Økonomiens amoralske pretensjoner

ER DET IKKE på tide å gjøre kapitalismen moralsk? Da krisen var på sitt sterkeste ble dette spørsmålet stilt av våre ledere – det vil si av folk som inntil da uhemmet hadde forsvart den økonomiske liberalismen som historiens (lykkelige) slutt. Formuleringen er uklar: Hvis kapitalismen må gjøres moralsk, er det fordi den er umoralsk; hvis dette lar seg gjøre, er det fordi den ikke i seg selv er umoralsk. Kun utskeielsene blir lagt under lupen. Problemet er imidlertid at umoralen faktisk er konstituerende for kapitalismen, i motsetning til de rådende påstandene om at økonomien er en virkelighet som ikke har noe med moral å gjøre.

Kun intensjonell individuell atferd kan deles opp i rett og galt, innvendte ultraliberalisten Friedrich Hayek allerede i forrige århundre. Det kan ikke gjøres med et samfunnssystem som ingen har villet som sådan. Dette fikk Hayek til å avvise selve begrepet om «sosial rettferdighet» som meningsløst, fordi det bedømte noe som ikke kunne bedømmes. «Det finnes ikke kriterier for å beskrive det som er ’sosialt rettferdig’, fordi det ikke finnes et subjekt som kan begå en slik urettferdighet,»2 skriver Hayek. Han ser i dette begrepet en etterlevning av en antropomorfisme som innfører menneskelige intensjoner i en ikke-menneskelig (upersonlig) virkelighet. Denne antropomorfismen ligger ifølge Hayek til grunn for sosialismen og dens ønsker om rettferdig fordeling av rikdom og produksjonsmidler. Hayek åpner dermed for et komplett amoralsk syn på samfunnets økonomiske organisering, og også en form for kynisme som på forhånd gir seg selv midlene til å dekke over ondet den skaper med en teoretisk fornektelse av ethvert intellektuelt fundament.3


DENNE HYPOTESEN har fått en ny ungdom med den franske filosofen André Comte-Sponvilles bok Le capitalisme est-il moral? (Er kapitalismen moralsk?).4 Medieoppmerksomhet boka har fått i hjemlandet, på tross av at krisen har gjennomført et realt bakholdsangrep på innholdet, viser tydelig den liberale ideologiens styrke. Comte-Sponville skiller ut forskjellige samfunnssfærer – en vitenskapelig-teknisk, en juridisk-politisk, en moralsk og en etisk (som han definerer som kjærlighet) – og plasserer økonomien i førstnevnte. «Moralen har ingen relevans i beskrivelsen eller forklaringen av prosessene i denne første sfæren. Det gjelder særlig for økonomien,» skriver filosofen. Moralen framstår dermed som om den står i et ytre forhold til økonomien, kapitalismen plasseres på utsiden – verken moralsk eller umoralsk, men amoralsk. Det er ikke det at moralen ikke kan gripe inn – det finnes ikke lenger folk med et så radikalt standpunkt – men den kan bare gjøre det i margen, gjennom politikken og jussen, for å minke kapitalismens skadevirkninger, uten å fjerne årsakene. Dessuten finnes det ikke et subjekt i disse økonomiske prosessene som det kan felles dom over; dommer kan bare felles ut fra normer knyttet til subjektive handlinger. Dermed fornektes på ny ideen om at sosial rettferdighet, eller urettferdighet, har en moralsk betydning, og at det er vår plikt å forandre økonomien hvis den ikke svarer til kriteriene for rettferdighet. Kapitalismen kan være urettferdig, innrømmer Comte-Sponville, på samme måte som naturen fordeler evner hos mennesker på en urettferdig måte. Men den er på ingen måte umoralsk og trenger derfor ingen grunnleggende endringer.6

Denne typen argumentasjon bidrar ikke bare til å frikjenne kapitalismen for de betydelige skadene vi ser foran oss, ­og gi den en ideologisk berettigelse. Den bygger også opp om en generell kynisk holdning til politikken, ved å strippe politikken fullstendig for enhver moralsk ambisjon. Denne berettigelsen hviler på en stor misforståelse, som ligger for dagen hos Comte-Sponville, men som også er til stede hos alle kapitalismetilhengere, nemlig ideen om at økonomien hører hjemme i den moralsk nøytrale vitenskapelig-tekniske sfæren. Dermed glemmer man det som på grunnleggende vis skiller økonomi og naturvitenskap fra hverandre.



