Slik stenger Europa grensene



Europa har fått nye murer. For tjue år siden karakteriserte verdens demokratier Berlinmurens fall som en seier for friheten. Endelig kunne artikkel 13 i FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948 etterleves: «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget.» I en resolusjon fra 1991, var Europarådet svært tilfreds med seg selv: «Politiske endringer gjør det nå mulig å bevege seg fritt i Europa. Dette er en grunnleggende betingelse for å sikre at frie samfunn og blomstrende kulturer varer ved og fortsetter å utvikle seg.» Denne friheten var imidlertid ikke helt problemfri. Rådet tok derfor følgende forbehold: «Retten til å bevege seg fritt, fastsatt av internasjonale konvensjoner, innebærer ikke at man har rett til å slå seg ned i et annet land.» Rådet uttrykte også bekymring for «den spektakulære økningen av antallet asylsøkere i Vest-Europa og enkelte land i Sentral-Europa som forsøker å bruke Genèvekonvensjonen for å omgå innvandringsrestriksjoner».

Den kalde krigen er over, men nye frontlinjer ser dagens lys. Og med dem reises nye murer, reelle eller virtuelle, på land og til vanns. Murer som er høyere og svært dødbringende. I øst har EU forhandlet fram en utvidelse av unionen i bytte mot forpliktelser fra de nye medlemslandene om at de skal bevokte grensene sine. Hvert land har måttet bygge sin egen Berlinmur. For området rundt Middelhavet anbefalte allerede EU-toppmøtet i Tampere i 1999 et «regionalt samarbeid mellom medlemslandene og land med grense mot EU for å bekjempe organisert kriminalitet», deriblant «menneskehandel».


MIGRANTENE FRAMSTILLES som «ofre» den ene dagen og som «ulovlige innvandrere» den neste. Og så snart de hjelper hverandre, stemples de som «menneskesmuglere» av internasjonalt kaliber.2 Slik blir de objekt for en paradoksal argumentasjon om at man må slå hardt ned på dem fordi man vil beskytte dem. EUs toppmøte i Sevilla (juni 2002) ga kampen mot ulovlig innvandring førsteprioritet i unionens forhandlinger med nabolandene.

For EU mener at det ikke kan beskytte grensene sine på egenhånd, og derfor overfører unionen metodisk (og i åpen forakt for internasjonale avtaler) denne oppgaven til landene innvandrerne kommer fra (opprinnelsesland) eller reiser via (transittland).3 Forskernettverket Migreurop (se faktaboks på neste side) kaller denne praksisen for «tjenesteutsetting».

Schengenområdets ytre grenser (se kart) er nå beskyttet av en ekstra, ytre innhegning, gjennom samarbeid med land utenfor EU. Haag-programmet omtaler i formildende termer denne praksisen som «asyl- og innvandringspolitikkens ytre dimensjon».4 Tjenesteutsettingen fører imidlertid med seg et helt kobbel av ideologiske tvilsomheter. I praksis dreier det seg om å få ikke-europeiske land til å påta seg ansvaret for kontrollen av personer som vil reise til Europa. Samarbeidsforholdene er både ugjennomsiktige og urettferdige, men EU presenterer det hele som en «felles forvaltning av migrasjonsstrømmene».

Tjenesteutsettingen består i å etablere smidige løsninger stadig lenger vekk fra EUs grenser. I praksis betyr dette først og fremst at grensekontrollen utflagges, og at ansvaret for «kampen mot ulovlig innvandring» overføres til underleverandører. De store taperne i denne kampen er retten til å «forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget» og retten til å søke asyl, en rettighet som alle EUs medlemmer gjennom Genèvekonvensjonen har forpliktet seg til.


SIDEN 90-TALLET har EU fanget opp rådgivere, særlig fra de framtidige medlemslandene, for å ta innvandringen ved rota. Et nettverk av innvandringseksperter ble formelt opprettet i 2004 for å «bidra til å forhindre og bekjempe ulovlig innvandring, og hjelpe til i prosessen med å sende hjem ulovlige innvandrere». Allerede før den har funnet sted stemples altså innvandringen som «ulovlig». Disse ekspertenes fremste oppgave er å hjelpe lokale myndigheter å kontrollere folks reisedokumenter, hvilket i enkelte tilfeller i praksis er en krenkelse av opprinnelseslandets suverenitet.

