På jordet i Bekaadalen

Hver morgen, så snart solen titter opp bak Antilibanonfjellene runger bilhornene i de provisoriske leirene. Det er på tide å dra på arbeid. Snart strømmer menn, kvinner og barn ut av teltene og klatrer opp i pickupene som venter på dem. Med seg har de en pose med brød, ost og kokte poteter. Under lange, slitte kjortler har de flere lag med klær. På hodet bærer de en kefije. Selv om de livnærer seg av jorda utgjør de en ny type arbeidere og nomader.

På dalens fruktbare jord har det blitt dyrket korn siden antikken. I dag dyrkes det hovedsaklig frukt og grønnsaker på disse slettene som utgjør mer enn førti prosent av Libanons areal. Myndighetene har ikke utarbeidet noen landbrukspolitikk, men ønsker å utvikle en kapitalistisk sektor som kan tiltrekke seg investeringer rettet mot eksport, særlig til Jordan og Gulflandene. Dette har ført til at store områder er blitt satt av til dyrking av grønnsaker og at landbruket er blitt mer intensivt. Landbruket har koblet seg av årstidene, tomatene vokser i drivhus sommer som vinter. Siden 1980-tallet har teltene vært et sikkert vårtegn. Teltene er ikke lagd av dyreskinn, men av sammensydde jutesekker eller plastpresenninger. Presenningene er hentet fra reklameskilt, teltene prydes dermed av forskjellige logoer og slagord. I løpet av få generasjoner har syrerne blitt vant med å ta seg over Anti-Libanon for å slå seg midlertidig ned i Bekaadalen. Tidligere kom de for å finne beitemarker. I dag er det ikke lenger flokken som styrer syrernes forflytninger. I et system gjennomsyret av pengeøkonomi og internasjonal konkurranse styres de av en rekke enkeltindividers behov for penger og bedriftenes konkurransedyktighet.

Ideen om «komparative fortrinn» som tidligere fikk tekstilindustrien til å flytte fabrikkene sine fra USA og Europa, får nå bønder til å hente arbeidere fra land som er fattige på kapital, men rike på arbeidskraft.¹ Mellom Syria og Libanon fungerer de internasjonale handelsreglene uten hindringer. Det er ekstremt lett å krysse grensen, som er en kunstig skapning fra kolonitiden på 1920-tallet, noe som åpner for stor sirkulasjon av rimelig arbeidskraft. I leirene har jordbruksselskapene en reserve med billige arbeidere. I likhet med i Europa, der «den lovlige minstelønna er maksimumslønna for utlendinger»,² er betalingen som en landarbeider kan få i Libanon helt eventyrlig, sett fra Syria. I Bekaadalen er gir et dagsverk på minstelønn fire ganger mer enn i Raqqa.³ Syrerne kommer med hele familien og samler seg i leire på flere hundre personer. Noen blir der noen måneder hvert år, andre i årevis – lenge nok til å skrape sammen det de trenger for å skaffe seg et hjem, starte en bedrift, kjøpe jordbruksland eller livnære familien mens sønnene avtjener den 24 måneder lange verneplikten.

Disse syrerne blir som oftest ansatt som ufaglærte arbeidere. Selv om arbeidet varierer fra dag til dag er oppgavene nokså like: Uansett om det dreier seg om druer, oliven eller agurker må man bøye seg for å plukke eller sanke. Bevegelsene er like lite varierte som i en fabrikk: losse av lastebilene, hermetisere, pakke i esker, laste på lastebilen. Vår som høst tar man på seg de samme gummihanskene for å rive opp ertebukser eller vaske løk, mens kefijen beskytter mot sprøytemidlene og sola.

52 ÅR GAMLE Naïfa klager over dager som glir over i hverandre og at ingen lenger har hjertet med i arbeidet. «Det finnes massevis av innhøstingssanger, men jeg har vanskelig for å forestille meg at noen skulle synge dem nå,» forteller hun. Underholdningsmusikk tatt opp på mobiltelefonene har erstattet det tradisjonelle repertoaret.

Så snart en bonde ringer for å bestille arbeidskraft til sine tre hektar, tar chawish’en med seg sytti personer i tilhengeren på pickupen: Bonden har leid to traktorer, jordeieren har kommet med lastebilene sine, chawish’en skaffer arbeiderne. For de fleste syrerne er han en mellommann man ikke kommer utenom på arbeidsmarkedet, når innhøstingen krever at mange arbeidere må samles raskt. Det finnes ikke noe krav om papirer for å bli chawish, det holder med bil og mobiltelefon. Chawish’en sikrer arbeiderne arbeids- og bosted, mens han gir arbeidsgiverne god inntjening fordi han tar seg av eventuelle utgifter ved ulykker og sørger for godt arbeidstempo.