VITENSKAP OG TEKNOLOGI (som økonomien åpenbart er knyttet til) er bare midler og kun deres samfunnsmessige anvendelse kan bedømmes moralsk. Eksempelvis er ikke en ny produksjonsteknikk som øker produktiviteten i seg selv ansvarlig for arbeidsledighet. Snarere tvert imot åpner den for å redusere arbeidstiden og dermed menneskers arbeidsbyrde – de samme arbeiderne kan produsere like mye på mindre tid. Eller den gir mulighet for å lønne de ansatte bedre på grunn produktivitetsgevinstene. Verdien ligger dermed i hvordan den brukes.

I motsetning til vitenskap og teknologi er økonomien – dette er Marx’ sentrale lærdom, som økonomisk teori har oversett fram til nå – et sett av praksiser hvorigjennom enkelte (kapitalistene) oppfører seg på en bestemt måte overfor de andre (arbeiderne eller ulike lønnsmottakere), som de utbytter ved å pålegge dem et infernalsk arbeidstempo, sparke dem under påskudd av konkurranseevne eller sette dem opp mot hverandre med overdrevne resultatkrav eller nye ledelsesregler som er kjent for å skape uutholdelige arbeidsforhold.7

Dette er ikke et resultat av teknologi eller vitenskap. Det er en sosial praksis i organiseringen av arbeidslivet, som er villet slik på bakgrunn av kommersielle mål (profitt). Dermed er den per definisjon åpen for moralsk bedømmelse: menneskelig eller umenneskelig praksis, moralsk eller umoralsk praksis. Marx forsto dette når han sa at «politisk økonomi er ikke teknologi».8

I et større perspektiv – fordi det som står på spill er politikkens makt – er det denne typen virkelighet som vanligvis tilskrives økonomien som må avvises: en objektiv og absolutt virkelighet, som påstås å være uavhengig av menneskene (samtidig som det er de som skaper den) og underkastet ubønnhørlige lover, på lik linje med naturlovene, som man selvfølgelig ikke kan stille seg til doms over. Tyngdeloven kan ikke kritiseres, selv om den er årsak til mye vondt! Denne intellektuelle avsporingen har et navn: økonomisme. Denne består ikke bare i å gjøre den økonomiske aktiviteten til en primær verdi som står over alle andre, men også i å hevde at økonomiske prosesser i all hovedsak er unndratt politisk ansvar.



OM DET FINNES lover for den kapitalistiske økonomien, så er de strengt interne til et produksjonssystem styrt av privat eiendom. De kan bøyes, og forsvinner hvis systemet endres. Man må altså se på dem som regler som skal få en viss type økonomi til å fungere (noe som ikke er det samme som historiens slutt), regler som styrer bestemte relasjoner mellom mennesker og selv er av praktisk art. De har blitt innført (nå på globalt nivå), dermed kan de også endres. Dette betyr at de såkalte økonomiske lovene faller direkte under moralens lover, i likhet med alle andre menneskelige praksiser.

Dette er grunnen til at den «vitenskapelige økonomien» ikke aldri kan bli en ren vitenskap, med en jomfruelig holdning til verdidommer. Som de andre samfunnsfagene og ut fra fagets objekt – som involverer personer – jobber økonomifaget med moralske verdier, i det minste implisitt. Den forsøker å forstå menneskelig aktivitet og analyser den menneskelige virkeligheten i ulike retninger, som man kan like eller mislike.

