Kroppens meteorologiske laboratorium

Butoh er en øvelse i det egoløse, i å slippe seg selv og la kroppen overta, ifølge Monica Emilie Herstad, som bringer den japanske dansetradisjonen til Norge med forestillingen Movers and shakers.

Siden februar har jeg følt et ubehag. Dette ubehaget var grunnen til at jeg oppsøkte Monica Emilie Herstad i august.

Hun er koreograf i den japanske butoh-tradisjonen. Hennes siste iscenesettelse er inspirert av Ibsens Rosmersholm og ble vist på Rom for Dans i Oslo siste helgen i august. Mitt ubehag har ikke med Herstad i Oslo å gjøre, men en opplevelse flere måneder tidligere i Berlin.
Herstad har vært i Japan en rekke ganger for å lære butoh. Hun har gått i «mesterlære» hos den legendariske japanske koreografen og danseren Min Tanaka. Hun er sannsynligvis den i Norge som i de senere år har jobbet mest alvorlig med butoh. Kulturrådet har derfor bevilget henne 800 000 kroner til produksjonen Movers and shakers – Tangible channeling the existence of nature. Produksjonen skal også videre til New York og Latin-Amerika.

Movers and shakers baserer seg hovedsakelig på Rosmersholm. Dialogene er fjernet, scenene består av dansere som gestalter Johannes Rosmer og den unge husfruen Rebekka West – eller gjerne heller byggmester Solness og Hilde Wangel.
Her skal dialogløs danseforestilling formidle teatertekster. Men er det mulig å formidle via dans Ibsens intellektuelle og eksistensielle spørsmål? Herstad regner tydeligvis med at Ibsen-referansene er kjente, for her dreier det seg heller om fragmenter uttrykt gjennom dansen. Hun har i fem år forsket på Ibsen-relaterte iscenesettelser, med kroppen i sentrum.

JEG FORSØKER Å adressere det nevnte ubehaget og nevner derfor et tema hos Ibsen: mennene som mister seg selv. Eksempelvis den gifte Johannes Rosmer som blir forført av den unge Rebekka West. Men mest mister han seg når gir avkall på prestekallet og begir seg ut i den nye verdenen, der man sier du til hverandre, selve demokratiet. Her skal han og Rebekka drive opplysning, løsrive seg fra konvensjonene på ibsensk vis. Johannes tåler ikke forandringen, og avsløringen om at kona ble ledet til å gå i fossen, og hopper selv ut i døden. Rosmer hadde tydeligvis nok mer enn ett kall.

I byggmester Solness, som ikke tåler høyder til tross for sine store byggverk, finner vi også dette temaet. På symbolsk vis klatrer den foretaksomme mannen opp i høyden, når en (igjen) ung kvinne, Hilde Wangel, inspirerer ham til å stige opp. Men i høyden mister han seg selv.

Dette kan uttrykkes svært kroppslig med butoh-dansere, som kan få dialog til å virke overflødig. Butoh er ifølge Herstad en øvelse i det egoløse, i å slippe seg selv og la kroppen overta. Dette uttrykkes gjerne med bevegelsenes langsomhet – kanskje også lik fjellklatrerens absorberte tilstand – der danseteknikken lar danseren bli en del av øyeblikket. Nettopp i denne tilstedeværelsen, i øyeblikket, mister danseren seg selv. For det krever mer reflektert tid å være helt seg selv, mer tid enn den absorberte bevegelsen gir, sier Herstad denne sommerformiddagen, kledd i svart med store svarte solbriller.

HVOR KOMMER ubehaget inn? På filmfestivalen i Berlin i februar fikk jeg nok av røde løpere og publikummere som skrek etter autografer. Jeg dro ut til kunstakademiet ved Tiergarten, for å slippe unna personfokuseringen, denne tendensen til å gjøre selve signaturen, kunstnernavnet, til en overdøvende merkevare. Er det ikke for drøyt til å kunne svelges ned og drøvtygges, dette at kunst, film og kultur oftest berømmer en enkeltperson framfor å la frontfiguren drukne blant alle som kollektivt har bidratt til verket eller produksjonen?

Ordet ‘subjekt‘ stammer fra det latinske subiectum – ’underlagt’ eller ’underkastet’. Så om man skulle oppblåse seg til å tro at ens verk er skapt med egne hender, står man i fare for miste det mest vesensmessige ved å være menneske: Nemlig at vi kommer fra et sted, at vi alltid allerede har mottatt fellesskapets overleverte rikdommer – både som viten, praksis, språk og kulturelle former. Martin Heidegger antydet dette en gang ved å framheve ordlikheten mellom «å tenke» og «å takke» (denken/danken) for å understreket at tenkning er noe vi får.
Den protestantiske kulturarven har gått alt for langt med ideen om «lønnkammeret» – der hin enkelte skulle sitte og gruble alene med sin Gud. Ubehagelig. På samme måte som liberalismen har overdrevet individualismen og skapt selvsentrerte individer som blåser egoene til de revner.