Abu Tamer som har vært chawish i femten år, garanterer maksimal effektivitet gjennom en streng fordeling av oppgavene. Kvinnene står for selve innhøstingen. De følger etter traktorene og fyller furene med poteter fra kjolene sine som de har knyttet opp som en bylt. Mennene holder oppsyn og passer på at kvinnene verken mister minutter eller grønnsaker. Det samme gjelder barna. Jentene fyller varene i plastposer som guttene lukker med noen sting når de kommer forbi i radene med nål og trådsnelle i beltet.

Noen arbeidsgivere skaffer seg arbeidskraft uten å gå gjennom en chawish og betaler akkord for å få bedre produktivitet. For mandler betaler de per kasse. I pakkeriene og kjølelagrene, som sender varene sine til Jordan og Gulfen, får arbeiderne betalt ut fra hvor mye varer de laster på lastebilene. Hos den kjente potethandler Ali Fayyad Tarchichi i Bekaadalen er ett tonn verdt én dollar.

For tobakk beregnes lønnen ut fra antall kjeder med tørkede blader – etter timene å ha brukt flere timer på å rense plantene, tar arbeiderne bladene med seg i esker, trer dem på en snor og tørker dem hjemme hos seg selv. Etter at de har spist, hjelper hele familien til mens de venter på at jordeieren skal komme innom. I Taraya oppmuntrer en far sitt yngste barn til å være med og betaler med kyss. De eldre barna får småpenger som de går til butikken og får seg en pose chips for.

Inntektene overstiger sjelden 8000 libanesiske pund (LBP), ca 30 kroner, for arbeidsdager på ti timer der den eneste pausen er en halvtimes ubetalt lunsj. Ikke bare betaler bøndene i Bekaadalen dårligere enn andre steder – om lag 10 000 LBP per en dags arbeid, mot et gjennomsnitt på 25 000 LBP i Sør-Libanon – pengene går også gjennom chawish’en som tar en provisjon på 1500–2000 LBP fra hver lønning. Noen arbeidere får ingenting: De betaler på gjelden som de personlig eller på familiens vegne har pådratt seg hos chawish’en. Raed og familien jobber for eksempel flere måneder for å betale for morens operasjon på sykehuset i Damaskus i fjor, halvannen million syriske pund (190 000 kroner) for en skiveprolaps. I påvente av å bli ferdig med å betale på lånene, kriter arbeiderne hos de lokale kjøpmennene, når de medbrakte pengereservene er brukt opp.

NÅR ARBEIDSDAGEN nærmer seg slutten i tre-firetiden om ettermiddagen og guttene syr igjen de siste sekkene, får kvinnene lov til å samle sammen misformede og skadde poteter. Tilbake i leiren blir de kokt på bål. Brenselet er plast, gamle sko og tomme yoghurtflasker som de har funnet i veikanten – det ikke er ved å oppdrive i området. Etterpå koker de vann – hvis det finnes – til kropps- og klesvask. Innbyggerne betaler en årlig sum til chawish’en, som sørger for leie til jordeieren, fyringsolje til strømgeneratoren og vannforsyninger. I Hillaniyeh finnes det ingen brønner, og det er ikke alltid at chawish’en fyller opp reservoaret som troner midt i leiren. Han dro til Syria i forrige måned og arbeiderne sier det rett ut: «Han har råd til å betale reisen fram og tilbake, det er tydelig, ikke sant?» Hans overlegne stilling viser seg i hans omfangsrike kropp, i den glorete innredningen i teltet hans og i stereoanlegget, tv-en og vannpipene. Fawaz og brødrene som passer på sakene hans når han er borte, har ikke de 40 dollarene det koster å reise hjem.

De andre teltene har en grunnflate på knappe tjue m2. De består av to rom uten vindu og er isolert mot bakken med nylonmatter. Utenfor skjuler to tepper sanitæranlegget – en trang bod der man plasserer klosettskålen over et nytt hull når det gamle renner over. Noen ganger blir dyrekadavre liggende i dagesvis mellom teltene som ligger like ved den åpne søppelplassen. På toppen av de dårlige boforholdene bidrar overbefolkningen til å øke spenningene. De store familiene vokser etter hvert som nye kommer til og et tjuetalls mennesker bor under den samme teltduken. Det er knapt nødvendig å si at med våren kan man bare glemme ethvert ønske om privatliv. Levekårene er ikke på noen måte i henhold til FNs minstekrav,⁴ selv om innbyggerne klarer å forbedre dagliglivet litt her og der.