Den amerikanske økonomen Albert O. Hirschman har påpekt dette med å framheve den (ofte ubevisste) overlappingen av moral og økonomi: «Moralen […] har en sentral plass i vårt arbeid, fordi samfunnsforskere er moralske vesener».9 Slik formulerer han ønsket om at moralske refleksjoner eksplisitt og bevisst blir anerkjent av samfunnsvitenskapene – og slutter seg dermed til Marx som i 1844-manuskriptene mener at økonomien er «en virkelig moralsk vitenskap, den mest moralske av vitenskapene».10

Hva er denne moralen som krever at vi bryr oss om økonomien og ikke bare betrakter den som en realitet som politikken kaldt bør akseptere? Først må vi bryte med en moralsk tilnærming til det menneskelige som begrenser seg til mellommenneskelige relasjoner og bare interesserer seg for individuelle dyder og synder. Vi må snarere erkjenne at moralen – til forskjell fra etikken som dreier seg om relasjonen til den neste11 – må anvendes på alle disse og dermed de sosiale relasjonene i sin helhet, det vil si politikken (i snever forstand, institusjonene), samfunnslivet (i snever forstand, sosiale rettigheter) og økonomien.

Om moralen begynte å innta de to første feltene etter menneskerettighetserklæringene i 1789 og 1948, har den stoppet på dørstokken til sistnevnte. Dette forbudet må oppheves med en moralsk politikk som også er en moralsk økonomi, nemlig en politikk som virkeliggjør moralens verdier også på det økonomiske feltet.
Men hvilke verdier og hvilken politikk? Svaret finnes muligens i en formulering av Emmanuel Kant som knytter an til en felles moralsk mening: Det er det universelle kriteriet som befaler å anerkjenne sin neste og ikke bare ham/henne som et redskap, som krever at man anerkjenner dennes autonomi. Frarøvet et metafysisk eller religiøst bakteppe, krever dette kriteriet at vi utsletter det politiske herredømmet (det er delvis realisert med de demokratiske institusjonene), sosial undertrykking (det er delvis gjort med rettighetene arbeiderbevegelsen har kjempet igjennom siden 1800-tallet), men framfor alt den politiske utbyttingen (noe som i stor grad gjenstår). Bare på denne måten, via politikken, kan vi verne om og utdype de moralske framskrittene som er oppnådd på andre felt.
Faktisk viser det seg umulig å gjøre kapitalismen moralsk, fordi den i seg selv er umoralsk: Den tjener en liten rik minoritet, ser på den store massen av arbeidere som redskap og fornekter deres autonomi. Å kreve at kapitalismen må bli moralsk er i virkeligheten det samme som å kreve at den avskaffes, uansett hvor vanskelig den oppgaven er.
Oversatt av R.N.
Se særlig Friedrich Hayek, Law, Legislation and Liberty, University of Chicago Press, tre bind, 1973?1979.
2 Hayek, se over, bind 2.
3 Da han en gang ble spurt om liberalismens konsekvenser for mennesker, skal Hayek ha sagt: «Vel, synd for dem.»
4 André Comte-Sponville, Le Capitalisme est-il moral, Albin Michel, Paris, 2004, ny utgave, 2009.
5 Comte-Sponville, se over, s. 78 (ny utgave).
6 Comte-Sponville, se over, s. 238?239.
7 Se artiklene til Christophe Dejours og de Jean-Pierre Durand dans Actuel Marx, nr. 39, «Nouvelles aliénations» (Ny fremmedgjøringer), Paris, mai 2006.
8 Karl Marx, Zur Kritik der politischen Ökonomie, 1859.
9 Albert. O. Hirschman, L?Economie comme science morale et politique, Gallimard-Seuil, Paris, 1984, s. 109.
10 Hos den senere Marx blir ikke denne sammenvevningen teoretisert. Dette er et av hullene i forfatter-skapet hans.
11 I mitt vokabular dreier etikken seg om det individuelle liv.