«Vi unnslapp så vidt katastrofescenarioet som simpelthen ville ha utslettet euroen,» sier en skjelven høytplassert embetsmann i Brussel, som helst vil være anonym i likhet med de fleste andre vi snakket med. Nærmere to år etter sjokket da Lehman Brothers gikk konkurs, har Europa og den globale finansen igjen lurt døden. Fredag 7. mai klarte ikke de mange spekulasjonsangrepene på gresk, spansk og portugisisk statsgjeld å skape en systemkrise. «Alle børsindeksene falt, renteforpliktelsene til en rekke land steg enormt, interbankmarkedet strammet seg til. Symptomene som var til stede før krisen høsten 2008 dukket opp igjen,» forklarte den franske finansministeren Christine Lagarde.1
I dagene etter denne krisedagen og annonseringen av en «europeisk stabilitetsmekanisme» på 700 milliarder euro som skal hjelpe land med budsjettproblemer, ga alle EU-lederne ettertrykkelig uttrykk for at de ville redde euroen. Uten å være klar over det, brøt de dermed med mer enn et tiår med selvsikre utlegninger der enhver tvil om fellesvalutaens levedyktighet ble fortrengt, overlatt til de opprørske euroskeptikerne eller slemme bemerkninger fra foraktfulle amerikanere som økonomene Milton Friedman og Martin Feldstein. Landingen er brutal. «Med dette tilbakeslaget er vi blitt klar over at euroen ble skapt uten at det ble stilt spørsmål om hvilke farer den kunne bringe med seg. Det var fullstendig bevisstløst å lansere en felles valuta uten et styrende EU-organ som kan minske forskjellene i konkurransedyktighet, betalingsbalanse, demografiske forskjeller eller handelsbalanse,» innrømmer EU-embetsmannen.
På samme tid skapte anerkjente økonomers erklæringer om faren for implosjon i euro-området et forutsigbart drama med uro på finansmarkedene. «Den greske finanskrisen setter euroens overlevelse i fare. Vi kan ikke lenger utelukke at den går i oppløsning,» mente Nouriel Roubini, økonomiprofessor ved New York University.2
«En svært utbredt tese ser for seg at det dannes to euro-områder i EU,» sier derimot økonomien Klaus Abberger ved det tyske konjunkturinstituttet IFO. «Det ene vil basere seg på en sterk valuta og omfatte land som Tyskland, Nederland og Østerrike, mens det andre vil ha en svakere valuta som står i stil til behovene til land som Hellas, Spania og også Italia.» Den franske økonomen Jean-Pierre Vespirini mener for sin del at Den økonomiske og monetære union (ØMU) ikke er levedyktig i denne tilstanden og at «den minst dårlige løsningen er utvilsomt at Tyskland trekker seg ut» av euro-området.3
Når sant skal sies er det ingen som har oversikt over de konkrete detaljene en slik endring vil medfører. Juridiske uklarheter som kløktig har blitt opprettholdt siden fellesvalutaens fødsel omgir spørsmålet om hvordan ett eller flere land kan trekke seg ut av ØMU. «Alle snakker om det, men ingen vet hvordan Hellas skal kunne forlate euro-området. Det finnes ingen konkret framgangsmåte. Selv den greske regjeringen har ingen idé om hvordan den skal gjeninnføre drakmen,» sier en fransk diplomat i Aten.
DET ER UANSETT uaktuelt for de europeiske lederne å tenke på dette nå – i det minste offisielt. Den greske krisen kunne gitt anledning til å foreta et kompromissløst regnskap etter elleve år med monetær union og en svært restriktiv økonomisk politikk, men enhver kritikk av euroen og Stabilitetspakten har blitt framstilt som selve dommedagen. Slutt på det europeiske prosjektet og fellesmarkedet, økte renter, banker vil gå konkurs, proteksjonisme og valutakriger: Dette er argumentene som skal overbevise om at det ikke finnes noen frelse utenfor EUs fellesvaluta.
«Om euroen går i oppløsning, vil handelsbarrierene dukke opp over natta,» hevder Denis MacShane, tidligere britisk EU-minister. «Hvorfor skal italienske olivenbønder akseptere at deres greske konkurrenter får en enorm fordel av å gå fra en dyr euro til en svak drakme? Frihandelen vil ikke overleve i Europa om landene går tilbake til sine gamle valutaer og devalueringer.»4
Ifølge økonomen Patrick Artus vil et land som velger å forlate euro-området «dø øyeblikkelig». Som eksempel trekker han fram Spania, som låner i markedene til en rente på 3,80 prosent for ti år. «Denne renta ville økt til 20 prosent om landet vendte tilbake til sin gamle valuta,» hevder han. Tidligere fransk statsminister Edouard Balladur mener i fullt alvor at «om euro-området forsvinner, så vil Europa synke hen og forsvinne ut av Historien».5
Ilden som fôres er langt fra ufarlig. Den viser for det første at den økonomiske tenkningen som rådet da euroen ble født, fortsatt tynger valutaen og gjør at man benekter enkelte kjensgjerninger. Faktisk er det ingenting i dag som beviser at Hellas, i valget mellom to onder, ikke er tjent med å forlate euro-området. «Å påtvinge Hellas en knusende økonomisk tvangstrøye og late som om landet på egenhånd skal komme seg ut av uføret i en tid med intern resesjon, en sannsynlig deflasjonsspiral og en europeisk vekst som i beste fall er svært svak, er å lage en tidsinnstilt bombe som vil bli dyr for EU,» sier økonomen Michel Aglietta, som mener det vil vært mye klokere å anerkjenne «nødvendigheten av å restrukturere den greske gjelden» snarere enn å sperre seg inne i trekløveret «ingen mislighold, ingen redning, ingen utmelding av ØMU.»6
For det andre gjøres det betingelsesløse forsvaret av euroen til et uavviselig argument for budsjettkutt.