I kunstakademiet i Berlin, som er en del av filmfestivalen, utstiller Angela Melitopoulos og Maurizio Lazzarato en videoinstallasjon kalt Assemblages – sammensetninger. Installasjonen tar tak i animerte tilstander, psykotiske mennesker som tror de er dyr. Animisme diskuteres i intervjuform med kjente franske nålevende tenkere som Eric Alliez og intervjuopptak fra 70-tallet med filosofen og psykoanalytikeren Félix Guattari som arbeidet på klinikken La Borde utenfor Paris. La Borde har siden den ble etablert på 1950-tallet vært toneangivende for den såkalte «institusjonelle psykoterapien» der man forsøker å bryte ned skillet mellom personalet og pasienter. Tittelen Assemblages er et begrep fra Guattaris samarbeid med Gilles Deleuze. Begrepet bryter med den vestlige oppfatningen av ‘subjekt’, med ideen om helhetlige egoer, for heller å se på hvordan subjekter settes sammen av en rekke «ikke-subjektive» bestanddeler i omgivelsene.

HER SKJER DET, hendelsen som utløser ubehaget mitt. I et lengre filmklipp fra La Borde høres først operamusikk. Den nå verdenskjente butoh-danseren Min Tanaka beveger seg til musikken ut av klinikkens hoveddør, ned trappen og ut blant og rundt pasientene som sitter i hagen. Han beveger seg så vidt, som et spøkelse glir han langsomt mellom de enten stirrende eller åndsfraværende pasientene. Ansiktsuttrykkene hans ligner på dem, han myser med armene i umulige vinkler. Bøyer seg ned og krabber sakte i gresset. De nesten stillestående bevegelsene gir det hele en skulpturell form. Flere og flere av pasientene i hagen blir etter hvert oppmerksomme på denne løst påkledde japaneren. Noen flirer.

Jeg ble helt varm i hodet. Det var ikke bare fordi musikken lød høyt i hodetelefonene jeg hadde på meg i de 20 minuttene Butoh-dansen varte. Jeg nistirret, ble låst fast til den førti år gamle forestillingen fra La Borde. Det var noe fredelig over det hele, musikken og danserens nesten fastfryste bevegelser fikk meg til å glemme meg selv for en stund. Etterpå ble jeg ubehagelig oppmerksom på hvordan det kontinuerlig dukker opp tanker som insisterer på å bli tenkt, hvordan man filosoferer, gransker, er kritisk framfor som her virkelig å kunne slippe seg selv.

Dette ubehaget som stadig har vendt tilbake, er jeg selvfølgelig ikke alene om å føle. Det er ikke uvanlig å ønske å slippe seg selv, finne avkobling eller søke rus, gå på konserter for å gå opp i en helhet eller forsvinne i filmer og bøkers fortellinger – avindividueres som noen kaller det.

HERSTADS ORIENTERING mot butoh-dansens opprinnelse er i dette perspektivet interessant: Japanske Tatsumi Hijikata søkte, etter Hiroshima og Nagasaki, en danseform som kunne uttrykke opplevelsen av denne store utslettelsen. Hvitmalte kropper, enkle og utilgjorte uttrykk erstattet de tidligere ofte barokke japanske danseuttrykkene.
Herstad forteller meg at da hun gikk i lære hos nevnte Min Tanaka (danseren fra La Borde) måtte hun oppholde seg alene i et varmt drivhus i timevis. Hun klarte etter hvert å føle vekstene rundt seg, «se plantene vokse» slik læremesteren ønsket. I læren hos mesteren gikk det langsomt, stillhet var en dyd. Butoh er ifølge Herstad opplæring i det egoløse, som Min Tanaka beskrev det: «Sammen representerer vi en enkelt kropp som ikke tilhører noen, jordens kropp.»

Folk har i årevis reist på månedsseminar til Min Tanaka i Japan der de arbeider med «kroppens meteorologiske laboratorium». Paradokset er at denne mannen nå selv er en verdensstjerne, en gammel venn av slike som Susan Sontag og Yoko Ono, som flere ganger har blitt fotografert av kjendisfotografen Annie Leibovitz. Han er også kjent for å omgi seg bare med vakre kvinnelige assistenter, og har rykte på seg for å være en primadonna. Egoløs?

Det er imidlertid forskjell på kunstens innhold, og hva man gjør for å markedsføre den. Herstad er også en iherdig aktiv markedsfører for sine prosjekter under logoen herStay – hennes selvstendige kunstnervirksomhet. Men i innholdet, eller på scenen der selve uttrykket vises, kan man ane kroppen i en situert omgivelse – i en mer «egoløs» samtale med omgivelsen.

© norske LMD. truls@dokumentar.no