Havra har bodd i Ali Nahri siden 1984 og framstiller leiren som et lite paradis: «Her mangler vi ingenting!» To butikker importerer alle de billigste basisvarene. «Vi er fattige», sier hun, «men her holder vi geiter og kyllinger, og kommer du godt ut av det med bøndene kan du etter innhøstingen slippe sauene på beite eller plukke sopp på markene. Vi grer oss i ødelagte bilspeil og spiser på gjødsel-spann, men kjenner du mange som drikker kaffe med geitemelk om morgenen?» I de fleste leirene er kostholdet basert på brød og poteter. I Taybeh beregner chawish’en fire sekker brød om dagen for en familie på ti. Potetene spises kokt med løk, batata maslouqa, eller som kishk, en suppe som også spises til frokost.

DET INTERNASJONALE arbeidsbyrået rangerer landarbeideryrket som en «3D-jobb» – disgusting/dégoutant, degrading/dégradant og dangerous/dangereux. Besøker man en leir, tar man nødvendigvis en tur innom teltet til han som fikk kuttet av seg et bein av en traktor eller hun som fikk revet løs skulderen av en av de andre maskinene. Mangelen på tilstrekkelig verneutstyr i kontakten med kjemiske produkter fører dessuten til hudsykdommer og ulike pusteproblemer. De ubehagelige arbeidsstillingene i innhøstingen gir også muskel- og skjelettplager, særlig hos kvinnene som vanligvis arbeider bøyd på huk eller på knærne. Mange har smerter i rygg og knær eller senebetennelser i hendene på grunn av de ensformige bevegelsene.⁵ Og de får ikke ferier. Selv om ramadan tillater enkelte oppmykninger på timeplanen, tar ikke den moderne jordbrukskalenderen hensyn til helligdager. Selv under feiringen av eid forlater eieren av tobakksmarkene festen for å kjøre Abu Husseins barn på arbeid – familien har bodd i Taraya i rundt tjue år.

Noen av mennene tenker på å dra til Beirut eller Kypros for å ta arbeid i bygningsindustrien eller andre sektorer. Resten drømmer om å forlate markene for selv å bli chawish eller kjøpmann. I to år har Ali betalt en tilleggsleie for å lagre poteter som han har kjøpt til lav pris under innhøstingen. Sammen med to medarbeidere selger han de små potetene som settepoteter når prisene er på det høyeste. Utenfor sesongen sender han kvinnene for å selge de største i veikanten. Selv om resultatene så langt er negative, fortviler han ikke og regner med at forretningene snart vil gå bedre.

Industrialiseringen av Bekaadalen virker ynkelig i forhold til det man ser i andre jordbruksregioner i verden. Det gjelder også produktiviteten. Fra de andalusiske slettene henter man hvert år ut tre millioner tonn frukt og grønnsaker fra drivhusene som er bygget på 32 000 hektar for internasjonale selskapers regning. Fra Bekaadalen dreier det seg om i underkant av en million tonn på 103 000 hektar dyrket land. Disse landarbeiderne har det likevel ikke bedre enn andre. De utsettes for de samme formene for vold som rumenske arbeidere i Hellas, uigurene på Kinas bomullsmarker eller afrikanerne i Italia. Og hatet de utsettes for forsterkes av en usikker situasjon i verden. Den rasistiske tonen blant folk – som helst ikke vil ansette fordi de «forandrer Libanons ansikt», men som gjør det likevel fordi de koster lite – ledsages av en spesiell type fiendtlighet. Etter at de syriske troppene trakk seg ut i 2005 utsettes syrerne stadig for angrep i Libanon, sist i desember 2009 da en passasjerbuss på vei til Deir el-Ahmar i Bekaadalen ble angrepet.

Oversatt av K. E. V.

Fotnoter:
1 Blant palestinerne, som for det meste bor på Middelhavskysten, er det bare noen tusen som arbeider i landbruket.

2 Jean-Pierre Berlan, «Agricultures et migrations« (Landbruk og migrasjon), Revue européenne des migrations internationales, nr. 3, Poitiers, 1986, s. 9-32.

3 Mange landarbeidere kommer fra denne kommunen i Eufratdalen. I Syria er gjennomsnittsbetalingen 75 syriske pund eller to euro dagen? og lavere enn gjennomsnittslønnen for en ufaglært arbeider i en hvilken som helst annen sektor.

4 Ifølge FNs høykommissær for flyktninger skal de ha tretti kvadratmeter rundt levestedet og tre og en halv kvadratmeter per person; en latrine per tjue mennesker og drikkevannsforsyning innenfor en avstand på maksimalt 150 meter fra stedet de bor.

5 Rima Habib og Faddi Fatallah, «Migrant women agricultural workers in Lebanon–A health perspective», Migration and Urbanization Workshop, American University of Beirut, 2009.