I 2001 åpnet et EU-direktiv for økonomiske sanksjoner mot enhver som transporterer personer uten gyldig pass eller visum. Bøtene kan være på opptil 500 000 euro, ettersom tilbakesendingen av de ulovlige innvandrerne skjer for transportørselskapenes regning. Disse avskrekkende sanksjonene fører til at personale uten nødvendig kompetanse må velge ut hvilke reisende som skal få lov til å gå om bord og hvem som må bli igjen, noe som gjør jobben enklere for de kompetente myndigheter ved ankomst. Denne praksisen har alvorlige konsekvenser for mennesker som faktisk har krav på vår beskyttelse: Asylsøkere kan ikke uten videre kastes ut av mottakerlandet på grunn av uregelmessige forhold eller mangel på visa, men for å oppnå denne rettigheten, må de først klare å komme seg til et land der de kan søke asyl … I tillegg kan dette direktivet ha alvorlige konsekvenser for tilfeldig forbipasserende: I august 2007 fikk sju tunisiske fiskere båtene sine konfiskert, og de ble siktet og fengslet av en italiensk dommer for «hjelp til ulovlig innvandring». Forbrytelsen de hadde gjort seg skyldige i, var å redde passasjerene på et lite fartøy som var i ferd med å forlise, og ta dem med seg til den nærmeste havnebyen (som i dette tilfellet var Lampedusa på Sicilia), slik havretten krever.5

Siden 2005 har EU-byrået Frontex6 organisert operasjonene som stanser flyktninger i rom sjø mellom den afrikanske kysten og Kanariøyene eller utenfor Sicilia. Mot slutten av 2009 sa den spanske statsministeren José Luis Zapatero seg svært fornøyd med at antallet «ulovlige» båtflyktninger til Spania var halvert. Alt tyder imidlertid på at antallet flyktninger som dør i forsøket på å nå Europa, det være seg over havet eller gjennom ørkenen, ikke har minket (se kart). For de skjerpede kontrollene har ikke hatt noen innflytelse på antallet personer som prøver å innvandre til Europa. Den eneste konsekvensen er at innvandrerne må ty til nye og farligere reiseruter. Ingen vet hvordan Frontex går fram for å identifisere eventuelle asylsøkere (eller om de i det hele tatt prøver) når de stanser flyktninger på vei til Europa, noe de ifølge EU-regler om tilgang til medlemslandene er forpliktet til å gjøre. Frontex er blitt et symbol på utflaggingen av ansvaret for kontroll av innvandrere, en praksis som foregår utenfor enhver form for -demokratisk -kontroll, og som lar EU-landene å unndra seg ansvaret for brudd på internasjonale forpliktelser de er nødt til å forholde seg til innenfor egne grenser.


TJENESTEUTSETTINGEN AV grensekontrollen er selve grunnelementet i «partnerskapet med opprinnelses- og transittland». Dette samarbeidet har sitt utspring i Den europeiske pakt om innvandring og asyl, inngått mellom de 27 EU-landene i 2008 etter initiativ fra Frankrike, som på det tidspunktet satt med formannskapet i EU og som hadde gjort kampen for «selektiv innvandring» til sin fremste kjepphest. Partnerskapet har som mål «å oppmuntre til synergi mellom migrasjon og utvikling», for dermed å gjøre opprinnelseslandene og transittlandene til EUs nye grensevakter. I bytte mot økonomiske og politiske tjenester beskytter de unionens grenser på avstand.

