en naiv tro på at de kommer til å bli stående i fred. «Folk i flyktningleirene bygger ikke engang en ekstra etasje på husene sine. De vet at de kan miste hele huset sitt i løpet av en natt.»

Den israelske strategien med å fjerne veisperringene på en ørliten del av Vestbredden, mens mesteparten av territoriet fortsatt isoleres i militariserte enklaver, er helt i tråd med de kart og planer som israelske generaler og politikere har utarbeidet de siste årene. Planene varierer på detaljnivå, men alle går i store trekk ut på å gi begrenset frihet godt inne på Vestbredden, mens okkupasjonen fortsetter med jernhånd rundt de fleste bosettinger langs Jordan-dalen og separasjonsmuren.

På størstedelen av Vestbredden blir palestinernes bevegelsesfrihet fortsatt sterkt begrenset av veisperringer og militærpatruljer. Landsbybeboere som prøver å gjøre små utbedringer av husene sine, får besøk av israelske bulldosere, mens befolkningen i FN-drevne flyktningleirer jevnlig utsettes for nattlige raid. Bosettere har forgiftet sauer som tilhører palestinske bønder, dumpet spillvann på palestinske olivenlunder og angrepet palestinske barn på vei til skolen.

For disse palestinerne framstår den delvis frigjorte enklaven i Ramallah som et helt annet land. «Ramallah er ikke Palestina,» sier en kjederøykende Muhammad Abdullah Wahdan, og nærmest spytter ut sin forakt for de palestinske selvstyremyndighetene og livsstilen mange av embetsmennene fører. «De er 5 prosent. Men 95 prosent av Palestina lider.»


WAHDAN HAR INVITERT oss på te hjemme hos seg i en betongblokk i flyktningleiren Kalandiya nord for Jerusalem. Ramallah ligger bare noen minutter unna, men kunne like gjerne vært på en annen planet. Utenfor vinduene ruver den israelske separasjonsmuren over leiren som en fengselsmur. Nå går det rykter om at Israel skal flytte muren inn i selve leiren, og Wahdan tror ikke de palestinske selvstyremyndighetene kommer til å gjøre noe for å stoppe det. «Dette lederskapet har ikke gitt oss noe som helst,» sier han mens han nipper til det lille glasset med søt arabisk te. «Vi har verken arbeid, hjemland, stabilitet eller sikkerhet.»

Det er lenge siden Wahdan mistet troen på at selvstyremyndighetene skulle hjelpe ham med å få tilbake sitron- og olivenlundene som hans familie ble fordrevet fra da staten Israel ble opprettet for over seksti år siden. Etter å ha mistet en sønn i motstandskampen er han lite villig til å ofre mer for det palestinske lederskapet. Sønnen var 19 år gammel da han døde, og kona hans var gravid. Familien kalte den lille jenta for Palestina. Wahdans kone serverer mer te mens hun anklager selvstyremyndighetene for «å stille barna våre midt i skuddlinjen».

«Denne delen av borgerskapet utnyttet folk som kjempet. Vi gjorde det for dem, det var de som fikk noe ut av det,» tilføyer Wahdan. «De ville at vi skulle ofre oss, uten våpen,» fortsetter Anas, Wahdans 15 år gamle barnebarn, som sitter under et stort sepiaportrett av sin martyriserte onkel. «Barna deres har biler og villaer, de eier telefonselskaper. Det er ingen likhet mellom folk som dem og folk som meg. Jeg bor i et hus som holder på å rase sammen, og faren min har knapt nok råd til å kjøpe brød og klær til oss.»

Men hva om ungdommene i leiren gir uttrykk for misnøyen? «Da vil vi få høre at vi bare er flyktningleirbarn,» forklarer Munir, kompisen til Anas. «Det er ingenting å gjøre her, bortsett fra å spille spill på Internett. Det ligger en militærbase rett ved der jeg bor, og en kontrollpost. Og den israelske hæren kommer om natta. Vi er fornøyde når vi kommer oss til internettkafeen for å spille, da har vi følelsen av å ha gjort noe den dagen.» Ungdommer i de palestinske flyktningleirene var en gang sentrale i kampen mot okkupasjonen. «Ikke nå lenger,» sier Munir. «Alt det raseriet er blitt erstattet med depresjon». En dag vil kanskje raseriet vinne fram igjen, men foreløpig sier folk ifølge Anas: «Jeg er sliten, steiner kommer ikke til å frigjøre meg.»

Oversatt av G.E.