Dette er grunnen til at den spanske staten har besluttet å redusere de offentlige lønningene med fem prosent og fryse lønningene og pensjonene i 2010 samtidig som bare én av ti som går ut i pensjon vil bli erstattet. Og det er grunnen til at den portugisiske regjeringen har frosset de offentlige lønningene fram til 2013 og annonsert at 73 000 funksjonærstillinger vil fjernes de kommende fire årene. Mens Italia vurderer å imitere sine naboer i Sør-Europa, har Frankrikes president Nicolas Sarkozy annonsert at han vil endre grunnloven for å sikre mindre budsjettunderskudd. Og det er fortsatt i euroens og Stabilitetspaktens navn at Europakommisjonen krever å få innsyn i de nasjonale budsjettene før de sendes til de nasjonale parlamentene.
I SUM, OG på tross av den greske krisen, nekter de europeiske lederne å innrømme at den tyske modellen – fordi utgiftene er komprimert og fordi den hviler på begrensning av kjøpekraft og intern etterspørsel – verken er holdbar eller lar seg overføre til resten av Europa. Enda mer alvorlig er det at de later som om de overser at finanskapitalismen og markedsliberaliseringen har nådd sine grenser. Og mens G20 denne måneden møtes i Toronto for å oppmuntre bankene til å gi tilbake en del av gigant-summene som har blitt skrapet sammen for å redde dem siden 2007, er perspektivet om regulering og en ny vekstmodell fortsatt uakseptabel for finansfyrstene på Wall Street og i Londons City.
Instrumentaliseringen av euroen beviser dessuten i hvilken grad bankene fortsetter å trekke i trådene. For å forstå hvorfor, må vi vende tilbake til fredag 7. mai og dagene som fulgte.
«Stormer som ryster markedene på fredager er sjelden tilfeldige,» forklarer en tidligere økonomisjef i en fransk bank. «Det var bankene og de store investeringsfondene som organiserte alt under bordet. Målet var å tvinge regjeringene til å reagere i løpet av helgen for å forhindre et alvorlig fall i gresk (og spansk og portugisisk) gjeld som ville ha gått utover bankenes regnskap og forhindret dem i å låne penger av hverandre på interbankmarkedet.»
Denne manøvren viste seg å være så suksessfull at selv Den europeiske sentralbanken (ESB) brøt et av sine prinsipper da den aksepterte å kjøpe offentlig og privat gjeld fra utsatte land i euro-området.7 Et tiltak som skulle gi et pusterom til interbankmarkedet, men som kritiseres sterkt i Tyskland, der man frykter at dette vil skape presedens og gjøre ESB til et oppsamlingssted for råtne lån. Dette kan sette den i fare for å bli en «finansiell søppelbøtte» – slik som den amerikanske sentralbanken som siden 2008 har overtatt råtne verdipapirer for nærmere 80 milliarder dollar.
ESB og banksjef Jean-Claude Trichet har vært kjent for å holde hardere fast på egen status og uavhengighet. «ESB har aldri gitt etter for politikerne som har bedt den senke rentene eller prioritere vekst foran kamp mot inflasjon, men denne gangen har den gitt etter for bankenes press,» sier en sjokkert medarbeider til Jean-Claude Juncker, Eurogruppens leder. Det må presiseres at 47 bank-etablissementer i begynnelse av mai skrev til ESB, med kopi til et par europeiske regjeringer, og ba den gå med på å erstatte interbankmarkedet ved å kjøpe opp statsgjeld. Informasjonen som ble rapportert av Financial Times 8. mai kom ikke som en overraskelse på observatørene, ettersom bankene i flere måneder hadde bedt ESB foreta en kapitalinnsprøytning i markedet.
De europeiske lederne rådes dessuten til å følge med på hva som pønskes ut i bankenes markedsavdelinger, der analytikere og tradere jobber mer eller mindre diskret med forskjellige euro-scenarier. «Krisen er ikke over. Alle utarbeider investeringsscenarier for hva det lønner seg å satse på hvis Hellas melder seg ut av euro-området eller hvis euroen forsvinner,» sier en bankmann i Paris, som mener markedene har mer uro i vente. Én ting er sikkert, menig Euro er langt fra reddet.
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Les Echos, Paris, 11. mai 2010.
2 CNBC, 10. mai 2010.
3 Le Monde Economie, 11. mai 2010, Henri Weber, Le Monde, 12. mai 2010.
4 Newsweek, New York, 24. mai 2010.
5 Le Monde 16. mai 2010, og Le Figaro, Paris, 19. mai 2010.
6 Michel Aglietta, «La longue crise de l'Europe» (Europas lange krise), Lemonde.fr, 17. mai 2010.
7 20. Mai kjøpte ESB offentlig og privat gjeld for 16,5 milliarder euro på interbankmarkedet.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