I 2008 belønnet EU Marokko med en «framskreden status» for å ha oppfylt unionens forventninger i innvandringsforvaltningen. Uten silkehansker. Høsten 2005, da flere flyktninger forsøkte å komme seg over gjerdene til de spanske enklavene i Ceuta og Melilla,7 døde et tjuetalls personer fra land i Afrika sør for Sahara, enten fordi de falt ned fra gjerdene, ble kvalt i trengselen eller rett og slett ble skutt av den marokkanske hæren. Denne massakren, og de påfølgende dødelige transportene der flyktningene ble forlatt i ørkenen på grensen mellom Marokko og Algerie, ble presentert av den marokkanske regjeringen som klare bevis på iver etter å hjelpe Europa. Pressen brydde seg imidlertid ikke så mye om de dramatiske hendelsene som fant sted utenfor den marokkanske kysten ved Al Hoceima 28. april 2008. Et trettitalls personer, deriblant fire barn, druknet her da gummibåten deres, ifølge vitner, med vitende og vilje ble punktert av marokkansk politi.8 Ingen uavhengig granskning har funnet sted for å kaste lys over denne hendelsen.

«Tilbakesendingsavtalene» EU har fått i stand med nabolandene, er av avgjørende betydning. For at en utlending uten gyldig opphold i EU skal kunne utvises, må enten opprinnelseslandet eller landet innvandreren kom til Europa fra vedkjenne seg ham. EU er klar over at opprinnelseslandene i svært liten grad (og i enda mindre grad når det gjelder transittlandene) er interesserte i å vedkjenne seg en utvandrer. Derfor har unionen kastet seg ut i endeløse hestehandler som fører til økt korrupsjon og tilbakeslag for menneskerettighetene. «Ulovlige innvandrere» sendes tilbake til Senegal, Ukraina og enkelte land på Balkan helt uformelt og uten garanti for beskyttelse, i bytte mot diverse «tjenester».9


ASYLRETTEN ER SOM nevnt det fremste offeret for EUs krig mot innvandring. De som kan oppnå flyktningsstatus har ikke mulighet til å be om det, ettersom de holdes tilbake i «bufferland» som beskytter Festung Europa. Fordi «byrdene må deles», later EU-landene som om de faktisk tror at asylsøkerne de ikke vil ta imot, vil bli tatt godt vare på i EUs samarbeidsland. I disse landene der det verken finnes nødvendig organisatorisk kapasitet eller politisk vilje til å ta imot flyktninger, som for eksempel i Nord-Afrika, øker følgelig fremmedfiendtligheten mot et sjikt av befolkningen som allerede lever i nød.10

EUs politikk har også ført til opprettelsen av flere utlendingsinternater, for øvrig finansiert av EU, som for eksempel i Ukraina fra og med 2004. Ukraina har imidlertid undertegnet Genèvekonvensjonen om flyktninger. Det er ikke tilfellet med Libya, der mishandling av migranter og flyktninger er godt dokumentert.11 Likevel har Italia siden mai 2009 sendt båtlaster med innvandrere tilbake til Libya. Dette er ikke bare et brudd på havretten, men også et brudd mot prinsippet om at man ikke skal sende mennesker som har krav på beskyttelse tilbake til et sted der de vil være i fare.12 Disse bruddene på folkeretten, som EU har forpliktet seg til å respektere, begås av et medlemsland uten at det har ført til noen form for reaksjon, annet enn forsøk på å finne løsninger som kan la Italia fortsette med denne praksisen. I juli 2009 ga EU-kommisjonen Libya et tilbud om å opprette et «samarbeid for å komme fram til en felles og balansert forvaltning av innvandringsstrømmene», mens FNs høykommissariat for flyktninger (UNHCR) tilbød seg å hjelpe til med sikte på en «humanitær forvaltning» av landets internater.

Dette er imidlertid ikke bare et spørsmål om krenking av flyktningenes rettigheter. En grunnleggende frihet står på spill: Retten til å komme og gå som man vil. Selv mennesker som ikke egentlig har tenkt seg til Europa får sin bevegelsesfrihet begrenset. Såkalt «co-development», som knytter sammen innvandring og utvikling, kan se svært positivt ut på papiret, men også dette konseptet er i innvandringskontrollens tjeneste. For selv om beskyttelsen av grensene offisielt kun utgjør en liten del av EUs politikk på dette området, er den av avgjørende betydning. Et stort antall av de økonomiske og praktiske tiltakene mot «ulovlig innvandring» er på samme tid, sett fra opprinnelseslandenes side, tiltak mot utvandring.


