Fra anti-ikonet Mao til filmhistoriens politikk

Etter mai 68 ble Mao en viktig skikkelse for Jean-Luc Godard. Men hvor maoistisk var filmskaperen egentlig, og hva har perioden fått å si for hans filmkunst fram til i dag? Godard er på 60-tallet en av de mest reklamebevisste kunstnere overhodet og bruker Mao som anti-ikon heller enn som intellektuell ledestjerne, skriver Arnstein Bjørkly i andre og siste del av sitt essay om Godard.

I FORRIGE nummer så vi – med utgangspunkt i Antoine de Baecques nye biografi – på Godards liv og karriere fram til sommeren 1968. Året i forveien hadde Godard regissert to filmer som bar bud om et brudd med filmproduksjonssystemet. Weekend begynte som en slags spillefilm, men utviklet seg til en besk kritikk av forbrukersamfunnet, dyrkelsen av bilen og kappløpet om å komme først til Syden. I det berømte tracking shot av en kjedekollisjon ofret regissøren sin egen, splitter nye Alfa Romeo.

Den andre filmen, La Chinoise (Kine­serinnen), skulle peke fram mot mai-68, riktignok med enkelte satiriske overslag. Filmen fikk overraskende positiv kritikk, mens representanter for Folkerepublikkens ambassade ristet på hodet, og de profesjonelle maoistene i UJC (ml) mente Godard var en motemaoist. Godard møtte også motbør fra andre revolusjonære hold. Han prøvde å lage en «venstrevridd western» i Italia sammen med det anarkistiske mai 68-ikonet Daniel Cohn-Bendit. Det endte med at Godard og hans følge ble utskjelt som «stalinister» av Cohn-Bendit, og bedre ble det ikke da filmen, Vent d’Est (Vind fra øst), forelå. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0