VEKTLEGGINGEN AV «co-development» hjelper EU i å få gjennomslag for unilaterale avgjørelser hos befolkninger som plutselig kalles «aktører i sin egen utvikling». Samtidig spres ideen, både i og utenfor Europa, om at utviklingen i opprinnelseslandene vil sette en stopper for den ulovlige innvandringen. Dette er en dobbelt løgn. Dersom et land får styrket økonomi, er tendensen snarere at befolkningen ønsker å bevege mer på seg. Og hva «hjelpen» til opprinnelseslandene angår, havner den som oftest i lomma på korrupte ledere. Det er likevel en effektiv løgn. For å gjennomføre kontrolloppdraget sitt på best mulig måte, stenger flere land grensene sine, og blir slik fangevoktere for sine egne innbyggere. Det er de konkrete resultatene av samarbeidet mellom for eksempel Spania og enkelte av dets afrikanske naboer: I Algerie og Marokko er «ulovlig utvandring» et lovbrudd, mens det i Senegal straffes de facto. Befolkningene lar seg imidlertid ikke lure av denne omvendte blokaden. I april 2010 viste Malis president at han lyttet til sitt folk ved å kritisere «systematiske tilbakeføringer til grensene». For å sitere en sober overskrift i den senegalesiske dagsavisen Le Soleil dagen etter den euroafrikanske migrasjonskonferansen i Rabat i 2006: Tjenesteutsetting betyr at «Europa stenger grensene våre».

Oversatt av G.U.


Fotnoter:
1 Konklusjonene fra EUs 4. ministerkonferanse om migrasjonsspørsmål.

2 Se bilaget «Passeurs d?étrangers» i Plein Droit, nr. 84, mars 2010.

3 Jelle Van Buuren, «Quand l?Union européenne s?entoure d?un cordon sanitaire» (Når EU spenner på seg kontrollpostbeltet), Le Monde diplomatique, fransk utgave, januar 1999.

4 Haag-programmet er en femårsplan som fastsetter EUs ti viktigste mål innen innvandringspolitikken.

5 Philippe Rekacewicz, «Migrants, sauvetage en mer et droits humains» (innvandrere, redningsaksjon i rom sjø og menneskerettigheter), Visions cartographiques, 27. september 2009. http://blog.mondediplo.net/

6 Se Jean Ziegler, «Sultens flyktninger», norske Le Monde diplomatique, april 2008.

7 Migreurop (redaktører: Emmanuel Blanchard og Anne-Sophie Wender), Guerre aux migrants. Le livre noir de Ceuta et Melilla (Krig mot migrantene. Svarteboken om Ceuta og Melilla), Syllepse, Paris, 2007.

8 Loubna Bernichi, «La marine royale enfoncée», Maroc Hebdo, 16. mai 2008.

9 Claudia Charles, «Accords de réadmission et respect des droits de l?homme dans les pays tiers» (Tilbakesendingsavtaler og respekt for menneskerettighetene i land utenfor EU), informasjonsnotat fra EU-Parlementet, september 2007. Se også Migreurops nettsider om tilbakesendingsavtalene: www.migreurop.org/

10 For mer om Marokko kan man lese GADEM (Groupe antiraciste d?accompagnement et de défense des étrangers et migrants), «Rapport relatif à l?application par le Maroc de la Convention internationale sur la protection des droits de tous les travailleurs migrants et des membres de leur famille», Rabat, februar 2009: www.migreurop.org/article1395.html

11 Jf. ASGI (Associazione per gli Studi Giuridici sull?Immigrazione), «I respingimenti di migranti in Libia violano il diritto d?asilo, le norme nazionali, comunitarie e internazionali», Bologna, juni 2009: www.asgi.it/home_asgi.php?n=314&l=it

12 Rapport om Italia av Den europeiske komité for forebyggelse av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (CPT), 28. april 2010